Musikken har ulike måter å illustrere konflikter på. Komponist Julian Skar ønsker å utforske både konflikter og ulike utfall av dem i musikken sin.

Julian Skar, også kjent som medkunstnerisk leder for ensemble neoN, har de siste årene jobbet mye med musikk i møte med tekst eller dans og scene.

Hans nyeste verk, «Paralleller og paradokser», er rent konsertant, men representerer et annet aspekt han er opptatt av: konfliktløsninger og uroligheter i samfunnet. Verket urfremføres på nasjonaldagen ved Hardanger musikkfest.

– Musikk som uttrykk er abstrakt, men tittelen «Paralleller og paradokser» refererer til noe mer eksplisitt?

– «Parallels and paradoxes, an exploration in music and society» er en bok basert på samtaler mellom Daniel Barenboim og Edward Said. De etablerte blant annet The West-Eastern Divan Orchestra som bringer musikere fra Israel og Palestina sammen i et orkester. I boken samtaler Said og Barenboim om alt fra Beethoven til Oslo-avtalen. De er, som tittelen antyder, to mennesker med forskjellige bakgrunner og verdensforståelser, som likevel finner paralleller i kunsten.

– Dette er altså inspirasjonen — men hva skjer i stykket, hvordan kommer det samfunnsengasjerte til klingende uttrykk?

— Ideen om hvordan mennesker med totalt forskjellige verdensforståelser kan finne sammen er helt essensielt for fredsbygging. I stykket tok jeg utgangspunkt i tre forskjellige «personligheter», altså svært forskjellig materiale. På et tidspunkt blir dette kun musikk og jeg slet lenge med å finne et gyldig referansepunkt som var mer enn private metaforer og unnskyldninger for å skrive noter.

Særlig inspirerende var en samtale i boken der Barenboim og Said diskuterer Oslo-prosessen i Midtøsten. De blir enige om at en av de viktigste grunnene til at Oslo-avtalen ikke kom i mål var tanken om blanke ark, en ny start, uten at man tok tilstrekkelig tak i de historiske traumene og smerten som har vært. I dette fant jeg en parallell til Norge. I rettsaken som fulgte 22. juli handlet mye om å beholde verdighet. De som stod i front for dette var media, men de som utførte det var modige pårørende og overlevende som skulle forholde seg til sorg, avmakt, sinne i møte med forventninger om å opptre verdig, og vise noe annet enn hat tilbake. Å takle sin egen smerte. Selv om samfunnet responderte med empati og rosetog, er det uoppnåelig om ikke umulig, å fatte traumene og smerten overlevende og pårørende skal leve med resten av livet, uten media og storsamfunnet som publikum.

Jeg tror samtidig at man gjennom musikk kan reflektere seg til et høyere bevissthetsnivå og komme et steg nærmere en verdensforståelse der «jeg lider når du lider, og jeg gleder meg når du gleder deg». Da snakker jeg om en bevisstgjøring som begynner i en selv. I verket får alle personlighetene så mange ting å forholde seg til at det eskalerer og musikken akselerer. Men jo fortere den går jo svakere blir den fremført. På mange måter går man mot urinstinktene. Tanken er å påføre musikerne dette tankegodset.

– Du har satt «fredsrommet inn i kunstrommet» som overskrift for prosjektet. Ved første øyekast er det lett at en slik, så stor tematikk, blir banal. Har du en strategi for å komme bort fra det banale i arbeidet med dette?

– Nei. Jeg er klar over at en tittel som både har ordene fred og kunst i seg kan virke noe svulstig. Men det har jeg egentlig ingen problemer med. Tittelen indikerer et prosjekt som vil ta inn over seg fred og kunst i videste forstand. Samtidig er det viktig for meg å ta på alvor at nedbygging av vold er et evighetsprosjekt. Det er ikke slik at man oppnår fred og så ferdig med det. Slik er det også med kunst, den har ingen slutt eller begynnelse. Som komponist er jeg vant til å bli konfrontert med ideer med hårfine forskjeller mellom det banale, enkle, komplekse, gode og dårlige

Ofte kan det enkle forveksles med noe som er banalt, og kanskje vise seg å være hverken det ene eller andre. Det er utførelsen og innholdet som bestemmer dette. Og måten man fremstiller noe. Hvis jeg for eksempel fremstiller et verk med en mann som snakker overdrevent høyt og ruller på konsonantene mens et orkester lager pussige lyder ved siden av, kan dette ved første øyekast virke banalt. Men hvis man hører Lachenmanns «Zwei Gefühle» for stemme og orkester i konsertsalen – kunstrommet – blir det noe annet. Da opplever man et orkesterverk som på mikronivå har en enorm kompleksitet og energi. Utbruddene fra solisten og de stiliserte konsonantene får en funksjon. Samtidig kan man påstå at ideen på et makronivå er relativt enkel, og nesten catchy. Det er et verk som handler om tekst, fonetikk og samspillet mellom disse, og dette kommer fram i løpet av få sekunder. Jeg mener at dette er tydelig samtidsmusikk med en enkel ide, som samtidig er et vanvittig mesterverk.

Samtidig husker jeg fortsatt godt den vonde følelsen jeg satt med etter Barack Obamas nobelpris tale. «Peace is difficult» sa han, og holdt en svært emosjonell tale om krig som rørte kronprinsessen og flere med henne til tårer. For meg er dette banalt og så kleint at jeg tenker at en langt mindre betydningsfull ung komponist i Norge burde komme unna med sine fikse ideer, selv om det kan virke noe svulstig.

– Det at kunsten bringer menneskene sammen er ikke noe nytt fenomen. Jeg tenker for eksempel på Henrik Wergelands dikt «De tre». I en tid med klar religiøs diskriminering i Norge, skrev Wergeland et dikt som tar for seg møtet mellom en Mulla, en rabbiner og en kristen nasireer, som ideologisk står langt fra hverandre, men som når de møtes ute i ørkenen og lytter til fuglesangen innser at de ikke egentlig står så fjernt fra hverandre. Hva tenker du om kunstens rolle i slike spørsmål?

– Jeg tenker på kunsten først og fremst som et dynamisk rom som forandrer seg avhengig av hva som kommer inn i det. I forhold til samfunnet kan kunsten gi et godt utgangspunkt for refleksjon, da det råder andre regler her enn i samfunnet generelt. For eksempel er det lov å stille spørsmål uten å gi svar. Det er lov å gi folk muligheten til å ane noe, samtidig kan mottakerne reflektere over det, og velge å forkaste det helt.

Rent praktisk har man flere eksempler på hvordan musikk kan hele og gi håp. El Sistema i Venezuela, grunnlagt av José Antonio Abreu, er en vanvittig kulturell satsing der man vil opprette et orkester og kor i hver eneste by og bygd, så fattige i slummen også kan få en sjanse, både til å skape en fremtid og til å skape noe i en kunstnerisk kontekst. Venezuela har gjennom El Sistema fostret noen av verdens ledende musikere, blant annet stjernedirigenten Gustav Dudamel.

– Du har skrevet en pianokonsert basert på en av fredsforsker Johan Galtungs bøker. I det nye stykket ditt beskriver du at denne ideen kommer til inspirasjon i form av en måte å strukturere musikken på. Er det også slik Galtungs bok inspirerer deg?

– Denne boken representerer en ung Johan Galtung. «Transcend and transform» eller «Både og» som den heter på norsk, handler om strukturer for menneskelige følelser og konflikter, og argumenterer for at mekanikken er den samme på mikronivå og makronivå. Altså mener han at et samliv har liknende konfliktstrukturer som man også finn mellom stater. I boken er ideen om nøkkelen til en uant løsning sentral. I en konflikt har man ofte fire utganger: A vinner, B vinner, man utsetter problemet (ingen vinner), eller man inngår et kompromiss (begge taper, men kan leve med det så lenge tapet er likt på andre siden). Galtungs femte løsning er et både og, der man finner en ny virkelighet som ingen hadde tenkt på fra før, men som gir mulighet for at begge parter får det de ønsker.

I pianokonserten bruker jeg det mest opplagte, solist vs orkester. Orkesteret representerer et slags samfunn, som lever i ro og fred uten noen spesielle intensjoner, annet enn å holde på roen. Så kommer plutselig pianoet inn i bildet, med et svært ekspansivt, opportunistisk og ambisiøst lynne. Så er dramaet i gang. Begge veksler mellom å prøve seg på å snakke den andres språk for å forsøke å «lure» hverandre inn i sitt tankegods. Til slutt gir de opp og går opp i en ny virkelighet. På mange måter en ganske standard piano konsert musikalsk, men konteksten og bakgrunnen gir en helt annen mening i komponeringen. Et crescendo og en hurtig gestikk kontra lange lavmælte klanger åpenbarer seg på en annen måte og får en ny semantisk verdi.

– Til sist: Dette verket er, så vidt jeg forstår, en del av et lengre prosjekt for deg. Hva er motivasjonen din for dette?

– Det er også viktig for meg å definere prosjektet som en dialog mellom fagfelt og at det skal skje på kunstneriske premisser. En komponist er ikke først og fremst en akademiker eller teoretiker, men en som får en idé og gjennomfører den, eller lar være.

Langtidsperspektivet er å etablere noe som kan bidra til å bygge ned vold. Jeg har mange ideer rundt dette, men akkurat nå er jeg i en fase med dialog med flere spennende aktører. Jeg har stor tro på at enmannsorganisasjonen min, «Fredsrommet inn i kunstrommet», kommer til å utvikle seg i en bærekraftig retning og bidra til å bygge ned vold i fremtiden.

Det vil komme flere verk av meg og andre i dette prosjektet, og det vil bli flere i organisasjonen om kort tid. Noen på fast basis, andre prosjektbasert.

Verket framføres 17. mai kl 17.00 i Ullensvang. Utøvere er Anders Kjellberg Nilsson (fiolin), Johannes Rostamo (cello) og Wolfgang Plagge (klaver)

Publisert:

Del: