av:

Publisert:

Del:

Etter en lang prosess fikk gitarist Kim Myhr gjennomført sitt drømmeprosjekt.

Mural, f.v. Jim Denley, Ingar Zach og Kim Myhr mottar applaus etter sin andre konsert i Rothko Chapel, 27.08.2011.
Mural, f.v. Jim Denley, Ingar Zach og Kim Myhr mottar applaus etter sin andre konsert i Rothko Chapel, 27.08.2011., © Thomas Olsen, Berlinkontoret

Kim Myhr var denne helgen tilbake i Houston sammen med bandet sitt Mural for å lansere en halvannen år gammel innspilling gjort samme sted, nærmere bestemt i Rothko Chapel.

Rothko Chapel, som huser maleren Mark Rothkos livsverk, ble oppført i 1971. Å få spille her er ikke gjort i en håndvending. Kapellet åpner riktignok rommet for konserter iblant, men Myhr forteller at det måtte litt overbevisning til. Og da var det ingen ulempe å ha Utenriksdepartementet bak seg.

– Støtten man får hjelper mye, ikke bare økonomisk. Man blir også tatt veldig seriøst når man er støttet fra offentlig hold. Det gir kred når man er støttet av Det Norske Utenriksdepartement, og det føles lettere å få til ting i utlandet når man har slike tunge institusjoner bak seg.

Det forteller Myhr når Ballade møter ham i Houston. Sammen med resten av Mural, Ingar Zach og Jim Denley, er han tilbake for å gjøre releasekonsert for «Live at the Rothko Chapel».

Lang prosess
Prosessen tok ca ett år, og var en drøm Myhr bare måtte få gjennomført.

– Rothko er en av USAs største moderne kunstnere, og jeg begynte å interessere meg for han da jeg studerte i Boston. Samtidig oppdaget jeg Morton Feldman som skrev musikken til invielsen av kapellet i 1971, og han er den komponisten som har betydd aller mest for meg. Rothko Chapel er en ganske stor og tung institusjon, med et svært styre hvor også Rothkos sønn er med, og for at vi skulle få spille her var det mange som måtte overtales. De hadde jo ikke hørt om oss tidligere, naturlig nok, forteller Myhr.

– Jeg kontaktet dem direkte, på mail, og forklarte hvordan jeg følte at det var en forbindelse mellom Rothkos kunst og vår musikk. Jeg tror de fort forsto at det ikke var et helt vilkårlig prosjekt som bare trengte et sted å spille. I kapellet knyttes arkitektur og kunst sammen, men også musikk gjennom Morton Feldmans åpningskonsert her. Men jeg så at Keith Rowe (engelsk improvisasjonsmusiker og maler, journ. anm), hadde spilt her, så da tenkte jeg at det også måtte gå an for oss.

Hør radioprogram med Mural-intervju og musikk fra Rothko Chapel her

Tilfeldig plateinspilling
Konserten i mars 2010 ble tatt opp av Houston Public Radio, og opptaket ble så bra at både musikerne og Rothko-stiftelsen mente det var en god idé å gi det ut på CD.

– Det var helt tilfeldig at konserten ble tatt opp. Vi ble kontaktet fem dager før konserten av en lydtekniker fra radiostasjonen. Det var i utgangspunktet så stort for meg bare det at vi skulle få spille her at jeg ikke en gang hadde tenkt på at vi skulle få til noe slikt. Han viste seg å være en veldig flink lydmann, og opptaket vi fikk var kjempefint, med varm og fin lyd.

Kapellet har publisert en rekke bøker, men aldri musikk. Murals CD er Rothko Chapel Publications debut på den fronten.

– Det var Ingar Zach som foreslo at vi skulle spørre om de ville gi den ut. Det var flere grunner til det. Den ene var å få de involvert i prosessen, og med en CD ville det gjøres tydelig. Og jeg syns det er artig om vi kan fortsette å ha et felles prosjekt.

En annen praktisk fordel var det også.

– Vi unngikk også copyright-problematikk i forhold til å kunne bruke Rothkos malerier i coveret når det var kapellet selv som sto for utgivelsen.

– Hva kan dette fellesprosjektet ha å si for dere fremover?

– Først og fremst er det artig å få et prosjekt manifestert. Det kan føre til konserter på steder vi ikke tidligere har hatt mulighet til å spille, og få spredd musikken i helt nye kanaler. Nå vil plata for eksempel være tilgjengelig i galleriet her i uoverskuelig fremtid.

Kraftfullt rom
Konsertene i kapellet er gratis for publikum, og både i fjor og i år ble den norske trioen møtt av full sal.

– Å spille her er helt spesielt. Det er fantastisk akustikk, og siden lokalet er oktagonalt kommer lyden tilbake og fyller rommet. Samtidig er rommet ekstremt kraftfullt, man må nesten rettferdiggjøre å lage lyd her fordi det er så fullkomment i seg selv. Bildene er så fine å se på også når det er stille. Det er en balansegang å ikke invadere rommet, samtidig som man ikke skal være for respektfull. Det var noe jeg kjente på, fortelle Myhr.

– Men hvis det det var ett sted i verden jeg ville spille så var det her. Og nå har jeg spilt her to ganger før jeg er 30!

– Hva blir det neste, nå når drømmen er oppfylt?

– Det finnes flere Rothko-rom i verden, blant annet på Tate Modern i London og i Japan. Så kanskje få spille på slike steder, hvor det vanligvis ikke holdes konserter. En Rothko-verdensturné?