Debatten om Christer Falcks listejuks går videre, og i Nordlys går Egon Holstad rett i strupen på IFPI-leder Sæmund Fiskvik og hans oppførsel i saken. ”Hvis noen ikke er med på å gjøre det på hans måte akkurat slik han vil at det skal gjøres, reagerer han med tyrannisk sinne som ofte avstedkommer uttalelser og holdninger i en god, gammel stalinistisk ånd,” skriver Holstad.

Egon Holstad 2002

Av Egon Holstad, Nordlys

Det er dårlig stemning for tiden i norsk platebransje. Ikke bare må de leve med mistanker og påstander om korrupsjon og lummer business. Nå er det til og med bevist, og da blir det selvsagt enda vanskeligere å trives om man for eksempel heter Sæmund Fiskvik, leder bransjeorganisasjonen IFPI og er kjent som “platebransjens mektigste mann”.

Forrige uke viste NRK-programmet Lydverket en aldeles glimrende produsert dokumentar om hvordan Christer Falck ved hjelp av enkle grep, knappe ressurser og i full åpenhet manipulerte bransjen til å få inn en singel med bandet Warlocks på VG-lista Topp 5, og med det påpeke låvedørstore åpninger for å jukse seg til høye listeplasseringer i Norge. Dette har ikke gått upåaktet hen.

IFPIs parodisk illsinte og evig paranoide øverste leder, Sæmund Fiskvik, gikk straks ut og kommenterte dette på en måte som må ha fått selv femåringer til å føle seg ovenpå; både hva angår oppførsel, sosial eleganse og intelligens. “Christer Falck er et kjøtthode”, var hans kommentar til Dagbladet. Det er ord andre gjerne pleier å rope til dommeren på fotballkamp, og er kanskje ikke helt med på å gi Fiskvik verken sympati eller nevneverdig faglig kredibilitet i en bransje som fra før sliter med troverdigheten. Dette var heller ikke det hele. I TV 2-programmet Absolutt Underholdning uttalte han seg om samme sak, og da sammenliknet han Falck med David Toska og Mulla Krekar. Supplér dette med et par radiointervjuer hvor han i det som minner om et temmelig psykotisk sinne truer Falck og skjeller han ut som det dreier seg om gjerningsmannen bak angrepene 11.september 2001. I så måte anbefaler jeg å gå inn på NRKs nettradio og høre på intervjuet Fiskvik gjorde med P3 Nå 7. september. Her sier bransjens antatt mektigste mann blant annet følgende til programlederen (om Falcks listejuks og VG-listas troverdighet): “At Christer Falck promper betyr ikke at alle andre promper. […] Jeg kan for eksempel drepe deg. Det er ingenting som hindrer meg fra å drepe deg […] men jeg gjør det ikke, for da blir jeg straffet”.

At han ikke vil møte Falck i en saklig debatt gjør bare bildet av en desperat og tafatt mann enda grellere. Slik har det faktisk alltid vært når det gjelder Fiskvik. Hvis noen ikke er med på å gjøre det på hans måte akkurat slik han vil at det skal gjøres, reagerer han med tyrannisk sinne som ofte avstedkommer uttalelser og holdninger i en god, gammel stalinistisk ånd. Det var slik da Svein Bjørge startet Alarmprisen (som da var en konkurrent til Fiskviks og IFPIs Spellemannprisen. Fiskvik er ikke særlig glad i konkurranse hvis det kan ramme han og hans). Tidligere i år prøvde han også å sabotere Svein Bjørges ønske om å få et rockmuseum lagt til Oslo. For gammelt uvennskaps skyld, liksom. Det var også slik da redaktør i Faro Journalen Asbjørn Slettemark påpekte Fiskviks manglende interesse for demokratiske spilleregler for Spellemannprisen (Fiskvik er ikke særlig glad i demokrati – hvis da ikke flertallet er enig med han), og det er altså også slik nå når Christer Falck har fått satt lyset på noe ekstremt viktig i en bransje Fiskvik selv er øverste representant for. Han fornekter seg ikke, den godeste Sæmund.

Man kan sikkert diskutere mye rundt Christer Falck og hans plateselskap C+C Records’ arbeidsmetoder, men essensen og selve poenget i det siste stuntet er likevel tindrende klart – nemlig å understreke at VG-lista på ingen
måte er umulig å manipulere, og dernest at landets viktigste barometer for måling av musikks popularitet ikke nødvendigvis gjenspeiler den eksakte virkeligheten. I så måte er det kanskje en tanke stupid å avfeie dette med at Christer Falck er et prompende muslimsk kjøtthode av en brutal raner.

Man kan like det eller ikke, men VG-lista blir til stadighet manipulert – også av de store selskapene. Hvis for eksempel en skive til et kommersielt sett stort band begynner å nærme seg exit på denne lista, har den ofte en sedvanlig tendens til plutselig å gjøre et solid byks oppover lista. Dette kan for eksempel skyldes at artisten/bandet har vært på et signeringoppdrag og at salget da punches inn jevnt fordelt på flere butikker (hvis over 50 prosent av salgstallene for en plate kommer fra én butikk, er den nemlig diskvalifisert for deltakelse på lista). Langt vanligere er det at en plate med sviktende salgskurve tilbys til de store kjedene til en ekstremt gunstig pris, og med følgende lav utpris kan produktet igjen gjøre et fint hopp oppover på lista som igjen gir mer radiospilling, økt eksponering hos både platesjapper, bensinstasjoner og postkontorer etc., og en generell økt fokusering på både produkt og artist.

Rent prinsipielt ser jeg nemlig ingen forskjell på denne praksisen og å sette en drøss venner i sving til å kjøpe ens eget produkt. Den vesentlige forskjellen er derimot at Christer Falck gjør det for åpent kamera og deretter innrømmer det. Som følge av dette er alle hans produkter nå ekskludert fra en eventuell plassering på VG-lista; en avgjørelse som foruten å være nokså overraskende også er gjort på en temmelig lummer og ullen måte rent juridisk. En annen reaksjon kunne kanskje i stedet ha vært å sense poenget Falck her er ute etter å understreke; nemlig at det er på tide å diskutere utformingen av landets viktigste salgsliste. Det ville derimot ha krevd både en selvransakelse fra bransjen til Sæmund Fiskvik & co., og dertil tilhørende innrømmelser av egne svakheter, men dette er som kjent ikke spesielt utbredte egenskaper der i gården.

Publisert:

Del: