I kveld åpner en ny utstilling på Lydgalleriet i Bergen. “I Drones and Headphones forsøker vi å benytte oss av hodetelefonlyttingens egenart for å presenterere det lydlige feltet som med en litt sløv samlebetegnelse kan kalles dronemusikk”, skriver Jørgen Larsson om utstillingen

Drones and Headphones

Av Jørgen Larsson

Kunstnerisk leder, Lydgalleriet

Når man beveger seg inn i et gallerirom, er det siste man ønsker, å ta på seg hodetelefoner. Hodetelefoner lukker oss ute, stenger oss inne og etablerer små privatsfærer. I gallerirommet er man i et helt annet modus: utforskende, søkende – lyttende til omgivelsene. I Lydgalleriet prøver vi å la publikum stoppe opp og ta inn over seg også de vage og tidkrevende opplevelsene. Opplevelser som ikke blir dyttet på deg eller inn i deg, som gjess som slangefores. Opplevelser som får deg til å reflektere over din egen tilstedeværelse, din egen kroppslighet – dine egne lyder. Opplevelser som kommer smygende, mens man beveger seg fritt, skifter perspektiv, ikke ved at man tar på seg hodetelefoner for en rask fix, fasttjoret til foringsautomaten.

På bussen kan man ta på seg hodetelefonene og sikre seg mot at noen tar kontakt. Lulle seg inn i sin lille private krok, ennå kjenne den varme dynen rundt seg selv om man sitter på en amper og klam buss til på vei til jobben, en av de uspektakulære , men likefullt grisevåte Bergensmorgene hvor lukten av vått hår og skotøy blander seg med en annen effektiv sfæresetter: parfyme. Men der parfymen minner mer om ghettoblasterne ved sin støyende og påtrengende tilstedeværelse, bare hinter hodetelefonene om bærerens indre lydlandskap. De utenforstående kan kanskje ane hvilken lyd som fyller hodet, men får ikke ta del i den. Kanskje nikker hodetelefonbæreren svakt med hodet, vipper så vidt på foten, løfter en forsiktig finger i takt med musikken, bare for liksom å bekrefte hvor henrivende musikk han lytter til. Dette lydlandskapet som er viktigere enn alt på utsiden, bedre, mere ham. Selv om man sitter lår mot lår på setet og kjenner trykket når han trekker luften, er man akustisk isolert fra hverandre og ved det, hverandre uvedkommende. Mange har beskrevet hodetelefonen som et symbol på vår tids individualisme. Men kanskje er den heller et symbol på drømmen om individualismen. For selv den mest ihuga hodetelefonbruker ikke er mer enn et sakseklipp unna felleskapet.

I gallerirommet er bruken av hodetelefoner nesten alltid en substitutt. En løsning basert på akustiske og plassmessige begrensninger eller manglende oppfinnsomhet. Publikum blir bedt om å sette seg ned ved et bord, eller stå inntil en vegg med elendige hodetelefoner, ofte ved en skjerm for å se video. Dette er den verste presentasjonsformen som fins. Slike eksempler bekrefter billedkunstfeltets oppfattelse av lyd som noe underordnet, som et tillegg til den “egentlige” presentasjonen. I Lydgalleriets praksis har vi forsøkt å unngå bruken av hodetelefoner med mindre det har en spesiell funksjon i arbeidet eller bedrer/utvider lesningen av det. En ren hodetelefonutstilling er derfor helt spesielt og avhengig av kunsten vi skal presentere, denne gangen dronebaserte arbeider.

Droner er vedvarende toner, akkorder eller toneklustere som ligger spent opp som barduner i et lengre lydlig forløp. Vi kjenner dem fra folkemusikken, barduntonene i sekkepipene, langeleiken, dulcimeren, dreieliren. Fra grunntonen i den Australske didgeridoo og Mongolsk strupesang, eller Indiske droneinstrumenter som f.eks. Tanpura eller Ottu. Dronen er universell og sannsynligvis det musikalske elementet mennesket først lærte seg virkningen av, nest etter rytme.

Etter at innføringen av moderne tonalitet fjernet grunnlaget for dronen, forsvant den nesten som hørbart element i lengre tid fra vestlig kunstmusikk, selv om den mange ganger kan tolkes som en underliggende premiss. På 1960-tallet fikk den sin store nybølge med amerikanske minimalister og ble hentet inn fra indisk musikk via band som The Beatles til popkulturen. Siden den gang har dronen blitt værende, i en mengde forskjellige genre, minimalisme, spacerock, dronerock, ambient, new age og world music , for å nevne noen. For mange har deler av støymusikken og støyrocken samme virkning og skapes også utifra noen av de samme underliggende prinsippende.

I Drones and Headphones forsøker vi å benytte oss av hodetelefonlyttingens egenart for å presenterere dette lydlige feltet som med en litt sløv samlebetegnelse kan kalles dronemusikk. Vi bruker den intime sfæren hodetelefoner skaper til å etablere komfortable lyttesituasjoner, med liggestoler og avskjermete avlukker. Vi konsentrerer oss om lydarbeider som krever lang tid og personlig fokus. Nettopp arbeider som er avhengige av intimsfære og avlukker. Arbeider som inviterer publikum til å ta en liten tur i indre eksil. La dopet virke. Ligge stille og la dronen ta ansvaret for kroppens rytme, legge hjernens analytiske våpen tilside en liten stund.

Vi har samlet våre favoritter i dronemusikken til tretten stasjoner med hvert sitt arbeid. Dette er ikke en historisk gjennomgang. Ei heller dekker det hele feltet. Det er rett og slett et resultat av Lydgalleristenes samlede drone-opplevelser.

Vi viser arbeider av Phill Niblock, Eliane Radigue, Brian Eno, Jim O’Rourke, Jacob Kirkegaard, Merzbow, Leif Elggren, Maeror Tri, Steve Roach, Robert Rich, Stars of the Lid og Tangerine Dream. I tillegg er det en stol med “binaurale slag”, som ifølge teorien påvirker bølgene i hjernen og fungerer som sonisk dop.

Drones & Headphones åpner 20. februar kl 19.00 og vises fram til 20. mars.
For plassreservasjon og konkrete visningstider, se Lydgalleriets hjemmesider.

Publisert:

Del: