Norske pop- og rockartister jekker seg ned og dropper store enkeltkonserter til fordel for konsertrekker på klubbnivå. “Definitivt ikke økonomisk motivert”, sier arrangørene.

Konsertrekker, © Faksimile Kampen konsertforening/Parkteatret/Rockefeller

Kampen Bistro, Kampen, Oslo, en dag i januar: I dette snodige, joviale grendehuset buldrer trommene mellom rullende bass og en synthsolo, i et psykedelisk samspill av ypperste klasse. Nå jazzer gutta, de jazzer godt. Publikum nikker med så godt de kan, folk er ekstatiske som bare fans av proggete, psykedelisk space-rock kan være, denne ene dagen av en konsertserie over fire dager med Elephant9.

Men hva vet vel vi, som ikke er der. Konserten, denne dagen, som alle de andre dagene, er veldig utsolgt, og neimen om vi får plass.

Thomas Bratlie Haugland er leder for Kampen Konsertforening, som satte opp konsertene med Elephant9:

– Mange har også fått øynene opp for musikalske opplevelser hvor avstanden mellom artist og publikum blir mindre. Dette gir et mer personlig preg over formidlingen og gjør det til en mer eksklusiv opplevelse.

Bratlie Haugland sier at ideen til Kampen Konsertforening er at det skal være et fristed for artister, hvor de blir behandlet med respekt, og hvor alle inntektene fra billettene går rett til kunstnerne:

– Denne formen har etter flere år satt seg godt, og jeg har merket en større oppmerksomhet rundt hva vi holder på med. Dermed ble jeg ikke overrasket over at konsertene ble utsolgt på rekordtid, de fleste konsertene vi har der oppe blir det.

– Det var Elephant9 selv som tok kontakt med meg for disse fire konsertene. Bakgrunnen for at det er flere kvelder er at de skal ta opp alle konsertene og gi ut to plater i etterkant. Én plate som vanlig trio, og én sammen med den svenske legenden Reine Fiske.

– Men fire utsolgte kvelder på rad har vi ikke hatt der oppe tidligere. Det er veldig gøy! Det varmer et gammelt musikkhjerte å se en slik enorm hype rundt en organisk og progressiv rocketrio i 2019, sier Bratlie Haugland.

Elephant9, © Hans Petter Heggli

Jekk meg ned, takk
Og det er ikke bare på bydelsnivå at konsertseriene gjør suksess. Band jekker seg hakket ned for å skape intime opplevelser. Elephant9 kunne spilt i sentrum, men det er jo mye mer morsomt å se dem her!

No.4 har solgt tusenvis av billetter, men valgte å fordele det over en uke på Parkteatret. Karpe (nå uten Diem) kunne sikkert – dette kun basert på den vanvittige populariteten til Adjø Montebello-prosjektet – spilt i Telenor Arena, kanskje på Ullevål. Men velger heller noe “helt annet” på, i denne sammenhengen stusselige, Rockefeller, med plass til drøyt tusen personer.

Og takk satan for det, for appellen ved å spille sjelløs, rølpete dagskonsert på Ullevål blekner i forhold til å gi fansen noe unikt nå om dagen.

Klassisk pop
Konsertserier er naturligvis ikke et nytt fenomen, men heller noe vi forbinder med klassisk musikk, hvor det er lettere å flytte publikum enn et symfoniorkester.

Ikke minst kjenner vi det igjen fra teateret, fra musikaler, fra opera. En konsertserie er i sin natur mer teatralsk enn det populærmusikken tillater (med mindre du er en superstjerne i Las Vegas – mer om det senere), en konseptuell tilnærmelse som åpner for forskjellige uttrykk på samme sted over et kort tidsrom.

Det er en annen variant av det stadig utførte konseptet “…spiller det populære albumet i sin helhet”.

Og hva med denne fremtidsvisjonen: a-ha spiller alle sine studioalbum, dag for dag, album for album, på Blå. Billetter via loddtrekning.

Og denne dialogen:
– Jess, jeg fikk billett til Scoundrel Days-dagen.
– Heldiggris, jeg fikk Analogue, på en mandag! 😩
– Dra heller på Ingensteds da vel, Ole Paus spiller Garman den dagen.

Premiere hver dag
Men tilbake til saken.

Ingeborg Marie Mohn er en tredjedel av No.4, som spilte på Parkteatret fem dager i strekk før jul i fjor.

Trioen er noe av et unikum i norsk pop om dagen. De er i en harmonisk flyt, om man kan kalle det det, i hvert fall karrieremessig. I 2016 ble konserten deres oppgradert fra Rockefeller til Sentrum Scene, i 2017 var det utsolgt to ganger på samme sted, og i 2018 spilte de altså fem dager på Parkteatret, alt veldig utsolgt.

– Det var absolutt noe nytt. Man kunne sammenligne hver dag med hverandre. Det ble tydelig at én publikumsgruppe er annerledes enn en annen. Det var som en premiere hver dag, veldig krevende, sier Mohn.

– Det føltes lite tiltalende å kjøre i gang med Sentrum Scene igjen, siden det var så kort tid siden sist. Vi tenkte på “No.4-festivalen”, eller noe annet som var gøy, men dette virket mer riktig.

– Vil dere gjøre det igjen?

– Vi snakket om det, at dette var veldig gøy, en god erfaring. Jeg tror at hvis vi glemmer hvor slitne vi ble av det, så gjør vi det igjen. Om vi ikke glemmer det, så venter vi. Men det er litt som med skuespillere, jo mer man gjør det, jo mer blir man vant til det.

Mohn sier at å holde seg i ro var like krevende som å dra på turné:

– Man får ikke den energien av å være i et nytt rom. Vi vil jo at dagens publikum skal få en like god opplevelse som de i går.

Og selv med det samme bandet, på samme scene, i samme uke, er det fremdeles et skille mellom helge- og hverdagspublikummet:

– Det opplevdes forskjellig tirsdag og lørdag. Men tirsdagen var også en god konsert! sier Mohn.

Dårlig deal
– Det er en dårlig økonomisk deal. Definitivt ikke økonomisk motivert, sier Simen Herning, sjef for ACT Entertainment, som representerer No. 4.

– Å spille på en arena med kapasitet til tre tusen mennesker én gang er mer lønnsomt enn å spille seks ganger for fem hundre. Spiller man flere ganger må man lønne musikere og produksjonsteamet flere ganger. Det er der de største utgiftene ligger, sier han.

Lørdag denne uka spiller No. 4 i Operaen, også det utsolgt.

Risikabelt å booke Operaen én måned etter en konsertrekke i en by som Oslo, er det ikke det da, Herning?

– Det er veldig mye data og innsikt som ligger til grunn for at vi gjør som vi gjør. Sånn sett var det fullstendig uproblematisk å «slippe» Operaen, men vi var litt nervøse likevel.

– No. 4 har hatt en veldig organisk vekst. Konsertene på Parkteatret føltes som en idé som var en win for mange. Publikum kommer tettere på, og det er bedre musikalsk. Dessuten liker bandet å gjøre det folk ikke forventer, sier Herning.

– En gave til fansen
Men en konsertrekke, en residency, er i popverden noe vi forbinder med Las Vegas, falmende popstjerner og et publikum som kommer for navnet, ikke musikken. Kan en kredibel klubbscene vedkjenne seg å bli et slikt sted?

Så, Limita Lunde, daglig leder på Parkteatret, er dette noe du tenker at dere ikke vil gjøre for ofte, eller spiller det egentlig ingen rolle?

– Vi elsker når store norske artister velger denne typen spillejobber. Vi ser på dette som en gave til fansen, og ville overhodet ikke sammenlignet det med falmende superstjerner i Las Vegas. Mer av det, sier vi!

Limita Lunde Foto: Norske konsertarrangører

Rent økonomisk ville det lønne seg mer for bandet å spille én stor konsert enn fem mindre. Tilbyr dere kvantumsrabatt for leie av lokalet for denne typen konsertrekker?

– Rent økonomisk er det oftest slik at det er billigere for artisten å gjøre én stor konsert enn mange mindre, men vi stiller med kvantumsrabatter for å sikre at artistene kommer så godt ut av det som mulig.

Ubeskjedent
Også på norsk superstjernenivå slummes det ned for å gjøre noe nytt. Karpe skal i sommer headline Øyafestivalen, etter at det mye omtalte Adjø Montebello-prosjektet kulminerte i et spektakulært sceneshow i Spektrum og titusenvis av solgte kinobilletter. “De kunne sikkert spilt to uker på rad i Oslo Spektrum”, sa Øyas bookingsjef Claes Olsen til Dagbladet da nyheten om Øya-programmet ble sluppet.

Men de nøyer seg med Øya, og før det, fire dager på Rockefeller. Manager Silje Larsen Borgan ønsker ikke å kommentere konsertrekken noe videre, men sier til Ballade at det ikke er for å holde kostnadene nede at de velger denne varianten.

Lite, stort
Både No.4 og Karpe booker en serie intime klubbkonserter før en større, unik enkeltkonsert – eller festivalopptreden. For publikum gir det mulighet til å se et band utfolde seg i vidt forskjellige settinger, eller bare flere muligheter til å se bandet. For blodfansen, de som følger bandene på hver eneste konsert, betyr det desto flere hundrelapper ut av lommeboken.

Men istedenfor å tyne penger ut av lojale tilhengere med tvilsomme VIP-pakker på en hul arena, får man oppleve et band i en setting de har vokst ut av, noe de fleste fans vil sette desto større pris på.

Parkteatrets Limita Lunde gjentar:
– Som sagt, vi ser på dette som en gave artistene gir til sine fans, og det vil vi helt klart backe.

Publisert:

Del: