– Egentlig er Elias’ liv en skillingsvise, og skillingsvisene er ikke akkurat ukjente for føleri og sentimentalitet. De handler jo om de store følelsene – liv og død, kjærlighet og sorg, lengsel og frykt, sier Akselsen-biograf Stein Østbø i dette intervjuet. VG-skribenten innrømmer at han i arbeidet med “Deilig Er Jorden” ble rystet over hvordan det norske samfunnet brukte etterkrigstiden til å intensivere kampen mot romanifolket og de reisende. – Norge bekjempet nazismen, men tok selv opp elementer av den og brukte mot sine egne. Norges behandling av tatere i etterkrigstiden er det styggeste eksemplet på rasisme i nær, norsk historie, mener Østbø.

Elias Akselsen 2004 (photo: Pål A. Berg)

Dagbladet var ikke særlig nådige med VG-kollega Stein Østbøs Elias Akselsen-biografi. Under overskriften “snufseprosa” ble Østbø av Espen Søbye kritisert for “å ha sluppet musikkjournalistens analytiske redskaper” og “satset på tørkerullen”. Adresseavisen var betydelig mer velvillig i sin dom, og mente at “Deilig er Jorden” er “en fortelling det er vel verdt å lese, for like mye som den skildrer et enkeltmenneskets Via Dolorosa, avslører den grufulle overgrep som skjedde med det offisielle Norges velsignelse.” Derimot mente anmelder Fartein Horgar at historien var sterk nok i seg selv, og ikke trengte “all den språklige ornamentikk som Østbø kler den i.” Østbø ble også kritisert for å bruke “velklingende” bilder, “som dessverre ofte motsier innholdet i skjebnedramaet han formidler”.

Det leder oss antagelig inn på forholdet mellom biograf og subjekt: Er det virkelig mulig å skrive et annet menneskes liv? Elias Akselsen kan sies å gi “stemme til de stemmeløse”, som en Marianne Faithfull, en Tom Waits, en Johnny Cash. Hvordan forvalter man som profesjonell skribent et slikt grunnpremiss?

— Man kan aldri skrive et annet menneskes liv fullt ut, men jeg tror også at rene selvbiografier kan mistenkes for å miste et eller annet gjennom hva personen selv velger å trekke frem fra sitt eget liv, svarer Stein Østbø. – Sannheten kan bli like fyllestgjørende gjennom bearbeidelse av en forfatter fra utsiden, som kan trekke ut enkeltting og problematisere det videre. Elias og jeg havnet på et samarbeid, som forhåpentlig tar hensyn til begge deler, slik at et fyllestgjørende totalbilde av hans liv dukker opp. Elias gir på en måte “stemme til de stemmeløse”, men samtidig er det bare en – hans – stemme blant anslagsvis 4500 stemmeløse. Det finnes like mange oppfatninger av hvordan romanifolkets historie har artet seg som det finnes tatere. Derfor har jeg konsentrert meg rundt Elias’ sin versjon gjennom å konsentrere kildeinnhentingen rundt hans nære familie. Den største jobben har ligget i faktasjekking og faktagraving rundt bokens overbygning, altså norske myndigheters forhold til romanifolket.

Du er uredd i å påpeke at drømmen om det edle mennesket, der de som falt utenom ble omtalt og behandlet som “minusvarianter”, hadde røtter hos både arbeiderklasse-ideologer og NS-sympatisører. Med andre ord var dette rasistisk-elitistiske tankegodset en ganske stor del av Norges tidligste år som nasjonalstat; og også i liten grad noe som ble gjenstand for noe “landsoppgjør” ved okkupasjonens slutt. Følte du selv noen personlig sorg, noe personlig sinne, etter som du fordypet deg i dette materialet?

— Ettersom jeg politisk må sies å halte mer på venstrebeinet enn høyrebeinet, er det klart at deler av Arbeiderbevegelsens ideologi i tiden før andre verdenskrig rystet meg. Sentrale personer som Karl Evang og Martin Tranmæl flørtet begge med ekstreme rasehygienske teorier i blant annet spørsmålet rundt fattigdomsbekjempelse. Men det som ryster meg aller mest er at det norske samfunnet generelt bruker etterkrigstida til å intensivere kampen mot romanifolket i ei tid da de selv skal reise seg fra tysk overherredømme. Så er det altså akkurat de samme metodene – med et litt mindre brutalt endelikt – som brukes mot romanifolket. Det var et uttalt mål å begrense antall tatere i Norge til et minimum – helst utrydde dem helt. Helt utrolig. Norge bekjempet nazismen, men tok selv opp elementer av den og brukte mot sine egne. Norges behandling av tatere i etterkrigstiden er det styggeste eksemplet på rasisme i nær, norsk historie, mener Østbø.

Et sterkt parti i boken er historien om Sigbjørn Tveite i Via Music, som gang på gang blir avvist av Elias Akselsen. I fortsettelsen av dette – hvordan fikk du Akselsens tillit, som jo langt på vei også blir en hel kulturs tillit? EA er neppe noen enkel mann – i hvilken grad slapp han deg inn i livet sitt, og hvilke vanskeligheter oppsto underveis?

— Sigbjørn Tveite opplevde at det tok lang tid å få Elias’ tillit. Det samme kan jeg skrive under på. Tillit er ikke noe du får, men opparbeider deg. Dette tar tid, men vi hadde hatt mange møter uten at jeg på noen som helst måte presset han på ting. Jeg visste at utspillene om å gå videre med dette prosjektet måtte komme fra Elias selv. Til tross for at vi hadde kjent hverandre i to år, var jeg ikke sikker på at det ble en bok før vi satt på samme Aschehoug-kontor og skrev under intensjonsavtalen. Men dette var jeg klar over. Tatere har naturlig nok en inngrodd skepsis overfor “buroer”, ettersom de har vært undertrykt som folkeslag gjennom flere hundre år. Norske myndigheters hovedanliggende overfor romanifolket i generasjonen over Elias, var å avkle dem all identitet. Avprogrammere dem som tatere og gjøre nordmenn av dem. Dette har ødelagt et helt folk. Alle tatere i dag sliter med dette i en eller annen form. Skepsis og mistenksomhet er derfor helt naturlig som utgangspunkt for et samarbeid mellom tater og buro den dag i dag, dessverre.

— Samtidig har boken i ettertid virvlet opp en del følelser blant norske tatere, nettopp på grunn av det de har vært gjennom. Noen tar Elias’ historie som gjengs for absolutt alle tatere og nekter å bli knyttet til bokens elendighetsbeskrivelser, ettersom mange tatere tross alt har hatt et godt liv – vært bofaste hele livet, hatt jobber og aldri hatt problemer med barnevernet. Og selv om jeg presiserer i forordet at dette er Elias’ personlige historie – ikke historien om hele folket – dukker altså denne typen reaksjoner opp. Det ser jeg i klar sammenheng med hvor vellykket norske myndigheters rasering av romanifolkets selvtillit har vært.

Hva synes Akselsen selv om boken, og hvilket forhold har dere i dag?

— Jeg synes Elias har vist et sjeldent vågemot når det gjelder å åpne for de aller mørkeste kapitlene i livet sitt. Han er den som til syvende og sist må stå for innholdet, for det han forteller. Det har gjort han vondt, men han har følt det nødvendig og har bare uttrykt begeistring for hvordan det til slutt ble. I dag anser jeg Elias som en god venn.

Elias Akselsen snakker i boekn om en “nisse” på lasset – en blanding av samvittighet og satanisk angst. Hva tror du den “nissen” besto/består av, og hvor viktig har den vært for den hjerteskjærende nerven i EAs kunst?

— “Nissen” er helt klart et uttrykk for de mørke sidene ved Elias. Den dårlige samvittigheten, lysten til å ruse seg, suget etter å gjøre ting han vet er gale, angsten og frykten for å bli tatt av prest, politi eller barnevern – alt dette er elementer som materialiserer seg gjennom den destruktive kraften som Elias kaller “nissen”. At nettopp “nissen” bidrar til å forsterke smerten i stemmen til Elias, er jeg ikke i tvil om. Før jeg traff Elias skrev jeg at “han synger som om han bar hele taterslektens forbannelse på skuldrene”. Etter hvert som jeg ble kjent med han og hans historie, forsto jeg at det kanskje ikke var så dumt skrevet

Blant Akselsens egne opptegnelser finner vi en beskrivelse av morens ansikt; med “tårer som lagde striper slik som veiene vi vandret på”. Et slikt bilde, en sånn oppriktighet, er jo ikke bare patos-fylt, men fullstendig ikke-ironisk, og svært annerledes enn måten mange i dag kommuniserer på. Hvordan var det som skribent å skulle treffe denne tonen, samtidig som jeg antar det var viktig for deg å unngå å tippe over i føleri?

— Egentlig er Elias’ liv en skillingsvise, og skillingsvisene er ikke akkurat ukjente for føleri og sentimentalitet. De handler jo om de store følelsene – liv og død, kjærlighet og sorg, lengsel og frykt. Jeg var veldig bevisst på å ikke legge altfor mange adjektiver til historiene hans, rett og slett fordi de er så sterke i seg selv. Denne boken kunne veldig fort bikket over i platt sentimentalitet, men jeg tror ikke den har det – nettopp fordi Elias selv også skriver i en så nøktern, nesten naiv prosa som går direkte inn i leserens følelsesnerve uten å måtte ty til ladde adjektiver. Derfor insisterte jeg på å beholde lengre utdrag fra dagboknotatene hans – ingenting er uansett sterkere enn det selvopplevde, avslutter Østbø.

Del en av dette intervjuet sto på trykk tirsdag 17. november. I dagene fremover vil Ballade også presentere utdrag fra boken, med tillatelse fra forfatteren og Aschehoug Forlag.

Publisert:

Del: