INTERVJU: Til hausten presenterer harpist Ellen Sejersted Bødtker sitt mangeårige samarbeid med Magnar Åm på plate. Dei to har arbeida med å få fram moderne litteratur for harpe, og dessutan i større grad få utnytta dei mange høva som finst i instrumentet. – Vi har ønsket å jobbe utforskende, skape en litt røffere stil. Det er en anerkjent fordom at harpen skal ha den litt luftige tilbaketrukkenheten. Kanskje appellerer den ikke til å skrive moderne musikk – men det må ikke være slik, seier Bødtker til Ballade.

Ellen Sejersted Bødtker_bak (Foto: Lena Gill)

Av Ida Habbestad

”møt meg
ved dette stille vatnet
i desse mjuke timar
før alle ting er fødde”

Slik lyder opninga på ”dette blanke no”, sluttsporet på ein ny CD som kjem til hausten på 2L.

Teksten er skriven av Magnar Åm, som òg står bak på musikken på plata, skrive for harpist Ellen Sejersted Bødtker. Dei to har samarbeidd i ei årrekkje, og til hausten føreligg resultat av samarbeidet på plate: Tre omfattande komposisjonar for harpa i ulike besetningar, der ulike høve for harpa – i sær dei dramatiske – vert utforska.

— Jeg framførte Magnars verk ”Gratia” nokså mye en periode. Da skjønte jeg at Magnar hadde et godt øre for instrumentet og de klanglige muligheter som lå der, fortel Bødtker.

Då ho tinga ”dette blanke no” i 2004, ynskte ho seg ein komposisjon for harpe og kor, mellom anna for at der skulle vera tekstar som del av komposisjonen. Og tekstar er det med på samtlege verk. To er Åm sine eigne. Som utgangspunkt for det siste har han omsett eit dikt av amerikanske Clark Moustakas. Tekstane handlar i kort om tosemd og einsemd – om tap og sakn; heilt sentrale dimensjonar ved det å vera menneske.

— Det som griper meg med musikken er det direkte ved den, en slags eksistensialisme som du hører i klangene, seier Bødtker.

— Du har også det skjøre, nesten naivistiske innimellom, samtidig som det er ganske store, dramatiske utbrudd. Særlig i ”vere meininga”. Der mener jeg han underbygger det tekstlige helt klart gjennom et tonespråk som likevel overrasker.

Kraftanstrenging

Mange element er framtredande i verka. Grunnstemninga er lyrisk, men her er austelege innslag: mongolske gjetarsongar og ein kinesisk harpekonsert ligg til grunn for eitt verk, der er meir bissarre stemningar i andre – og gjennomgåande er heile toneregisteret i harpa utnytta.

For å få uttrykt det heile spelar Bødtker både elektrisk og akustisk harpe i ”vere meininga” og ”dette blanke no”. Interessa for det elektriske instrumentet kom for nokre år sidan då ho kom i kontakt med eit eksperimentelt miljø i Paris som laga elektriske harper. Instrumentet heiter Camac, og Bødtker fekk tak i ein av dei første variantane som vart laga.

— Jeg har alltid vært inspirert av hvordan en slagverker har et helt samfunn rundt seg av instrumenter. Vi har noen begrensninger, slik sett, på harpa. Du kan ikke legge en klang og så spille en solistisk melodi oppå – det kan du ikke uten å ha to instrumenter. På en elektrisk harpe kan du stemme tone for tone; det kan du ikke på den akustiske. Dermed kan du spille mot deg selv, mer fritt, fortel Bødtker.

Kombinasjonen mellom dei to instrumenta gav altså nye perspektiv og høve for den vidare nyskapinga for instrumentet. Men det òg mogleg å utfalda dramatiske ting på den akustiske harpa, meiner Bødtker.

— Det er mange myter i forhold til instrumentet, særlig dette med de myke verdiene. Harpen kan absolutt være dramatisk, du kan få fram mye kraft.

Bødtker fortel at ho utfordra Åm til å gje henne kraftanstrengande utfordringar. Det fekk ho til fulle.

— Magnar hadde en åpenheten som gjorde at vi kunne gå videre, utforske ubrukte registre. Når jeg spiller både elektrisk og akustisk harpe, får jeg en mye større klangflate å jobbe med. En av komposisjonene har syvstemt harpestemme – som er forferdelig vanskelig å spille. Hele prosjektet er komplekst, så det ligger noen lik i veikanten. Men harpisten er igjen så vidt, ler ho.

Musikalske tema på fleire plan

Framfor alt har arbeidet vore positivt, og Bødtker trekkjer fram 2L som ein modig partnar.

— Vi har ikke avsluttet enda, og det dukker nok opp flere utfordringer, ler ho.

— Formatet er stort. Selskapet har selv fortalt at de har aldri gjort en produksjon som er så omfattende, fordi dette er musikk i så mange dimensjoner: den skal være høyt oppe, i midten og under – alt dette skal bevege seg rundt som en klode. Vi prøver med dette bevegelige lydbildet å skape et nærmest fysisk opplevelse av vektløshet. Vi legger musikalske temaer på flere plan som beveger seg fritt i flere dimensjoner omkring lytteren.

Åm er ikkje den første komponisten Bødtker arbeider med, det har vore ei rekkje samarbeid gjennom åra – i Oslo Sinfonietta med komponistar som Olav Anton Thommesen, Lasse Thoresen, Bjørn Kruse, Asbjørn Schaatun og Maja Ratkje for å nemna nokre få. Danske Karsten Fundal har dessutan nyleg fullført eit nytt verk til henne. Me lurer på kvar engasjementet for samtidsmusikk kom frå?

— Jeg har alltid vært engasjert i samtiden rundt meg – både av politikk og kunst. Da jeg dro til Wien for å studere som 19-åring, var jeg overrasket over hvor konservativt miljøet var. Wien er jo et slags Mekka for den klassiske musikken, og jeg dro dit for å få med meg det store bildet av klassisk musikk. Og det fikk jeg jo – men samtidig virket det som tiden der sto stille. Selv en komponist som Sjostakovitsj var ultramoderne; man tok ikke inn nyere musikk ved konservatoriet. Jeg ble veldig provosert over den måten å behandle oss som levende utøvere på. Vi fikk jo ikke noen mulighet til å påvirke musikken, legge den over i et nåtidsperspektiv, seier Bødtker.

Sidan studerte ho ved Indiana University i Bloomington, USA. Der var miljøet annleis – med eit levande komponist og musikerliv – som skapte meir positive idear for Bødtker. Men stadig finst lite ny litteratur for harpe.

— Det er utrolig fosilialt. Jeg har jo ingen fullstendig oversikt – men jeg hører sjelden ordentlig moderne musikk for harpe.

— Det er igjen noe av grunnen til at vi arbeider med dette prosjektet. Vi har ønsket å jobbe utforskende, skape en litt røffere stil. Det er en anerkjent fordom at harpen skal ha den litt luftige tilbaketrukkenheten. Kanskje appellerer den ikke til å skrive moderne musikk – men det må ikke være slik, seier Bødtker.

Er det det luftige, lyriske og lyse som gjer at det er få menn som trakterar instrumentet?

— At så få menn spiller harpe er igrunnen paradoksalt. Harpen er et veldig fysisk instrument; du må bruke mye kraft, og der har menn gjerne en fordel. Men det handler selvfølgelig om kotymer.

— Det er dessverre få menn. Til gjengjeld finnes det i Norden svært mange sterke, dyktige kvinnelige utøvere, seier Bødtker.

Ellen Sejersted Bødtker har denne heimesida.

Publisert:

Del: