Plateselskapet ECM holder til i München, men har hatt siden starten hatt en unik og sterk tilknytning til Norge. Ballade-skribent Per Christian Frankplads oppsummerer her historien til jazzselskapet og noen av de norske aktørene på etiketten – godt hjulpet av Rune Kristoffersen i Grappa, som distribuerer ECM her til lands, og Frode Christensen som har skrevet hovedoppgave om nettopp ECM, hvis motto er “Den skjønneste lyden nest etter stillhet”. Foranledningen er den storstilte samle-serien “:rarum”, som lanseres i disse dager.

Terje Rypdal (Foto: Roberto Masotti/ECM)

Alt begynner i 1968. Den unge tyskeren Manfred Eicher har studert ved musikkakademiet i Berlin, spilt både jazz og klassisk og vært med som produksjonsassistent på mange klassiske innspillinger. Lenge har han leflet med tanken på å gi ut plater som fusjonerer den rene lyden av klassiske produksjoner og jazz slik noen amerikanere spiller den, og på en italiensk jazzfestival hører han fire nordmenn og en amerikaner spille noe som ligner på det han ønsker å høre. Han spør en av nordmennene om de vil spille inn en plate for ham på hans nye plateselskap, og Editions of Contemporary Music blir således født.

De fire norske musikerne var saksofonisten Jan Garbarek, gitaristen Terje Rypdal, bassisten Arild Andersen og trommisen Jon Christensen. Men selv om Garbarek visstnok var den første Eicher spurte om en plate, kom det seks utgivelser av andre artister før “Afric pepperbird” ble den første norske ECM-platen, som katalognummer 1007. Denne var viktig, ikke bare som det første norske albumet på selskapet, men også fordi den markerte begynnelsen på et annet viktig samarbeid.

Det første søte møtet
Eichers arbeidsmetode som produsent var nemlig å dra til der hvor musikerne bodde, og han hadde spurt kvartetten om de visste om et studio i Oslo de kunne bruke til å spille inn den avtalte platen. Valget falt på Arne Bendiksen Studio, hvor gitaristen og lydmannen Jan Erik Kongshaug nylig hadde begynt som tekniker. Og i det innspillingen startet her i september 1970 skjønte både tekniker Kongshaug og produsent Eicher at de hadde en kjemi imellom seg som kunne brukes også på andre innspillinger. Mange vil si at “ECM-lyden” oppsto i løpet av disse september-dagene.

— Eicher spilte kontrabass i et symfoniorkester, og var på konserter med amerikanske jzzmusikere som ikke fikk så mange jobber i USA, forteller Rune Kristoffersen. – Så han ville ta opp jazzmusikk med teknikker brukt i klassisk musikk for å få en bedre og klarere lyd. Han hadde en sterk interesse for amerikansk jazz, europeisk kunst og lyden av klassisk musikk, og ville kombinere dette på plateselskapet sitt. Jeg vil si at han ga europeisk jazz et ansikt, og han har vært en sterk påvirkning på scenen.

I årene etter returnerte Eicher til Oslo for å produsere flere plater for sitt etterhvert svært så kredible ECM-selskap. Og i denne perioden ble en rekke epokegjørende norske innspillinger gjort i Arne Bendiksen Studio, spilt inn av Kongshaug og produsert av Eicher. Jan Garbarek var aktiv i forskjellige konstellasjoner, og ga ut bl.a. kvintettens “SART” (1971), kvartettens “Triptykon” (1972), “Red lanta” med Art Lande (1973) og med Bobo Stenson Quartet “Witchi-tai-to” (1973). Terje Rypdal jobbet også hardt, og slapp sitt første selvtitulerte album (1971), “What comes after” (1973), “Whenever I seem to be far away” (1974) og “Odyssey” (1975).

Tre studioer, to menn
Det var ikke bare nordmenn på artistlisten, utenlandske størrelser som Chick Corea, Keith Jarrett og Bobo Stenson spilte inn sine første ECM-plater (av mange) i studioet, og sørget for at både selskapet, studioet og Kongshaug fikk stadig mer internasjonal anerkjennelse. Strømmen av norske utgivelser fortsatte med de samme artistene som var med fra begynnelsen, men i slutten av 1975 ble Arne Bendiksen Studio lagt ned, og Kongshaug begynte å jobbe i Talent Studio. Eicher fulgte nær sagt selvfølgelig etter, også da Talent Studio la ned i slutten av 1983 og Kongshaug bestemte seg for å bygge sitt eget studio. Rainbow Studios var klare for sin første innspilling våren 1984, og svært mange av ECM-platene har vært spilt inn her. Selv estimerer Kongshaug at 40-50% av kapasiteten til studioet går med til ECM-plater, men også mange andre innspillinger gjøres her, ofte fordi artisten eller plateselskapet er ute etter noe av magien bak “ECM-lyden”.

Man kan lure på hvorfor nettopp Norge skulle få så mye oppmerksomhet fra Eicher, og om det er kun tilfeldigheter som rådet, at det like godt kunne vært Sverige, Danmark eller Finland som ble valgt som innspillingssteder. Men Eicher har i mange intervjuer sagt at han “elsker å ta opp i Oslo, hovedsaklig på grunn av lyset, og atmosfæren som inspireres av dette lyset”, og er generelt interessert i nordisk kultur, musikk og film. Christensen mener at dette uansett er en relativt lite viktig diskusjon:

— Det er mulig ting hadde vært annerledes hvis ikke Eicher hadde vært på den konserten med George Russell og Jan Garbarek Quartet, men han har jo helt siden starten av ECM hatt et spesielt godt øye til Norge, som kanskje kommer av at jazzen her har vært preget av en slags nordisk folketone. Og de norske musikerne jeg har pratet med i forbindelse med hovedoppgaven er takknemlige for kontakten med ECM, og føler det har gitt dem en mulighet til å komme seg ut i den store verden og få en bredere publikumsdekning, samtidig har som de har vært med på å prege selskapet og den europeiske jazzen.

Kristoffersen er enig: – ECM har vært uvurdelig for utviklingen av norsk jazz, og mange av de nye norske artistene hadde muligens ikke vært der de er i dag hadde det ikke vært for folk som Jan Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen. Og fortsatt ser jo USA og Europa til Norge og våre up-and-coming musikere, ECM er en av årsakene til det.

Ekstremt tett samarbeid
I sin hovedoppgave berører Christensen prosessen om hvordan platene blir til og hvordan Eicher samarbeider med musikerne.

— Det virker som om innspillingene er veldig godt forberedt, det er ikke sånn at man bare velger en gjeng med musikere og jammer. Man øver mye før, og snakker mye om hva slags resultat og hvilke vinklinger man vil ha. Men Eicher er veldig åpen for at ting skal kunne utvikle seg underveis, hvis ting tar en annen retning enn planlagt under innspillingsprosessen, som fortsatt er kjennetegnet av å bruke kort tid i studio, å gå rett på sak. Eicher er nesten alltid personlig tilstede, og er opptatt av instrumentenes naturlige klang og at musikernes autensitet kommer igjennom. Han har en estetisk, men samtidig praktisk grunnholdning, og er interessert i å finne ut hvor artistene vil med musikken, hva de vil melde. Og det at han er opptatt av å være med på musikernes faglige utvikling har jo blant annet resultert i at Garbarek har gitt ut alle sine plater på ECM unntatt en. Og du kan følge utviklingen hans, som stemmer på en måte veldig godt med Eichers grunnholdning, estetisk sett.

Selv om det ikke har vært mye direkte uttalt kritikk mot Eichers arbeidsmetoder, har enkelte musikere ikke alltid vært fullt så glade for hans svært pasjonerte engasjement under og etter innspillingene. Et eksempel er “Further” av Jon Balke & Magnetic North Orchestra, hvor Balke og Eicher en god stund var uenige om rekkefølgen på låtene, i følge Christensen.

— Eicher er altså veldig opptatt av hvordan låtene presenteres, av hvordan albumet blir å lytte til som en helhet. Men på den andre siden har du en plate som “Khmer” av Nils Petter Molvær, hvor Eicher ved hjelp av noen enkle grep gjorde om låt-rekkefølgen så det hørtes ganske annerledes ut, og Molvær var veldig takknemlig for Eichers idéer. Og det er ikke nødvendigvis alltid slik at alt som kommer på ECM blir kjørt gjennom samme lydbildet. F.eks. var Trygve Seim litt redd for at frijazz-elementene på “The Source and different Cikadas” skulle bli tonet ned, men Eicher var helt med på de store spennene.

Estetikk er og har alltid vært et nøkkelord når det gjelder plateselskapet. Nye artister som Seim og Christian Wallumrød kan fortelle at ECM-estetikken er en slags del av utdannelsen deres, noe de har vokst opp med. Og det er ikke “ECM-lyden” med lange etterklanger og et gjennomsiktig og klart lydbilde som er estetisk, den konsekvente utformingen av plateomslagene er også viktig for profileringen av selskapet som en helhet.

— Noen mener at ECM er et modernistisk selskap, forteller Christensen. – Jeg tror jeg finner skillet mellom modernisme og postmodernisme i ECM som litt utilstrekkelig. Selv om selskapet startet med en veldig ren lyd, synes jeg det blir for snevert å se ECM som et modernistisk prosjekt, det er mer åpent enn dét. Terje Rypdals “Chaser” og plater som Molværs representerer vel isåfall en slags postmodernisme, Rypdal med full fuzz på gitaren og nærmest rock’n’roll, mens Molvær sto for mye prosessering av lyd og ikke så veldig “naturlig” lydbilde.

Stødig kurs mot noe nytt
Noe av kritikken som er rettet mot selskapet er at det ikke har radikalt fornyet eller redefinert seg selv hver gang musikktrendene endrer seg.

— ECM er utrolig lojale mot artistene sine, sier Kristoffersen. – Det skal svært mye til før artister som har vært på selskapet en mannsalder får skyven av Manfred. Og en sånn lojalitet tror jeg ikke man finner noen andre steder, verken på små eller store selskaper. Så isåfall er det vel artistene som ikke fornyer seg, ikke “selskapet”.

— Men jeg synes ECM er i kontinuerlig utvikling, og de plukker opp nye artister som f.eks Nils Petter Molvær, Trygve Seim og Frode Haltli, og er med på å utvikle samtidsmusikken. Selskaper er uansett nødt til å ta inn nye talenter, og det tror jeg også Manfred har innsett.

I løpet av de 33 årene selskapet har eksistert har det vært en nordmann involvert i kanskje 20% av de over 700 utgivelsene. I motsetning til mange andre plateselskap slettes aldri noen plater fra katalogen, og alle de gamle platene trykkes kontinuerlig opp igjen, så folk alltid kan få tak i alt ECM noensinne har gjort. Distributører av selskapet må ha alle CDene på lager, og Kristoffersen bedyrer at dette ikke er noe praktisk problem, selv om det har hendt at de bare har solgt et eksemplar av en spesiell plate i løpet av et år.

Og i motsetning til nesten alle andre plateselskaper som har holdt på i over 30 år, har Eicher aldri solgt sitt selskapet videre til multinasjonale selskap som har viftet med sjekkheftet. ECM er hans livsverk, og for en mann i slutten av 50-årene må det være tilfredsstillende å se tilbake på alt selskapet har generert av menneskelige og kunstneriske aktiviteter, og hvor mye kvalitetsmusikk som har blitt produsert takket være en ung visjonær som ville høre nye toner i krysningspunktet mellom tradisjonell jazz og klassisk musikk. Og det norske engasjementet hos ECM er ikke bare sterkt tilstede, men også økende. Nye norske talenter oppfordres antageligvis til å sende inn demo-CDer til Manfred Eicher, c/o ECM Records, München.

Publisert:

Del: