Mandag 26. januar går startskuddet for Wuha-festivalen, som vil by på en av de mest imponerende og varierte samlingene av artister i hovedstadsområdet på lang tid. Samtidig finnes det også et bakteppe av stort alvor bak de kommende konsertene og opptredenene: Millioner av mennesker vil dø av sult om ikke verdenssamfunnet hjelper Etiopia og Eritrea gjennom tørke og hungersnød. – Vi i Vesten må snart ta ansvar for vår egen rolle, sier Arne Sæverås i Kirkens Nødhjelp i dette intervjuet.

Wuha - illustrasjonsbilde

Av Cecilie Bille, Wuha-avisen

Siden sultkatastrofen på midten av 70-tallet har Etiopia med stadig kortere mellomrom vært førstesidestoff verden over. Historien har stort sett vært den samme: Akutt matvaremangel og millioner av mennesker i fare for å lide sultedøden. Penger samles inn, og mat blir sendt. Noen arrangerer til og med svære veldedighetsarrangementer med titler som “Band Aid” og “Sammen for livet”. Likevel dukker landets navn opp i nyhetene igjen og igjen. Hva er galt med Etiopia?

— Om man tar utgangspunkt i landets ressurser og menneskene som bor der, blir det feil å si at noe er galt med Etiopia eller etiopiere, sier Arne Sæverås fra Kirkens Nødhjelp.
Han har nettopp avsluttet tre år som stedlig representant for organisasjonen i Etiopia, der han har jobbet med en rekke bistandsprosjekter. Ifølge Sæverås er det først og fremst to hovedårsaker til matvarekrisen som nå rammer Etiopia og nabolandet Eritrea: Klimaendringer som har resultert i lange tørkeperioder, og politisk styring som har fokusert for lite på matvaresikkerhet…

— Fattigdom og få jobbalternativer gjør at størsteparten av befolkningen i de to landene er småbønder. Hvis vi tenker oss at det blir stadig flere familier grunnet en kraftig befolkningsvekst, og at hver familie har mellom fem og ti barn, der alle deler et jordstykke mellom seg. Da blir det til slutt for mange mennesker med jordlapper som er for små til at alle kan spise seg mette. Jordbruket i Etiopia drives stort sett på den tradisjonelle måten. Man har for eksempel i liten grad gjort bruk av irrigasjon eller utviklet vannreservoarer, som man kan benytte seg av under tørkeperioder. Grunnvannsressursene kan på de fleste steder utnyttes mye bedre enn det har vært gjort. Det sier seg selv at når man så får fire-fem år med lite regn, eller regn til feil tid, skaper dette store problemer for en stor del av befolkningen.

Hva har landene gjort for å bedre situasjonen?

— Sult er først og fremst et politisk problem. Det er aldri nok regn der det er mangel på politisk ledelse. De nåværende regimene i både Eritrea og Etiopia er relativt ferske. De siste 30 årene har for begge land, for Eritrea ennå lenger, dreid seg om konflikt og krig, regimeskifter og maktkamp.Noe som ikke har gitt noe godt grunnlag for bærekraftig utvikling. Etiopia er ikke et demokrati i norsk forstand. Folket har liten reell representasjon blant de som har noe de skulle ha sagt. Om etiopiere flest hadde hatt større innflytelse, hadde nok myndighetenes prioriteringer og styresett vært helt annerledes. Men det hjelper ikke å bare fokusere på de interne politiske problemene i Etiopia og Eritrea. Rike, vestlige land må snart ta ansvar for sin egen rolle. Handelsbarrierene hindrer for eksempel ikke-vestlige land å komme inn på verdensmarkedet, noe som er med på å hindre utviklingen i disse landene.

Hva tror du må til for å forebygge fremtidige hungerskatastrofer i Etiopia?

— Når det gjelder interne løsninger for Etiopias del, tror jeg at landet må demokratiseres ytterligere – mrf alt det innebærer av sterkere fokus på informasjon, utdanning og holdningsendring. Man bør også åpne for ekspertise og rådgivning utenfra. I innledningen til den nåværende krisen etablerte FN og myndighetene i Etiopia et mildt sagt radikalt og unikt samarbeid, som gjorde det mulig å takle den enorme humanitære krisen som bygget seg opp i 2002. Tidligere har bistands- og hjelpeorganisasjoner, FN og myndighetene jobbet på hver sin kant, med hvert sitt apparat for å skaffe midler. Nå har man for første gang gått sammen, noe som kan tyde på at etiopiske myndigheter har begynt å fokusere på folkets behov i langt større grad enn tidligere.

Skiller sultkatastrofen som nå truer med å ramme Eritrea og Etiopia seg fra tidligere sultkatastrofer?

— Til sammenligning kan vi se på sultkatastrofen som rammet dette området på midten av 80-tallet. Den gangen var det opp i mot åtte millioner mennesker som trengte bistand, og rundt en million som døde av sult. Til sammenligning var det i august i år snakk om rundt 17 millioner mennesker med akutt behov for matvarebistand, mens antall døde heldigvis var veldig lavt. Lenge så man for seg at Irak-krisen ville overskygge krisen i Etiopia og Eritrea, både hva gjaldt medieoppmerksomhet og internasjonal respons. Nå viser det seg at den humanitære krisen i Irak er blitt mindre i omfang enn man i utgangspunktet trodde, slik at en del matrasjoner er blitt omdirigert til Etiopia og Eritrea. Med det sagt; krisen er langt fra over. Vi trenger en internasjonal kjempedugnad for å holde folk i live. Fram til sommeren regner man med å måtte fortsette med månedlige matvarerasjoner til opp til ti millioner mennesker i disse to landene til samme!

Hvorfor skal nordmenn nok en gang involvere seg i problemene til Etiopia og Eritrea?

— Hva som ligger i begrepet “menneskeverd”, og hvem det skal gjelde, blir ofte definert ut fra hvor store ressurser man sitter på. Det skal angå oss at mennesker mangler mat og at mennesker dør i tusenvis, ikke minst fordi vi lever i et rikt land og har påvirkningskraft i form av handelsbarrierer og lignende. At verden er som den er, handler om verdier og hvilke valg vi gjør, også i Norge, her og nå. Legger vi for eksempel nok press på politikerne i forhold til EU og EØS, og deres politikk overfor ikke-vestlige land? Er vi villige til å regulere våre handelsbarrierer slik at fattige land kan få tilgang til våre markeder? Å lære å verdsette hverandre ved å gi og ta i mot hjelp, ikke bare i kriser, men også i hverdagen, vil ha noe å si for holdningene og verdiene vi ønsker skal ligge til grunn i vårt eget samfunn i Norge.

Afrikas yngste land
Med sine knappe ti år, er Eritrea Afrikas yngste nasjon. Først i 1993 fikk den tidligere italienske kolonien sin selvstendighet, etter en over 30 år lang krig med nabolandet Etiopia. Konflikten mellom de to landene har vart frem til i dag, og førte blant annet til en grensekrig fra 1998 til 2000. I dag er landet et av verdens fattigste land. Blant annet på grunn av krig og tørke står nesten halvparten av nasjonens 3,7 millioner innbyggere i fare for å rammes av sult.

Afrikas eldste land
Om man ser bort fra fem år med italiensk okkupasjon under andre verdenskrig, kan Etiopia skryte av å være Afrikas eldste uavhengige land. Landet har i motsetning til de fleste afrikanske land, hatt et relativt stabilt styre de siste 100 årene. Etter at britene hjalp monarken Haile Selassie, som hadde stått for styre og stell siden 1930, tilbake på tronen i 1941, ble landet styrt med jernhånd fram til 70-tallet. I løpet av denne tiden tok Selassie sakte, men sikkert kontrollen over nabolandet Eritrea – og la dermed grunnlaget for en nabofeide som har holdt seg fram til i dag. På 70-tallet hadde monarken klart å kjøre landet sitt på felgen. Krig, tørke og bunnløs fattigdom for millioner av etiopiere, førte til et opprør med marxistisk fortegn. De neste tiårene var preget av blodig borgerkrig fram til midten av 90-tallet. Mye grunnet den vedvarende konflikten med Eritrea, store klimaforandringer og elendig politisk styring ! er Etiopia blitt rammet av flere sultkatastrofer de siste 30 årene. I dag er Etiopia et av Afrikas fattigste land.

Vil du vite mer om situasjonen i Etiopia og Eritrea? Under Wuha-festivalen blir det arrangert foredrag og debatter, der spesielt bistand og utfordringene på Det afrikanske horn er gjennomgangstema. I tilegg kan du studere festivalens hjemmesider for mer informasjon, der du bl.a. kan laste ned hele festivalavisen som et pdf-dokument.

Publisert:

Del: