En evig Musikkens dag

Sist lørdag var jeg, som titusener av andre nordmenn, til stede på Musikkens Dag. Eller Musikkfest Oslo, som jeg innimellom klarer å si. Det har vært arrangert hvert år siden 1992, og er en årlig gave til alle musikkinteresserte. I 2015 var tilbudet større enn noen gang, med aktiviteter på nærmere 40 scener rundt om i hovedstaden. Det finnes knapt en musikkstil som ikke er representert. På gatene ser du musikere som haster avgårde med instrumentene sine i hånden, mens de kommer seg fra den ene spillejobben til den andre.
Det er naturligvis umulig å få med seg alt som skjer. Mange legger opp ambisiøse løp og finleser det tettpakkede programmet så godt det lar seg gjøre, mens man treffer avtaler med venner og bekjente. Andre lar seg bare drive med strømmen, og ramler nærmest uforvarende over oppløftende opplevelser underveis. Om det drypper litt fra himmelen, er det bare å gå inn på nærmeste arrangørsted med tak og vegger. Plutselig står du overfor et kor som synger norske folketoner, eller et ungt rockabillyband som prøver å gjenskape lyden av den vestlige kulturrevolusjonen fra midten av det tyvende århundret. Du går fra afrikansk dansemusikk til stillferdig visesang, fra dancehall-rytmer til innadvendte lydeksperimenter.
Alt er naturligvis ikke bra, men som engelskmennene sier: it’s all good. Fordi det er en storslått gave, bragt til deg av musikere, frivillige, utesteder og arrangører. Og fordi det hele avvikles i en så vennlig atmosfære, der din eneste forpliktelse er å lytte med litt interesse. Selv holdt jeg meg mest i landsbyen, som vi på Torshov liker å kalle stedet der vi bor, der det var musikk på Hvaskjer og i Torshovparken. Et par korte trikkestopp unna åpner hele Grünerløkka seg opp, med konserter på blant annet Parkteatret, Schous Plass og Deichmanske bibliotek, samt de grønne lungene Olaf Ryes Plass, Birkelunden og Sofienbergparken.

Det var der og da at jeg kom til å tenke på dette med å kommunisere på norsk. Den ene artisten etter den andre entret scenen på nyåpnede Hvaskjer, og fulgte det samme mønsteret: De snakket til oss på norsk, og sang på engelsk. Det burde vel føltes litt beklemmende provinsielt, som om vårt eget språk ikke er godt nok. Men om man lyttet oppmerksomt, var tekstene jevnt over på et svært bra nivå. Det var gode formuleringer, interessante fortellinger og sanger som lød naturlig. Og det var en kommunikasjon mellom sal og scene, artister og publikum, som føltes varm og ekte.
Mark Steiner var den første artisten jeg opplevde. Han er norsk-amerikaner, så det er neppe så underlig at han velger å synge på engelsk. Og det låt utmerket, med en mørk og uvøren blues-nerve i bunnen av det korte settet, der også felespilleren og vokalisten Oddrun Valestrand gjorde egne numre. Deretter kunne vi flytte oss ut, og få med oss Kristian Grostad, som gjorde en svært fin akustisk konsert med en ekstra gitarist. Her var det den lyse, lyriske stemmen som bar det meste av vekten, kombinert med velvalgte akkorder og arrangementer.
Og så ble det bare bedre og bedre. Neste musikalske gave var Gadarene Wine, som er et norsk folkrock-band som markerer seg med tre gode vokalister, fengende låter og velformulerte tekster. De ga på tampen av fjoråret ut sitt første album, ”Murmurations”, som ble møtt med gode omtaler i smalere medier. De bør kunne appellere til alle som liker band som Fairport Convention, Fotheringay og Waterboys. Enda ferskere er den tidligere Voice-deltageren Grostad, som så langt bare har gitt ut én låt via strømmetjenestene. Det er til gjengjeld helt utmerket popmusikk, med den sommerlige tittelen ”Apple Trees And The Sound Of Bees”.

Det er nettopp dette som er essensen av Musikkfest Oslo. Vi møter artister som vi kanskje ellers ikke ville hørt, og kommer plutselig nært på stilarter som ikke nødvendigvis utgjør en del av hverdagsmenyen vår. Slik får vi en fin påminnelse om hvor stor musikkens verden egentlig er, selv gjennom prismet til en liten storby. Og det igjen er en erfaring vi bør huske på, når vi skal utforske noe av mangfoldet som preger norsk musikk om dagen.

Musikken fortsetter å leve videre, slik den klassiske trubaduren og den elektroniske musikeren lever side om side.

Det finnes stemmer som med stort alvor forkynner at vi nå står overfor albumets død. Slikt blir det gjerne debatter av. Og disse debattene blir igjen fremstilt som trender i tiden, som på sikt vil utkonkurrere konsertene som utelivstilbud. Jeg har ikke tro på noen av delene. Musikken fortsetter å leve videre, slik den klassiske trubaduren og den elektroniske musikeren lever side om side. Så lenge noen vil synge og spille, er det også noen som vil høre på. The beat goes on, som Sonny & Cher sang alt i 1967.
Platebutikkdøden brer dessverre om seg, men samtidig kommer det ut flere album enn noen gang. Og det er ikke noe særnorsk fenomen. I følge Musikkmagasinet til Klassekampen gis det nå hvert år ut nærmere 50 000 nye album bare i Storbritannia (!), sammenlignet med snaut 12 000 årlige utgivelser for 20 år siden. Det sier seg selv at de fleste av disse albumene vil bli møtt med en nokså begrenset suksess. Kanskje bidrar selve mengden til at musikk devalueres, og ikke lenger er like viktig som sosial markør. Men bredden er større enn noensinne, selv om færreste vil klare å komme seg inn på hitlistene og musikksidene i avisene.

I 2015 er hver dag en Musikkens Dag.

Med andre ord: I 2015 er hver dag en Musikkens Dag. Tilbudet vokser fra minutt til minutt, og fra time til time. Både anmeldere og lyttere står dermed overfor et luksusproblem, der man skal velge det beste av et nær sagt uendelig tilbud. For mange blir dessuten det meste av musikksmaken liggende fast etter at man fyller 30 år. Og så blir man kanskje sittende på det samme stedet, i stedet for å haste rundt fra scene til scene.
Og vet du hva? Det er helt i orden, det også. Det er en del av det store mangfoldet. Akkurat som når noen norske artister velger å synge på engelsk, mens andre formulerer seg på vårt eget språk. Det er resultatet som teller. Noen sier at norske artister bør synge morsmålet, fordi det er noe kunstig – og i verste fall pinlig – over å snuble seg gjennom halvbra tekster på engelsk foran et lokalt publikum. Andre peker på at det fremmede språket kan sammenlignes med den magiske masken som skuespillere ifører seg, samtidig som man trer inn i en internasjonal tradisjon.

Begge har rett, selv om synene tilsynelatende står steilt imot hverandre. Selv er jeg nok spesielt opptatt av tekster, og opplever innimellom at dårlig lyrikk kan være ødeleggende for hele den musikalske opplevelsen. Det er en sjanse man tar når man synger på norsk, for på morsmålet blir svakhetene fortere blottstilt. Så kan også resultatet bli desto sterkere og mer direkte, når man virkelig lykkes i å formulere seg med hjemlige virkemidler.

Det er en sjanse man tar når man synger på norsk, for på morsmålet blir svakhetene fortere blottstilt.

Og derfor skal vi endre perspektivet litt her på slutten og se på et par ferske norske utgivelser, der sangerne har gått fra engelsk til norsk. Jeg har valgt meg to norske artister fra den svimlende, svulmende platebunken. Den første er Haakon Ellingsen fra Oslo, som noen kanskje kjenner fra prosjekter som The Last James, When og Gramophones. I disse dager er han ute med sin første soloplate på norsk, utgitt på det standhaftige og musikerdrevne kvalitetsselskapet Termo Records.

Musikken til ”Orkaner og fuglesang” har blitt beskrevet som ”barokk-pop på norsk”, og inneholder mange fine skildringer og stemninger. ”Du er historien om meg”, synger Ellingsen, og etablerer med det det intime universet som albumet består av. Det er fremdeles elementer av varm og vennlig psykedelia i musikken, men fremfor alt en pop- og vise-sensibilitet som mange burde kunne like.
Også Guro von Germeten, damen med det røde trekkspillet hun kjøpte rett før hun satte kursen mot Paris, har vært en egenartet norsk artist – som til nå mest har valgt å uttrykke seg på engelsk. I september kommer hennes første album med norske tekster, blant annet fordi hun i fjor mottok Alf Prøysens Kunststipend. Samtidig blir slektskapet hennes med andre norske artister tydeligere, der Einmal Kommt Die Liebe plutselig blir en ganske åpenbar referanse.

Kort sagt: Alt går an, bare det formidles med vett og følelser. Og nå som sommeren snart står for døren, kan vi kanskje huske på de siste ordene som Tommy sa til Tigern, da den aller siste søndagssiden med Calvin & Hobbes ble publisert for tyve år siden.
”It’s a magical world, Hobbes, ol’ buddy… Let’s go exploring!”