Då Lasse Thoresen var på reise i sameland i 1972, køyrde han bil i lag med ein same som hadde laga ein joik for Knut ’Kuppern’ Johannesens seier – og dermed føddest interessa for joik hjå Thoresen. Fredag var ”Emergence – Luohti Boade” (”Joik, kom frem!”) framført under Presences-festivalen i Paris i komponistens siste år som compositeur in residens. I tillegg til ”Luohti Boade” får det franske publikummet oppleva Thoresens prespektrale fiolinkonsert og strykekvartetten ”Pyr Aionoin”, som er ein hyllest til kjærleiken. I dette intervjuet fortel Thoresen mellom anna om interessa for joik og sine tre år som “compositeur in residens” under Presences.

Lasse Thoresen (Foto: Lisbeth Risnes, Mic)

Av Ida Habbestad

Etter tre år som huskomponist under Presences-festivalen i Paris, kan Lasse Thoresen sjå attende på ei rekkje framføringar av sine komposisjonar: ”AbUno” og ”Les Enluminures” i 2005, ”Løp, Lokk og Linjar” og ”YR” i 2004 – og dette året altså ytterlegare tre verk.

I tidlegare intervju her på Ballade kan ein få med seg historia om korleis det heile kom til ved ein tilfeldighet. Ein pianist skulle framføra eit verk av Thoresen i regi av ambassaden, men verket var ikkje klart for framføring. Thoresen melde frå om dette, og kom slik i ein særs vellukka dialog med ambassaden.

— Det var et ganske utrolig initiativ, seier Thoresen:

— Ambassaden skjønte at det var noe de kunne ta tak i, og spurte rett og slett: er det noe vi kan gjøre for deg?

Sidan gjekk alt slag i slag. René Bosc vart invitert til Noreg på Ultimafestivalen, han vart fascinert av dene norsk musikken, og har gjennom tre år invitert norske komponistar og utøvarar til Presences, alltid med Thoresens musikk som ein raud tråd gjennom det heile.

Den ekstatiske joiken

Dette siste året vert tre verk av Thoresen framført. Det første, ”Emergence – Luohti Boade!”, vart alt spelt på fredag med Oslo-Filharmonien, under leiing av Christian Eggen. Nok ein gong er det ei lang historie å fortelja, og stadig er det underfundige hendingar som ligg bak.

— Jeg reiste sommeren 1972 til sameland, der jeg blant annet havnet i bil med en same. Det viste seg at han var tradisjonsbærer, og tyske forskere hadde gitt ut en bok på 80 sider med transkripsjoner av hans joiker. Vi kjørte bil i flere dager, og han satt og joiket.

— Hva joiker du nå, spurte jeg? Han svarte at det var en joik for Kuppern.

— For Kuppern?, spurte jeg.

“Ja, jeg lå på Alta sentralsykehus, og hørte Knut gå, og tenkte altså at nå skal vi joike den seieren der”.

— Hva har dette med skøyteløp å gjøre? spurte jeg ham.

“Jo, dette er egentlig en joik for en ungrein, svarte han – men de løper så fort!” – Så viste han meg skøytebevegelsene, mens han sang, det var lett å se at det passet. Det var veldig instruktivt; plutselig ser du at joiken er en type nedfelling av et objektivt inntrykk, og av en stemning.

Interessa for joik festa seg. Til dette verket samarbeida Thoresen med ein same som heiter Gaup, som fekk i oppgåve ut frå eit intervall å laga ein joik til komponisten.

— Gaup lærte meg at joik er et middel til å huske, når du joiker en hendelse, og senere tar opp denne joiken, kommer alle bildene, menneskene, følelsene – hele situasjonen kommer frem, og blir nærværende. Jeg fikk en joik av Gaup, og den prøvde jeg å oversette til orkesteret. ’Svaingen på tonen’, og den ganske røffe lydkvaliteten – det er ofte mer hauking enn rene toner i joiken. Grunnen til at jeg valgte trombonen som soloinstrument er at det er de som kan joike best!

Den engelske tittelen ”Emergence” står for tilsynekomst, ”Loohti Boade!” betyr ”Joik, kom fram”. – Kom frem med din styrke, er det som manes frem, seier Thoresen, – joiken maner mennesket til å stå frem i sin styrke, gå ut av sitt innelukkede indre, en ekstraversjon.

— Joiken er i bunn og grunn en ganske dyp, arkaisk, universell ting som ikke er uten forbindelse til bønn og magi. Det er på en måte ekstatisk, det at du mentalt kaller noe inn i nærvær – ikke fysisk men mentalt – fyller sinnet med det og ikke med noe annet, akkurat der du er i øyeblikket.

Kvartett til kjærleiken

Dei to andre stykka som vert framførte er ”Symfonisk konsert for fiolin og orkester”, framført av Orchestre Philharmonique de Radio France med Hélène Collerette som solist, og strykekvartetten ”Pyr Aionion” framført av Quator Molinari. Fiolinkonserten vart tinga i 1985, og som ”Luohti Boade!” er også dette verket tinga av Oslo-Filharmonien, denne gongen gjennom Ny Musikk. Verket er skrive før Thoresen var i kontakt med spektralmiljøet i Paris – og han kallar det prespektralt.

— Jeg har forsøkt å synkretisere i musikken min mange ulike og kanskje motstridende tradisjoner, og den biten jeg klart å få på plass her er å bibeholde en instrumental, nesten tonal sats kombinert med en ide av spektrum, et samtidig nærvær av mange toner i en klangsøyle før jeg var i kontakt med spektralmiljøet her i Paris. Så har jeg arbeidet med lydobjekttenkning; med lydens indre gangart, for eksempel med mange ulike vibratotyper koblet opp mot musikken gangart, metrum og puls, der det er flytende overganger som jeg har benyttet meg av.

”Pyr Aionion” er tinga av Oslo Strykekvartett, og her gjer Thoresen ein ganske raffinert og omfattande bruk av mikrotonalitet – ein syntese av reine overtonar og modale element frå norsk folkemusikk. Verket vert framført av den kanaidske kvartetten Molinari, som òg tek med seg stykket attende til Montreal i slutten av mars, under ein festival som heiter MusiMarch. Kvartetten er i fylgje komponisten ”svinaktig vanskelig å spille” på grunn av intonasjonen. – Og så dreier den seg om kjærligheten, seier Thoresen, – meir har han ikkje å seia om den saka. Men i verkkommentaren kan ein lesa at ”Pyr Aionion” tyder evig ild (eternal fire), den som øydelegg, reinsar og gjev lys. ”Pyr Aionion” er ein hyllest til den evige kjærleiken.

Presences’ betydning

Rollen som huskomponist har vore viktig for Thoresen.

— Rollen som huskomponist har ikke betydd at man skulle være i huset, med en masse småoppdrag og slikt. Det har kort og godt betydd at jeg har hatt en gjennomgående høy profil, delt med hovedfestivalkomponisten, som utgjør halve festivalen. Jeg må medgi at det har vært ganske klokt av René Bosc å gjøre det slik, for jeg hadde ikke noe stort navn for tre år siden, og det hadde ikke vært forsvarlig å bruke mitt navn som trekkplaster.

— Derimot er jeg i ferd med å få aksept i større deler av fra musikklivet, det har blitt bygd opp gjennom noen år, og nettopp at jeg har vært huskoponist her, har ført til at jeg har hatt flere fremføringer som følge av å bli eksponert her. For noen uker siden ble 2E2M for stort kammerensemble fremført, og i kveld er det fremføring av min cellokonsert som faller sammen med Filharmoniens konsert. Og så er jeg invitert til MusiMarch, der skal jeg og være med over og gi masterclass sammen med Bent Sørensen.

Lasse Thoresen oppsummerer tida som “compositeur in residens” som av stor betydning for sin plass i det franske samtidsmusikkmiljøet. Både for han, og for eksponeringa av det norske musikklivet. Og han avsluttar med å rosa festivaldirektør René Bosc og UD.

— UD har vært svært generøse. Det har vært en enestående støtte fra norske myndigheter- å få tre norske symfoniorkestre til utlandet er ikke småting. Og René har en mer eller mindre enorm evne til å gå gjennom masse materiale, han kjenner min verkkatalog like godt som jeg. I Frankrike er det et ”litt opplyst enevelde”. Bosc har ikke noen stor komité rundt seg, han er ganske suveren, og har en enorm økonomi å forvalte – det er i grunn han som tar alle bestemmelser. Han har utvist en fantastisk interesse for norsk musikk. Og jeg tviler på at samarbeidet tar slutt med dette.

Festival Presences vert i år arrangert av Radio France for 16. gang. Årets festival føregår frå 3. til 18. februar og presenterer 27 komponistar, 15 urframføringar, 23 førstegongsframføringar i Frankrike og heile 14 verk tinga av Radio France. Festivalkomponisten Penderecki er representert med 20 verk, m.a. tre symfoniar.

Publisert:

Del: