av:

Publisert:

Del:

Advarsel: Inhabil anmeldelse av Eldar Vågans nye album følger.

Eldar Vågan
Eldar Vågan

Dere må ha meg unnskyldt. Dette blir langlesning.

Men det går ikke an å gjøre det kortfattet når Eldar Vågan gir ut sin første soloplate på 27 år. Det tør jeg rett og slett ikke å risikere. Fortsetter Vågan med soloutgivelsene sine i det samme tempoet som nå, er jeg pensjonist innen neste gang han gir ut noe alene. Dette kan godt bli min eneste sjanse til å skrive om ham, så heng med.

To av de beste
Eldar Vågan er mest kjent som gitarist og låtskriver i Vazelina Bilopphøggers. Hadde bandet i plenum kjørt av veien ved Skreia, en gang i påsken 1986, og blitt med bandlimousinen gjennom Mjøs-isen og ned i det kalde og svarte djupet, hadde de blitt stående igjen som legender i norsk rockemusikk.

Vazelina startet karrieren med den bestselgende debuten 24 timers service i 1980. Timingen kunne ikke vært bedre. Punken hadde akkurat feid til side hengende hippiehoder, stadionrock og pompøse egoer med millionbudsjetter fra hitlistene. Britiske anarkistpunk i Europa, og amerikanske punkere i hardpakkete olabukser og svarte lærjakker hentet fram igjen både klær og gitarriff fra rockabillyen. Verden og Norge var blitt klar for rock igjen, etter et norsk musikktiår slapt som pudding.

Hør Vazelinas debut her:

Samtidig var Vazelina like mye et barn av 1970-tallet, som et resultat av punkens opprør mot dette tiåret. 1970-tallet ga Norge politiske motkulturer, og motkonjunkturpolitikk, med fokus på dialekter og bygdekultur. Samtidig fikk desentraliseringstanker og kulturminnevern et oppsving. Det lå ikke lenger i kortene at lykka var å finne i en ny OBOS-leilighet i Groruddalen, eller i et bokmålsrent karrierejag.

Kombinasjonen rockabilly og forkjærlighet for bygdeliv og dialekter kokte Vazelina, sammen med en god porsjon humor, til en kompleks masse, der både musikk og tekster bar preg av intertekstualitet og henvisninger til høyt og lavt i populærkulturen. I 1981 og 1982 ga bandet ut to av de definitivt beste norske rockeplatene på 1980-tallet, Slitin i knea og Blå lys.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Strippet, enkel, hard og ren
Musikken i de tidlige Vazelina-platene var velprodusert rock, trekkspilltango eller søtladen schmaltz. Uansett genre virket musikken og tekstene ekte, og det på en måte som langhårede visesangere med blå ringer under øynene, eller Maos lille røde i framlomma bare kunne drømme om.

Instrumentene var i all hovedsak overlevninger fra tiårene før, produksjonen var strippet, enkel, hard og ren. Sounden var milevis unna gammalrocken, denne ondskapsfulle 1970-tallsgenren som red danselokaler som en mare: Oppsopet av 1950-tallets verste sider ble pakket inn i rosa dansebandtyll og inspirasjon fra Grease. Tenk New Jordal Swingers, eller det meste av norsk dansebandmusikk på 1970-tallet. Ingen var uskyldige.

De første tre platene til Vazelina er som en kontrast til alt dette, rent gull, uten et svakt øyeblikk. Produksjonen holdes ren og stram. Tekstene er dypt originale, og Eldar Vågan er kreditert på til sammen 29 av de 35 låtene som disse albumene består av.

Særlig på Blå lys og Slitin i knea briljerer tekstforfatter Vågan. Tekstene er sterke fortellinger om maskulin usikkerhet, skrevet med snåle vinklinger, fiffige detaljbeskrivelser, og subtil humor. En mann sliter psykisk fordi han en gang mistet badebuksa si i Mjøsa. En annen mann finner ikke igjen forlovelsesringen da han skal fri. En tredje mann drikker brennevin for å holde varmen bak rattet. En fjerde mann får montert inn Opelfjøring i leggen så han skal klare å skjelve i beina til rockabillymusikken. En femte mann tar på seg farens dress og reiser til Polen for å finne kjærligheten.

Opelfjøring i leggen, og andre usikkerhetsmomenter:

Motoren
Eldar Vågan var selvsagt ikke alene i bandet. Høggerns konsise tromming, og vokalprestasjonene fra Bjørn Berg på den første plata, og Viggo Sandvik på de neste har selvsagt mye å si for sluttresultatet. Men at Vågan var motoren er det ingen tvil om.

I tillegg må selvsagt Audun Tylden krediteres, for at han hadde teften, og så potensialet i gruppa. Tilsvarende kan en ikke overvurdere produsenten Jan Paulsen, som ga bandet sounden. Bandets George Martin.

Før den fjerde plata, På Tur fra 1983 trakk Jan Paulsen seg fra produsentstolen. Plata ble produserte av Nils Kvam, og var ikke like stram i sounden, og virket mindre helhetlig. På tur inneholder gode låter men hva hjelper vel det når plata høres ut som om den er gjort av fem ulike band. Fem fyrer med ved kom året etter, og samlet bandet igjen

Samleplaten Fem års jubileum hadde gode nyinnspilte låter og med Musikk tel arbe’ i henholdsvis 1985 og -86, kom bandet tilbake til gamle høyder. Så skar alt seg, da
gruppa ga ut et av tidenes mest tvilsomme konseptalbum, Gå for gull i 1987. På plata var det kompakte Vazelinasoundet gått tapt, produksjonen hørtes mer grand prix ut enn Vazelina, med innslag av synth og skam. Temaene som hadde klistret ømme ører til høyttalerne, ensomme menn, plassert inn i utrydningstruet bygdekultur og såre mellommenneskelige relasjoner, var skiftet ut med sanger om idrettsutøvere. Plata gjør fremdeles vondt å høre på.

En medley fra “En høggerli’ TV-kveld”, sendt på NRK i skjebneåret 1987

Merkbart slappere
Bandet reiste seg aldri helt igjen etter Gå for gull. Musikken ble merkbart slappere, det ble mer slapstick av mer uferdig slag i tekstene. Undertatements og antydningens kunst ble borte, bandet ble veldig opptatt av å være Vazelina, av å leve opp til forventningene av å være morsomme. Og de tilfellene der låtmaterialet var bra, ødela ofte en påtatt ironisk framføring, eller en alt for sprikende produksjon helhetsinntrykket.

En medvirkende årsak til at musikken virket mindre fokusert og god, og humoren mindre raffinert, var nok at bandet utviklet seg til å bli et showband, som tjente penger på å more folk, på Chat Noir og andre steder. Bassist Rune Endal endte opp med å trekke seg fra bandet i 1990, på grunn av denne utviklingen.

Les også: Følsomme gutter synger i gallerier – hva skjer?

Jeg mener ikke å si at platene bandet lagde etter katastrofen med På tur, var dårlige. Tempo som kom i 1989 og Full behandling, året etter, var bare ikke spesielt interessante, eller bra.

Jeg datt til slutt av Vazelina-lasset i 1992, det året Vazelina ga ut plata 11 år uten kvinnfolk. Plata virket pinlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg reagerte sånn den gangen. Det kan ha vært at jeg var blitt 15 år gammel, og helst hørte på Lou Reed, Tom Waits og Beatles. Eller det kan være at jeg akkurat hadde skjønt at jeg var homo, og at jeg derfor ikke helt så problemet med 11 år uten kvinnfolk.

Ustabilt sideleie
De neste årene gikk plateartistene Vazelina inn i et slags ustabilt sideleie. De ga ut to samleplater, de oversatte og spilte inn sangene til den britisk-amerikanske tegnefilmen Rock-A-Doodle i 1994 og de ga ut albumet Hææærli’ på toppen ta væla i 1996.

I 2000 ble de medieyndlinger med TV-serien Hjulkalender og det kom ut en plate, som var til dels gammelt materiale om igjen. På albumfronten ble det stille etter dette, med unntak av Bensin på bålet som kom i 2007. Før denne plata ga mangeårig vokalist Viggo Sandvik seg, og plata endte opp med å bli så svak at den ikke burde ha blitt gitt ut i det hele tatt.

Og dette har straffet seg. I følge bandets oppdaterte hjemmeside har de siste konsertene deres vært på diverse julebord, på danskebåten og i metropoler som Rørvik. Vågan har slik det er nå, svært lite å tape på å gå solo.

Les også: - Oslo er trendsetter for Europa

Den magiske alderen
Eldar Vågan fylte tjue år det året Vazelina debuterte. Han var ikke mer enn 26 år gammel da Vazelina ga ut sitt siste helstøpte kvalitetsprosjekt. 26 er år den magiske alderen i rocken, da musikerne i tur og orden dør, eller tar livet sitt. En kan velge å se symbolikken i dette.

Glemmer vi Vazelinas produksjon etter 1986, så sitter vi igjen med en så solid samling av popmusikalsk håndverk at hvem som helst kunne blitt legendariske av mindre. Eldar Vågan er kreditert som tekstforfatter for omtrent samtlige av låtene. Jeg tror ikke at jeg tar i alt for kraftig om jeg påstår at det i hovedsak var Vågans ære at bandet lagde noen av 1980-tallets beste plater. Vazelinas troverdighet, det som flettet platene sammen, var disse tekstene om de usikre mennene. Tekster som portretterer skjebner på flatbygdene, i perioden før postindustrialisme og postmodernisme plukket grensene mellom bygd og omverdenen i filler.

Tegner opp skismaet
Det er nettopp dette som gjør Vazelina Bilopphøggers første plater, og Eldar Vågan, så viktig. Vazelina tegnet opp skismaet i da det gamle gikk over til det nye. Platene er stående som minnebøker over tiden rett før folk ble mobile både sosialt, familiemessig og geografisk. Tiden før Norge ble tilført mediemangfold og internett, innvandring og billige flyturer, samboerskap og fri porno, offentlig sekularisering og autoritetsfall. Låtene viser utfordringene disse store samfunnsendringene førte med seg, og hva disse røsket vekk, i portretter av usikre menn.

Jeg kan knapt tenke meg noe kulturhistoriske skrift som tar for seg dette på bedre vis enn Vazelina Bilopphøggers samlede produksjon fram til og med 1986.

“Blå lys” fra 1982

Knytter trådene
Eldar Vågan gir altså i disse dager ut sin tredje soloplate, den første siden 1985. Av hans to første soloplater, Trøbbel fra 1982 og En herre med bart fra 1985, er den sistnevnte legendarisk. Om det finnes igjen noen som helst rettferdighet eller fornuft i verden bør En herre med bart gjenutgis. (Kassetten min er nesten utslitt.)

Når Eldar nå igjen velger å gå solo, etter en svært vellykket comebackkonsert på Mono i juni 2010 og et artig sommershow på Hamar sommeren 2011, er det som om han knytter trådene rett tilbake til 1985, til tiden før den kunstneriske nedturen med Vazelina Bilopphøggers.

Eldar fyller 52 år i år. Han er altså akkurat dobbelt så gammel som det han var da Vazelina ga ut Musikk tel arbe’ og Vazelina sin gullalder gikk over. Det er samtidig, henholdsvis fem og femten år siden Vazelina ga fulle studioalbum med nytt materiale.

Å få oppleve at Vågan reiser seg igjen, og gir ut en selvprodusert studioplate, etter all denne tiden, er som å se noen få liv i en gammel amerikaner, etter at den har stått bak en låve, med fastrustet motor og karosseri, med brune hull. Eller som om noen fant igjen liket til Jim, Jimi eller Janis og fikk liv i det med startkabler.

Inhabil? Selvfølgelig!
Det skulle vel være unødvendig av meg å påpeke at jeg er inhabil og fan av Eldar Vågan etter denne innledningen. Samtidig ligger lista svært høyt, jeg har skyhøye forventninger til Leve livet, som Eldar i en Elvisfilm. Har Vågan klart å bevare noe av magien fra de tidlige Vazelina-platene, og fra tidligere soloplater? Jeg kan gi svaret kort, og det er ja!

Der Vazelina-platene normalt består av en salig blanding av coverlåter, tilsatt ny tekst, og komplette nykomposisjoner fra bandmedlemmene, som regel Vågan, er alle sporene på denne plata kreditert Vågan alene. Allikevel låter melodiene som ferdige klassikere, melodier som en har hørt hundre ganger før. Vågan er en mester i å lage pseudogammel popmusikk, i diverse genre. Men det er aldri parodi, det er respektfulle pastisjer.

Imidlertid finns det to låter her, som han har lånt. Det ene er en innledning hentet fra Procol Harums ”Fires (which burnt brightly)” som åpner opp for sporet ”En spiss millimeter”. I låten synger Vågan om da han kjøpte seg platespiller og en plate av Procol Harum. Han var tretten år gammel, og plata og spilleren endret livet hans for alltid. Her legger Vågan sitt musikalske etos i hendene på det som senere utviklet seg til britisk progrock. Så begynte han da også karrieren sin som tenåring i bandet Baiage, et heller absurd new wave band, uten redsel for progrockelementer.

Følger opp Prøysen
Det andre sporet med annen låtkreditering enn Vågan selv, er en ren coverversjon av Alf Prøysens ”Æille så nær som a Ingebjørg”. Eldar Vågen kommer i motsetning til Prøysen fra feil sida av Mjøsa. Men Vågan kommer fra samme språkområdet som Prøysen, og Vågan kommer i fra en Totenkultur som har vært tett knyttet opp mot kulturen på Ringsakersida av Mjøsa.

Alf Prøysen døde i 1970. Vågan debuterte med Vazelina ti år etter. Selv om jeg sikkert støter folk i Ringsaker, hjemkommunen min, ved å påpeke dette, så kan en i hvert fall si at Vågan på sitt beste fortsatte noe av Prøysens prosjekt, som tekstforfatter i Vazelina. Da særlig i tekstene om de usikre mennene, som jeg skisserte lenger opp. Og disse er det mange av på Leve livet, som Eldar i en Elvisfilm.

Vi møter mannen som ramser opp alt han ikke får til, fordi han er så glad i å drikke øl. En annen mann flytter til Oslo for å glede den jålete dama si, selv om hun er mer opptatt av pels og pynt enn familielykke. En tredje mann klarer ikke å forstå at dama er utro, ikke en gang etter at han hun er utro med har flyttet inn i huset deres. En fjerde mann har femten mål med småbruk, fylt opp med bilvrak, truet av oppkjøp av et omringende kjøpesenter. En femte mister meningen med livet, når fjernkontrollen blir borte, og han bare får en kanal å forholde seg til. En sjette mann er så inderlig stolt over et sugemerke han fikk i fylla, selv om han ikke helt husker om det var ei dame, en mann eller ei bikkje som hadde gitt det til ham.

Tekstene er morsomme, vittige, intelligente. Selv platthetene, som der Vågan toucher borti underlivshumor i ”Lordag på Kapp”, er gjennomført med stilsikker hånd.

Hør hele albumet her:

Kunne unnet seg ekstern produsent
Så var det musikken. Låtene er glimrende. Jeg har fått flere av dem så til de grader på hjernen. Produksjonen følger dessverre ikke helt opp. Det er en og annen digitalblåsrekke, noe som jo bare er synth. Samtidig er disse samtidige utskeielsene i mindretall. Selv om instrumenteringen innebærer innslag som vibrafon, trekkspill og akustisk gitar, så holdes sounden innenfor et minste felles multiplum det meste av tiden.

Jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Vågan kanskje hadde unnet seg en ekstern produsent, med erfaring fra produksjon av rockabillymusikk. At noen kunne ha strammet det til enda litt mer i lydbildet, noen ferske ører under veis. Plata har 16 låter, det kan være at den kunne klart seg med et par låter mindre. Noen spor er svakere enn de andre, for å si det sånn.

Siste nytt fra musikk-Norge rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Beste siden 1986
Samtidig er det viktig å få fram at dette er Eldars prosjekt fra ende til annen. Han har skrevet samtlige låter, med de to unntakene nevnt lenger opp. Han har produsert hele ballet selv. Han spiller selv gitar og trekkspill og synger. Og han har stått for foto og coverdesign. Plata er tatt opp i ”Distingverte uthus på Østre Toten”, og er gitt ut på hans eget plateselskap ”Kapping”.

Vi kunne med andre ord, i verste fall, fått servert en hjemmelaget, lavprisplate av en fallert rockestjerne gone comedian, et akutt anfall av manglende selvkritikk. Resultatet er tvert i mot. Det er en glede å kunne meddele av Vågan, slik jeg oppfatter Leve livet, som Eldar i en Elvisfilm, i hvert fall har kommet med den beste utgivelsen han har vært med på siden 1986. Og det er ikke utenkelig at vi må enda lenger tilbake for å finne noe som er like bra. Dette vil tiden vise, når plata har fått satt seg bedre i ryggmargen.

Uansett håper jeg at vi slipper å vente 27 år på neste soloplate, for Eldar er av de største.

Epilog:Da jeg var i slutten av tenårene begynte jeg å feste sammen med en kompisgjeng, noen ganger på hytta til mor og far på Sjusjøen. Der hadde jeg en liten kassettspiller, og en bunke kassetter fra da jeg var barn. I fylla lyttet vi til Eldar Vågan og tidlig Vazelina. Det var som en gylden åpenbaring fra en parallell virkelighet, et tiår tidligere, på andre sida av Mjøsa. Det var Eldar som var helten. Det var han som var åpenbareren.

Jeg husker at jeg og kompisen min Vegard diskuterte gammel rockemusikk fra 1960 og 70-tallet, slik alle kredbevisste kids gjorde på 1990-tallet. Vi snakket om den berømte graffitien som sa at ”Clapton is God”. I den tåkegrå og skråsikre hjemmebrentfylla på hytta på Sjusjøen den gangen slo det meg at graffitien tok feil. Det var ikke Clapton som var Gud. Det var Eldar Vågan.

Vågan spiller tre konserter denne helgen, i Trondheim, Oslo og Lillestrøm.