Søndag inviterast det til Dronerom på Henie Onstad Kunstsenter. I ein ikkje mindre enn seks timar lang konsert skal utstrekte tonar og repetative lydar utviklast framfor publikum. – Når noe blir gjentatt over lang tid, vil publikum lytte på en annen måte, seier initiativtakar Lasse Marhaug til Ballade.

Dronerom plakat

Av Ida Habbestad

Dei hevdar det er den lengste (og kanskje første) konserten i Noreg som i sin heilskap er via til dronemusikken.

Kort fortalt handlar det om musikk som er oppbygd av lange tonar og repetative lydar. Eller som ein av dei sjangerdefinerande aktørane, La Monte Young, i ettertid har omtalt den: Dronemusikken er “the sustained tone branch of minimalism”.

(Sjå til dømes dette utdraget på YouTube: Day of Niagara med La Monte Young, John Cale, Tony Conrad, Angus MacLise, Marian Zazeela)

Lasse Marhaug har initiert og regisserer arrangementet som finn stad på Henie Onstad Kunstsenter førstkomande søndag. Han har samla åtte utøvarar, som held det gåande i seks timar til ende.

Inspirasjonen er 60-tals-aktørane La Monte Young, Tony Conrad, Terry Riley og John Cale – som i si tid gjennomførte konsertar med varighet gjennom heile natta.

– Motivasjonen er den gang som nå å presentere god musikk, seier Marhaug om utgangspunktet.

Dei åtte utøvarane opptrer i større og mindre konstellasjonar som overlappar kvarandre. Komposisjonen er utarbeida i felleskap og eksisterer førebels som ein struktur.

— Det er tegnet opp et skjelett. Musikerne jobber ut fra en grunnidé hvor enkelte ting er avtalt, som for eksempel hvem som skal spille når. Innenfor dette blir det improvisert, forklarer Marhaug.

Han insisterer på at det repetative ikkje er einsbetydande med likt.

— Utøverne vil ikke holde en drone hele tiden. Egentlig er det heller slik at ganske mye skjer; det som blir spilt i time to vil være ganske forskjellig fra det som spilles i time fem. Poenget er at musikken tar form når den får jobbe over tid, seier han.

Feiring frå mange hald
Sjølv har han vore på dronekonsertar i Europa, mellom anna ein i London med durata på åtte timar. Kva skjer med musikkopplevinga når ein lyttar til det same så lenge?

— Når noe blir gjentatt over lang tid, vil publikum lytte på en annen måte. Du velger hvordan du konsentrerer deg; du kan lytte aktivt eller passivt, begge deler er like bra. Vi har lagt ut puter og sofaer og vil dempe belysningen, så det skal bli behagelig for publikum. Det blir ikke høyt volum på denne konserten. Det blir mer lagt til rette for at lytterne går inn i et utstrakt lydbilde, seier Marhaug.

I pressemeldinga knytter de dronemusikken opp mot ambientmusikken; korleis skiljer ein desse frå kvarandre?

— Uttrykkene overlapper jo hverandre, men ambient-sjangeren, slik den først ble konstruert, er tenkt som ren bakgrunnsmusikk; som et lydmiljø som skal være der i bakgrunnen. Dronemusikken kan klart ha samme funksjonene, men fungerer også mer på egne ben; den er mer aktiv og til stede, meiner Marhaug.

Han framhevar den ulike bakgrunnen som søndagens utøvarar har, frå ny musikk-miljøet til rock, støy, impro og black metal.

— Dette viser at dronemusikken kommer fra flere hold, at den faktisk har etablert seg på tvers av sjangrene.

— Men den har sjelden fått et eget fokus. Det er derfor vi mener det er på tide med en feiring av dronen, seier Marhaug.

Konserten finn stad søndag 3. mai kl 11.00-17.00 på Henie Onstad Kunstsenter.
Med Ole Henrik Moe, Kari Rønnekleiv, Michael F. Duch, Snorre Ruch, Fredrik Ness Sevendal, Jon Wesseltoft, Per Gisle Galåen og Hild Sofie Tafjord.

Publisert:

Del: