Hva gjelder kunstnerisk legning er det lite i vesle Else Olsen Storesund som ligner på en konservativ vestlandspietist. Profesjonelt spiller hun utesluttende samtidsmusikk, og vel så det. Hennes spesialitet er verk i såkalt åpen form, hvor grensene mellom utøver, komponist og publikum blir nok så utydelige. I morgen spiller hun preparert piano, leketøypiano og vil dessuten friimprovisere med sin gruppe Adeaforon på Ultima.

Else Olsen S, 2005 (foto: Elisabeth Tønnesen)

Av Magnus Andersson

Else Olsen S. har et såkalt utøvende hovedfag med fordypning fra Norges Musikkhøgskole. Det betyr at hun i tilegg til utøvingen har skrevet en mindre hovedoppgave. De to delene, utøvingen og teorien, er integrert i utdanningen og også i Elses musikalske praksis. Hun har valgt å fordype seg i såkalt preparert piano, men særskilt vekt på John Cage og den musikalske New York-skolen.

Hva er et preparert piano egentlig?

— Det er når man setter forskjellige ting mellom strengene på instrumentet. Det kan være skruer, bolter, viskelær og mye annet rart. På denne måten manipulerer man instrumentets klang, så det ikke ligner noe annet instrument. Ja, det ligner i hver fall ikke et klaver. Det blir et nytt instrument.

Kan du beskrive klangen?

— Hvis… En måte… Den beste beskrivelsen…

Else, som med hele sin kunstneriske praksis streber etter å utvide, etter å rive ned grenser og motvirke båssetting, kvier seg for å si noe bestemt om hva det preparerte pianoet er. Hun fortsetter:

— Det som er så særegent med dette instrumentet er de ubegrensede variasjonsmulighetene. Hvis jeg for eksempel spiller et og samme stykke på to forskjellige instrumenter, blir det to helt forskjellige verk. Ulike instrumenter reagerer ulikt på tilnærmet like prepareringer, så ikke bare melodiske og klanglige ting kan bli forskjellig, men selv det rytmiske kan oppleves helt forskjellig.

Hun begynner så å synge noen klimprelyder, og hun viser med tydelighet hvordan en og samme preparering kan bli ”stum” eller ”klingende”, og hvordan rytmen derfor blir helt annerledes.

Jeg syns at det preparerte pianoet ofte høres litt ut som de indonesiske gamelaninstrumentene. Syns du det er en altfor grov forenkling?

— Tja, jeg er for så vidt enig, men det er jo en veldig stor forenkling. Det er jo riktig fordi man hører hvordan de som skrev for preparert piano fra begynnelsen av var interessert i østens musikk.

Jeg skulle gjerne prøve det hjemme, fordi jeg syns det er så mange heftige klanger som kan komme fra instrumentet.

— Det skulle du nok, sier Else og ler. Men du ville sikkert blitt ulykkelig med ditt instrument hvis du gjorde det. Det krever mye kunnskap om selve instrumentet for ikke å skade det, og er det noe pianister er kjente for, er det å vite ingenting om sitt instrument, til pianoteknikernes store fortvilelse.

Så partiturer med musikk for preparert piano burde ha en advarselstriangel, slik som på medisiner?

— Ja, virkelig. På 60-tallet, når det var spesielt populært å spille oppi instrumentet, tenkte ikke musikerne på instrumentenes beste. Mange instrumenter er derfor blitt helt ødelagt av prepareringene. Jeg har hatt er nært samarbeid med pianotekniker Thron Irby, og med de kunnskaper jeg har fått forlater jeg alltid et instrument i samme stand, eller en smule bedre, een slik jeg fant det.

Else arbeider kun med nyere musikk, og foruten det preparerte pianoet har hun spesialisert seg på verker i “åpen form” og den musikalske New York-skolen. De siste får ikke forveksles med den kunstneriske New York-skolen, selv om likhetene og kontaktene mellom de forskjellige skolene var tette. Til tross for at resultatene av de to skolenes skapninger kan ligne hverandre, er filosofiene bak dem forskjellige. Til den musikalske New York-skolen regner man vanligvis fire komponister. I spissen står John Cage, som jo er 1900-tallets største eksponent for den radikale og eksperimentelle avantgardismen. De andre medlemmene er Earl Brown, Morton Feldman og Christian Wolff.

Else vil imidlertid også inkludere pianisten David Tudor i New York-skolen. Tudor var helt sentral for tilkomsten av en rekke av de verk som de fire store komponistene skrev, og dessuten er utøverens rolle i verk med open form langt viktigere enn i konvensjonelle verk. Men Else kan nok svare bedre enn meg på hva “open form” egentlig er for noe.

— Verk med open form er verk hvor utøveren har en mye større rolle enn i konvensjonelle stykker. Partiturene kan være notert grafisk, altså med f.eks. en strek eller en prikk, grovt forklart. De kan ha en bestemt tidslengde, men uten at partituret nødvendigvis sier hva du skal spille. Partituret kan istedenfor si hvordan du skal spille i stedet for hva. Disse var jo kun noen eksempler, men man kan si at open form er en type verktøy. Metaforisk kan man si at man i et tradisjonelt verk har som oppgave å fremstille eksempelvis roser, slik som komponisten har tenkt dem. I verk med open form får du som utøver bare et frø.

Det høres ut som om alt er lov, og hvis en komponist skriver at du skal spille noen toner i et høyt leie, kan jo selv jeg gjøre det.

— Ja, og det er derfor det ofte blir dårlig musikk når utøvere spiller open form-verk. Før du spiller dem er det en lang prosess. Du kan ikke bare øve som med vanlige verk. Det er ikke bare å sette seg fremfor en note og så spille den. Det er en lang prosess som handler mye om utøverens deltagelse, hvor utøveren beveger seg over på komponistens område, og der er det farlig å være. Man må være modig. Det er som å gå inn i et ukjent rom, og det er skummelt å være der.

Hvorfor begynte du med disse tingene?

— Jeg har alltid lett etter noe annerledes, helt fra grunnstudiene, og det var når jeg kom borti New Yorkskolen, det preparerte pianoet og Cage, som ting falt på plass for meg, sier hun, uten å egentlig svare på spørsmålet. Men så er vel heller ikke musikk et spørsmål om å vite hvorfor, men å måtte?

— Det har vært en lang vei å gå alene. I utdanningssystemet er det lite snakk om den amerikanske skolen. Det handler bare om Europa og Darmstadt. Open form er noe helt annet. Vår tids generasjon av utøvere har lett for å bli reproduserende, og dette er det meget vanskelig å frigjøre seg fra.

Spiller du virkelig bare ny musikk?

— I hendene, ja, men ikke i hodet. Det første jeg gjorde i dag var å høre på Alban Bergs fiolinkonsert, som jo er kjempegammel musikk.

Ja, men mange vil hevde at det høres nytt ut.

— Det kan godt være, men det er kjempegammelt. Kanskje det handler om at den nye musikken enda er et ukjent rom for mange, og at de ikke har funnet godstolen i dette rommet?

Men Beethoven da, og gamle komponister som han?

— Å ja! Jeg elsker Beethoven! Og jeg elsker Schubert! Men det er begrenset hva en får tid til å spille. Jeg fikk jo spilt mye av dette i grunnutdanningen, og det er virkelig kjempeviktig å kjenne historien og tradisjonene.

Hvilke planer har du den nærmeste tiden?

— Jeg arbeider med, og håper, at det preparerte pianoet skal bli et viktig instrument å skrive for igjen. Det er så forbundet med New York-skolen at mange ikke ser det som aktuelt å skrive for det. Men tenk deg at kun den som oppfant oboen fikk lov til å skrive for den. Jeg har fått bestilt en rekke verker, og jobber nå med innøvingen av disse.

— Så skal jeg arbeide videre med min friimprovisasjonsgruppe, som jeg også har med meg på konserten. Den heter Adeaforon, og det ordet har en interessant opprinnelse. Det kommer fra det greske ’adiaforon’, og det betyr noe det ikke finnes vedtatte regler for. Vi arbeider ikke med støyimprovisasjon. Vi har alle klassisk skolering, og vi tar vare på det i improvisasjonen.

— Samtidig, forsetter Else, som fosser av entusiasme gjennom hele vårt møte – vil jeg arbeide med et nyskapt ensemble som heter Rød Flux. Det er en gruppe hvor jeg arbeider med to dansere. De er ikke vant til å arbeide med partiturer, og jeg er ikke vant til å arbeide med dans, så alle parter finner nye måter å frigjøre seg fra sine klisjeer. Vi jobber faktisk med en av mine komposisjoner, og den skal jeg også fremføre på Ultima!

Du har vel ikke komponert så mye før? Blir dette litt av en debut?

— En av mine hobbyer er folkemusikk, og jeg har skrevet noen arrangementer for hardingfele, men ja, dette blir litt av en debut. Oioi, skummelt..

Og på selveste Ultima av alle arenaer!

— Ja, jeg eier ikke skam!

Vi har jo for så vidt snakket mye indirekte om din solokonsert på Ultima, gjennom å snakke om preparert piano og open form, som preger flere av verkene du skal spille, men er det noe mer du har lyst til å si om konserten?

Ja, det er det spesielle antrekket jeg skal ha på meg. Det er sydd av en kunstner i Stavanger som heter Randy Naylor, og det består av bare slips, hvilket er interessant fra tre aspekter. Den mest åpenbare er jo koblingen til gjenbruk. På samme måte som skruene og boltene jeg bruker i det preparerte pianoet – som er tilfeldige gjenstander jeg har funnet – er også slipsene brukte gjenstander som får nye et nytt bruksområde. Det andre er at Cage var kjent for bare å eie ett slips…

Da Else sa det kunne ikke undertegnede dy seg og avbrøt:

Men det setter jo hendelsen hvor Nam June Paik klippet slipset av Cage i et helt annet lys?

— Nettopp, fortsetter Else: Det er en av de mest kjente happenings, hvor Paik først helte sjampo i håret til Cage, og så klippet han slipset [Og Cage var livredd hele tiden. Etter mye bråking med lyder ved siden av slipsklipping, forsvant Paik. En trykket stillhet senket seg over rommet. En telefon ringte. Det var Paik som meddelte at happeningen var slutt. Red.]

— Det tredje aspektet er politisk. Slipset kommer fra slavetiden, hvor slaveeierne pleiet å binde rep rundt halsen på slavene, og disse knutene så ut som slips. Repene ble til slutt til det vi kjenner som slips, og det var et tegn på deres makt, noe som jo fremdeles brukes av menn. At jeg som kvinne i et mannsdominert yrke tar på meg et antrekk som består av bare slips, det er et sterkt utsagn.

Else fortalte også om hennes selvorganisert turne gjennom Norge, om hvordan hun ser den ikke-organiserte naturen som forbilde for kunsten, om hvor vakkert blått kan være, og om akupunktur.

Hun fortalte også om hvordan hun besøkt den eneste nålevende av New York-skolens komponister, Christian Wolff, og hvordan han gikk ut i urtehagen for å plukke noe som Else kunne ha på nisten.

Men også dette intervjuet må komme til et endelig punktum, og det kommer her.

Konserten under Ultima Ung finner sted torsdag 13. oktober i Nasjonalbibliotekets auditorium i Drammensveien 42 på Solli plass. Konserten er et samarbeid mellom Musikkinformasjonssenteret og Ultima. På programmet står verker av John Cage (US), Morton Feldman (US) og Christian Wolff (US). I tillegg til Else Olsen S. på klaver, preparert klaver og lekepiano, spiller også Tora Ferner Lange (fløyte) og Sigrun Eng (cello). Det er gratis adgang, og konserten begynner klokken 12.

Publisert:

Del: