Korleis kan det bli musikk av våt kvalspekksuppe, gal skuggeluetuting, kakofoni, ironi, Zappa og Stravinskij?

Low Jive_Jon Øivind Ness_omslag

Av Ida Habbestad

Då Ballade intervjua komponist Jon Øivind Ness i fjor, siterte han inspirasjonskjelda Frank Zappa.

”If it sounds good it’s bitchin’, if it sounds bad it’s shitty” var utsegnet, og med tanke på haustens mange Ness-framføringar tyder mykje på at Ness i musikken sin higar etter å havna inn under det første.

Så kvifor stoppa opp ved Ness igjen?

Denne veka lanserer Oslo-Filharmonien ei innspeling som i sin heilskap er via komponisten. Dette er sjeldan kost for nolevande norske komponistar, og noko skuffande var det difor, når me på spørsmål om kvifor orkestret valde nettopp Ness, forsto at initiativet til innspelinga låg hjå solistane.

Ideeen låg altså hjå fiolinist Peter Herresthal og cellist Øystein Birkeland. Dei ynskte begge å få lydfesta Ness musikk, og vende seg til Oslo-filharmonien med prosjektet.

Interessa frå orkestret sat imidlertid ikkje langt inne.

– Jeg har inntrykk av at Filharmonien har et mer og mer nært forhold til Jon Øivind. De har etterhvert framført ham en del, og de tente virkelig på ideen om en innspilling, seier Herresthal til Ballade.

Og medan orkestra med jamne mellomrom vert få initiativ i høve til norske komponistar – særleg kva gjeld dei større format – får Oslo-Filharmonien her god omtale frå solistane.

– Orkesteret er mildest talt bra, og holdningen deres er mildest talt imponerende, seier Birkeland om innspelinga. – Det er imponerende at de klarer å samle seg om fremmed musikk med en slik vilje og intensitet.

Stoffleg som Brahms

”Ein musikaranes komponist” er mellom fleire skildringar Herresthal gjev av Ness. Fiolinisten påpeikar det oppsiktsvekkjande store nettverket av musikarar som har tinga komposisjonar – og som ynskjer å framføra musikken hans ved fleire høve.

Også dirigent Peter Szilvay, som saman med Rolf Gupta dirigerer Filharmonien på plata, meddeler at han nærmar seg Ness sine verk med glede. Dirigenten meiner ei årsak til dette er korleis musikken er praktisk disponert.

– Generelt kan man nok si om Jon Øivind sine verker – kanskje ikke de tidlige, men de sene – at de er lette å dirigere, forklarer han.

– Jeg mener det er fordi han er så bra på å skape en kompleksitet i selve partituret: Jon Øivind overlater ikke til musikerne og dirigenten å skape kompleksitet, men kalkulerer; beregner det ut. Derfor tror jeg ikke musikerne opplever musikken så vanskelig som den faktisk er.

For å ta eitt døme; i ”Low Jive” nyttar Ness kvarttonar. Men i staden for å la samtlege musikarar nytta tid på å intonera dei stadig nokså uvanlege tonehøgdene, stemmer somme av utøvarane instrumenta sine ned, og spelar dei aktuelle kvarttonane gjennom heile stykket.

– Det er ideelt for musikerne å få spille instrumentene sine slik de er laget. Jeg mener komponistene rett og slett kan fjerne dårlige holdninger til samtidsmusikk når de er så til de grader praktiske som her. Partiturene hans ligner Brahms, verket er stofflig, godt å ta i, seier Szilvay.

Den irrelevante fare

Dei omkringliggjande faktorar er altså på plass, hevdar utøvarane. I tillegg kjem humoristiske aspekt. Spenstige, dels bisarre titlar som ”Wet Blubber Soup” (Våt hvalspekksuppe), ”Low Jive” (frå låta Slowdive; i coveret omsett til ein dans i mørkret) eller ”Mad Cap Tootling” (gal skyggelue tutar i veg) set fantasien i sving.

Somme av verka har òg heilt konkrete referansar, som fiolinkonserten som har agg til Bush, og som me i coveret kan lesa at er ein ”protest mot en av vår tids absolutt mest absurde, tragiske kriger”.

Korleis møter ein eit slikt aspekt i innøvinga?

– Jon Øivind bruker jo mange sitater, og av og til gjemmer han dem så godt at jeg ikke vet om han selv kan finne dem igjen, svarer Herresthal. – Slik er det noe fordekt også ved ”Mad Cap Tootling”. Man tenker nok på det i orkestreringen; det er tydelig i messingstemmene at det blir ”tutet til kamp”. Men man behøver ikke tenke programmatisk.

– Generelt tror jeg nok det er farlig for komponister å være for opptatt av hendelser i sin egen tid. Om man skriver veldig relatert til en hendelse kan verket bli veldig aktuelt akkurat da. I tiden som kommer etter kan det fort bli irrelevant.

– Men hos Jon Øivind opplever jeg at dette fungerer, legg Szilvay til. – De gangene det ligger noe politisk der, er det mer som en assosiasjon. Ta for eksempel et annet politisk stykke, klarinettkonserten ”Bad News from the Desert” (også det om den amerikanske utanrikspolitikken, red anm): Jeg følte at det heller ikke der var noen direkte link til det politiske i musikken. Jon Øivind blir aldri patetisk.

Rav ruskande gal

Trass det siste har altså komponisten meddelt at han er på jakt etter å formidla noko direkte. Dels er han på leiting etter ein skjønnhet som ikkje er kitsj – dels har han konstatert at hans oppleving av klassisk musikk sjeldan kan treffa like godt i mellomgolvet som eit band som Joy Division.

Det skapar ein mangesidig komponist, hevdar utøvarane.

– I musikken hans opplever jeg både humoren, det at man er fascinert av den type popmusikk som han liker å trekke inn, jeg liker godt ironien – jeg skjønner kakofonien, om det er det han forsøker å uttrykke. Og jeg liker at cellostemmen kan være rav ruskende gal, seier Birkeland.

Eller, som Henrik Hellstenius uttrykkjer det i coveret: ”Jon Øivind Ness’ musikk er et helt originalt filter, en personlig fortolkning av vår tid, på en ny og forfriskende måte. I denne musikken opplever man spennet mellom det intenst pulserende og det klanglige raffinerte. Det er en musikk som både er uforutsigbar og repeterende, som formidler trøkket, energien og hastigheten rundt oss samtidig som den også byr på utholdte øyeblikk og klanglige rom”.

Tradisjonelt men nytt

Filteret hentar altså sin inspirasjon frå ei rekkje moglege kjelder, ein finn Frank Zappa, kakofoni, ironi, Mike Patton, eller for den del Stravinskij i Ness sine verk.

I kva grad leitar de som utøvarar etter desse referansane i musikken, og i kva grad kjenner de dykk att?

– Jeg har mange popreferanser, men egentlig helt andre enn Jon Øivind, svarer Szilvay. – Vi har ulik utdanning; vi har studert klassiske instrument, spilt et klassisk repertoar, mens Jon Øivind har vært gitarist fra Inderøya, jobbet med pop og studert komposisjon. Selv om han har en imponerende kunnskap om all slags musikk, er nok referansene ulike. Det betyr igjen at når jeg dirigerer ”Low Jive” tar jeg med min egen bakgrunn inn i verket. Jeg tror nok ikke Jon Øivind ønsker vi skal gjøre noe annet, svarer Szilvay.

– Jeg kjenner igjen mange ting, seier Birkeland. – Ness forholder seg klart til den delen av vår tids musikliv som populærmusikken er del av, og jeg synes i prinsippet det er veldig bra. Det er blitt et slags tomrom etter at man naturlig kunne bruke folkemusikken i musikken for 100-250 år siden da den var mer levende enn den i dag er museal. Det var musikken man brukte til å gjøre sine trivielle ting – populærmusikken er folkemusikken i dag. Slik sett kunne det være interessant om flere komponister kunne bruke utrykksbegreper fra den verden som alle kan relatere seg til, hente dem inn i en sammenheng som kanskje forteller noe mer.

Men stiller det andre krav til utøvaren når referansane kjem ”utanfrå”; burde den klassiske utøvaren òg sko seg på ulike uttrykksomgrep?

– Jeg føler absolutt at jeg må tenke på referansene når jeg spiller, svarer Birkeland. – Det nytter ikke å ta med seg en klassisk estetikk inn i utøvelsen av cellopartiet i ”Wet Blubber Soup”. Man kan ikke tenke Haydn – men må hente fram andre typer farger og uttrykksutsagn for at det skal funke.

– I fiolinkonserten kan du egentlig beholde alle klassiske idealer om fiolinspill, seier Herresthal. – Samtidig er det noe nytt. Det gjør det til en spennende utfordring: Ofte må man jo legge mye av det man har jobbet med i årevis på hylla, men her kan man ta med seg det inn og så åpne horisonten i tillegg. Det er tradisjonelt og nytt samtidig.

Begrensa fridom

At der er aktivitet kring Ness sin musikk er tydeleg ikkje berre gjennom denne utgjevinga, men òg gjennom vidare planer. Denne veka er ”Low Jive” del av Oslo-filharmoniens konsertprogram på turné i Sverige og i februar framfører Herresthal ”Mad Cap Tootling” med Oslo Sinfonietta under serien Bylyder, for å nemna noko.

Ser så musikarane seg sjølve som viktige referansegjevarar gjennom innspelinga?

– Jon Øivind skriver ekstremt presist, både på intensitets- og presisjonsnivå. Det er en stor glede at det er klart det som villes, seier Birkeland.

– Men når kompleksiteten er såpass stor som i ”Wet Blubber Soup” vil jeg tro at det er grenser for hvor mye man kan ta seg friheter. Det er klart at man foretar enkelte valg i forhold til hva som praktisk fungerer. Men om dette blir en referanseinnspilling vet vi ikke før det har gått lang tid. Jeg håper på en måte ikke at det blir det heller. Poenget er at vi er med på en prosess. Forhåpentlig blir det stående som et levende bidrag til denne musikken.

Plata er støtta av Fond for utøvende kunstnere og Norges musikkhøgskole. Forutan dei nemnde aktørar, deltek solobratsjist og –bassist i Oslo-Filharmonien, Catherine Bullock og Dan Styffe, på plata duoen ”Gust”. Rolf Gupta dirigerer to av verka på plata. Peter Herresthal har denne heimesida, informasjon om Peter Szilvay finn du her, Øystein Birkeland her.

Små utdrag frå “Low Jive” kan høyrast her.

Publisert:

Del: