Sammen med et knippe musikere fra impro- jazz- og alternativ rock-miljøene har Thomas Dybdahl laget et friksjonsløst, atmosfærisk og stille fjerde album. “Science” er utvilsomt hans mest helstøpte plate så langt, og utfordrer det velkjente bildet av Dybdahl som melankolsk singer/songwriter. Så hva med karakteristikker av Dybdahl som poputgaven av Arvo Pärt, soulversjonen av Morton Feldman, softrockutgaven av Neil Youngs “On the Beach”, eller Marvin Gaye som folkrocker? – Akkurat nå tror jeg at jeg kunne jodlet inn et album og jeg ville fremdeles blitt oppfattet på akkurat samme måte som før av veldig mange, sier Thomas Dybdahl til Ballade.

Thomas Dybdahl_2006 (Foto:Jean-Baptiste Mondino)

Av Carl Kristian Johansen

Tar man en nærmere lytt på Dybdahls album siden ”That Great October Sound” i 2002, finner man enkeltelementer, og ikke minst hele spor, som viser at vi har med en mer sammensatt musiker enn begrepet singer/songwriter kan romme.

Platen inneholder sporet ”Postulate”, som er basert på en samtale mellom komponisten Morton Feldman og en tysk journalist. Feldman var en del av et miljø i New York på 50- og 60-tallet som foruten John Cage blant annet inkluderte maleren Jackson Pollock, og inspirert av den abstrakte impresjonisten Mark Rothko, var Feldman opptatt av tid, stillhet og klangflater, med musikalske forløp som utviklet seg over tid.

Hvileskjærenes essens
— Det handler ikke så mye om Feldman lenger. Jeg har vært spesielt opptatt av Arvo Pärt det siste året.

— Men det er alltid farlig for meg å ramse opp slike referanser. Jeg hører til i en popverden. Jeg har opplevd at hvis jeg bruker referanser som dette glir musikken over i en annen genre. Det oppfattes som at jeg snylter på andres kredibilitet, sier Dybdahl.

Hvordan kan man høre inspirasjonen fra Arvo Pärt på “Science”?

— Spesielt arrangementsmessig med strykere og kor. Jeg har hørt mye på ”Cantus In Memoriam Benjamin Britten”, hvor jeg er jækla fascinert av måten Pärt bruker harmoniføring og “voicing” i stedet for å ha en veldig klar melodi som går gjennom hele stykket. Man kan helt klart se innflytelsen Pärt har hatt på for eksempel filmmusikkkomponisten Thomas Newman. Kanskje fordi det egner seg så godt til bilder da det er så mye rom for ”ledende” inntrykk.

— Akkurat det er veldig viktig for “Science”, selv om det dreier seg om en helt annen kontekst.

Dybdahls fire plater inneholder en del spor som ikke lar seg overføre til verken kassegitar eller piano. Fokuset til Dybdahl ligger like ofte på å prøve ut nye formater som på å lage popsanger.

Et av eksemplene er nevnte ”Postulate”, som foruten intervjuet med Feldman inneholder en repeterende groove, og forsiktig og mykt kontrasterende støy. I en anmeldelse blir dette sporet omtalt som et hvileskjær, men kan man finne litt mer av essensen i Dybdahls estetikk i disse “hvileskjærene”?

— Jeg har prøvd å bruke ulike harmoniske runder som repeteres. På Stay Home fra ”Stray Dogs” (2003) er det en runde på fem akkorder som gjentas hele veien, og som blir det førende fokus. Dette skjer mye på “Science”, og på den måten er det et mer arrangert album enn tidligere, sier Dybdahl.

Komprimert energi i en menneskeskikkelse
Som alltid har Dybdahl omgitt seg med en mengde musikere fra ulike musikalske ståsteder. Frode Gjerstad, som vanligvis er å finne i sammenhenger der eksplosiv frijazz, fri-improvisasjon og støy står i fokus, har dukket opp på flere av Dybdahls album. På førstesporet på ”Science” kan Gjerstad oppleves på kontrabass-saksofon og saksofon, i flere lag oppå hverandre.

Vi bad Gjerstad fortelle litt om hvordan han oppfatter å jobbe med Dybdahl.

— Thomas gir meg ingen begrensninger, men lar meg holde på til jeg gjør noe som han tror på. Jeg får knapt nok en basslinje eller rytme å forholde meg til.

— Han tar opp alt jeg spiller, og så dukker det opp bruddstykker på de mest utrolige stedene. Jeg vet enda ikke hva jeg har bidratt med til ”Science”, men saksofonsporet som åpner tredjeplata ble egentlig spilt inn for andreplata, sier Gjerstad.

Han beskriver innspillingene med Dybdahl som prosesser preget av idèmyldring der “nei” ikke har en plass, og at Dybdahl tillater seg å bruke mye tid.

— I mine øyne er han en moderne komponist, med store arkiver av egne lydbanker som kan tas fram etter behov. Det ville ikke forundret meg om han kunne lage en helt ny plate ved hjelp av allerede innspilte ting, og så sette dem sammen på nytt, sier Gjerstad.

Dybdahl forteller at han har mye utbytte av Gjerstad, spesielt den åpne holdningen og viljen til å prøve nye ting.

— Det er alltid kjekt dra inn folk som kommer fra en helt annen verden. De spiller automatisk ting helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg på forhånd.

— Det er gøy å ha med Gjerstad. Han er konservert og komprimert energi i en menneskeskikkelse. Han eksploderer nesten når han kommer igang. Og han er ikke så veldig puristisk, i den forstand at han driter i om jeg klipper hans originale spilling til det ugjenkjennelige for å få det jeg vil.

Zappas tanke
Foruten Gjerstad finnes folk som Nils Erga (fiolin, eks. Noxagt), Morten Qvenild (piano), Per Zanussi (bass), Øyvind Berekvam (lap steel) og Morten J. Olsen (perkusjon, MoHa!, Ultralyd), som foruten å spille trommer står bak strykearrangementene.

Gjerstad trekker fram måten du monterer låtene på. Har han et poeng når han sier at du kan sette sammen et nytt album av lyder du allerede har lagret?

— Det er en interessant tanke å gå i lydbiblioteket og lage et helt nytt album. Det er litt av en Frank Zappa-tanke; å be folk spille forskjellige sanger og så klippe det sammen til en helt ny. Jeg har definitivt en drøm om å gå mye lenger enn det jeg har gjort til nå, i den forstand at jeg kan gå litt mer ”nuts”.

Men Dybdahl beskriver seg selv som en tidligere og ”recovering” kontrollfreak, som stopper prosessen hvis han mener de er på feil spor.

— Hvis noe tok en retning jeg ikke likte, avfeide jeg det med en gang. Men nå begynner jeg å bli mer og mer forelsket i den tanken – det å ri en bølge man nødvendigvis ikke liker kan være en god ide, for plutselig snur det igjen. Jeg tror ikke jeg skal være så redd for å forfølge tanker og ideer jeg ikke kicker på umiddelbart.

Hva kunne du tenkt deg å gjøre i så måte?

— Som vokalist og komponist kunne jeg tenke meg å jobbe med et samtidsensemble. Jeg kunne gitt dem helt grove skisser og sanger, uten noen bestemt idé om hvilken retning vi skulle gått. Jeg skal forhåpentligvis leve et langt artistliv. Jeg må ha muligheten og friheten til å gjøre sprell utenom hjertebarnet som er popfolksoul-greia, sier Dybdahl.

Kjendisnøkkelkortet
Dybdahl befinner seg i Frankrike når dette intervjuet finner sted, og han oppfatter måten han blir omtalt der som veldig annerledes fra Norge.

— Det er stor forskjell på anmeldelser i utlandet i forhold til Norge. Jeg har ikke hatt den sammen mediaeksponeringen som her hjemme, og anmeldelsene handler i mye større grad om musikken.

— I Norge er det en gjengs oppfatning om hvordan jeg er, eller hvordan man tror jeg er, som person. Jeg må tolerere det, men jeg vil påpeke at når jeg har brukt to år på en plate er det forferdelig frustrerende når jeg leser anmeldelser der det ikke står en skitt om musikken.

— Akkurat nå tror jeg at jeg kunne jodlet inn et album og jeg ville fremdeles blitt oppfattet på akkurat samme måte som før. Det er et interessant spørsmål hvor mange plater man må selge før man mister kredibilitet som musiker, sier Dybdahl.

Han sier at fokuset på hans person ikke er noe han kan kontrollere, og at om han visste om en måte å skifte fokus på ville han gjort det annerledes.

— Jeg skulle gjerne levert inn kjendisnøkkelkortet, for jeg liker det ikke. Det tar vekk fokus fra musikalske ting. Det er ikke bra for privatlivet å få en slik fokusering på ens person, seir Dybdahl.

Kompromiss som gjorde alle sure
Med “Science” har han skiftet fra det lokale Stavangerselskapet Checkpoint Charlie Audio Productions (CCAP) til mulitnasjonale Universal. Har dette påvirket musikken på noen måte?

— Ikke i det hele tatt. Jeg gjorde ferdig albumet før jeg bestemte meg for hvor jeg skulle gi det ut. Jeg ga tilslag til det selskapet som hadde et apparat jeg kunne tenke meg å jobbe med.

Dybdahl bruker ikke bare venner som musikere, han benytter seg også i stor grad av kretsen rundt seg når han skal plukke ut singler. Fra ”Science” er det “Be a Part” som spilles som radiosingel, men på albumet er den skjult etter siste spor. “Be a Part” er heller ikke med på omslaget.

— Da jeg skulle sy sammen albumet og bygge det dramaturgisk fant jeg ikke plass til den. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få den til å passe på albumet.

— Da tiden kom til å plukke ut singel gjorde jeg det jeg alltid har gjort, nemlig å spørre venner om råd. Klok av skade, de valgene jeg har gjort tidligere har vist seg å bli katastrofe. Samtlige sa at “Be a Part” burde bli singel. Jeg kom fram til et godt kompromiss som gjorde at alle ble sure, sier Dybdahl.

…that giant leap…
Undertegnede oppfatter ”Science” tekstmessig som et mer introvert og selvreflekterende album. Hvordan ser du på det selv?

— Den kan være litt av det også. Noen av tekstene handler om andre ting enn det jeg vanligvis skriver om. Som ateist har man gjerne de samme behovene for forklaring på verden rundt seg som religiøse mennesker, men man leter andre steder. Jeg har gått til vitenskapen og naturvitenskapen, og det var slik albumet fikk navnet.

— Åpningssporet “Something Real” handler om det jeg kan se og ta på, det som er virkelig for meg. Sånn sett handler flere av låtene om frustrasjonen over den organiserte religionens, etter min mening, destruktive innvirkning på verden og menneskene som lever i den, og følelsen av å være ”fanget i kryssilden” som ateist. Det forventes en slags overdreven respekt og toleranse for menneskers tro, noe som for meg bare blir vanskeligere og vanskeligere, spesielt siden det ikke engang ser ut til å være en diskuterbar problemstilling. Folk frykter reaksjonene for mye, og det er jo veldig trist at det skal være slik.

Dybdahl sier at frasen ”…that giant leap…” fra Something Real har blitt beskrevet i Dagens Næringsliv som en låt om det å bytte selskap fra CCAP til Universal.

— Jeg lo ganske godt da jeg så denne utrolige grunne tolkningen av frasen som i utgangspunktet stammer fra Søren Kierkegaard og nettopp handler om tro. Samtidig som jeg håpet andre ikke ville tro jeg ville bruke et helt spor på en plate til å synge om noe så utrolig uvesentlig og døllt.

— Det er ikke alltid ens egen opprinnelige mening blir oppfattet. Men jeg prøver bevisst å holde tekstene så åpne som mulig, da kan det være mye mer å hente for folk som lytter. Jeg liker å gjøre det sånn tekstlig, å holde ting åpent, avslutter Thomas Dybdahl.

Publisert:

Del: