Heilt frå sin tidlege ungdom har Hans Christian Bræin drøymt om å spela inn Brahms Kvintett for klarinett og strykekvartett. Det skulle gå 38 år før denne draumen vart oppfylt. Men kanskje var ikkje det så dumt, for no er det ein godt vaksen musikar som står bak innspelinga av verka Brahms skreiv mot slutten av sin karriere. Komponisten hadde eigentleg lagt vekk pennen, men vart så inspirert i møtet med klarinettisten Mühlfeld, at skapetrongen vakna til live – og resultatet vart fire verk som i dag står sentralt i klarinettlitteraturen. I dette intervjuet fortel Bræin om bakgrunnen for innspelinga, og om kva han sjølv opplever som sine inspirasjonskjelder.

Hans Christian Bræin, foto: Tom Sandberg

Av Ida Habbestad

— Vi kan takke en herre som heter Mühlfeld for disse fantastiske verkene, fortel Hans Christian Bræin. – Brahms skrev dem etter at han egentlig hadde lagt fra seg pennen – før dette hadde han ikke skrevet noe for klarinett i det hele tatt. Men så kom han til å høre denne Mühlfeld som var en veldig berømt klarinettist på det tidspunktet, i Meiningen tror jeg det var, og så ble han så inspirert at han skrev de to sonatene, kvintetten og trioen til denne personen.

Hans Christian Bræin er aktuell med solo-cd, sin fyrste, som inneheld Brahms komplette kammermusikk. Nærare bestemt ”Sonate nr 1 og 2”, op 120 for klarinett og piano, ”Trio for klarinett, cello og piano”, op. 114 og ”Kvintett for klarinett og strykekvartett” op. 115. Med seg har han Håvard Gimse (piano), Bjørg Værnes (cello), Atle Sponberg og Per Kristian Skalstad (fiolin), Nora Taksdal Viken (bratsj) og Anne Britt Sævig Årdal (cello).

Kva er spesielt med desse verka?

— Kvintetten er, helt objektivt sett, et virkelig sentralt verk i kammermusikklitteraturen. Og de andre verkene holder også meget høyt nivå. Jeg registrerer at strykere, folk som spiller i strykekvartett normalt, og som har et enormt stort repertoar å ta av, synes det er kjempemoro å spille disse verkene og Mozarts kvintett. Og så har andre komponister latt seg inspirere av denne besetningen. Max Reger, for eksempel, skriver et verk som på mange måter bare fortsetter kvintetten til Brahms, – og flere andre har blitt betatt av denne besetningen.

Ein open og stille Brahms

Bræin vaks opp på Frogner, og byrja sin musikalske karriere i skulekorpset Peik, på Majorstua skole. Den store avgjerda om å bli musikar kom då han var sytten, og frå då av var det alvor. Han spela klarinett hjå Monica Riefling Lund, som sidan sende han til København for å gå på konservatoriet der – før me hadde fått ei ’skikkeleg’ musikarutdanning i Noreg. Det var her Brahms kom inn i biletet:

— Da jeg var tjue år ble jeg helt betatt av Brahmskvintetten, jeg var oppslukt av den. Jeg hørte på den igjen og igjen – det var noe av det fineste jeg visste, og jeg tenkte det kunne vært vanvittig moro å spille den inn en eller annen gang.

Men det vart aldri noko av. Bræin vart fast tilsett i ulike orkester; fyrst i Oslofilharmonien, dinest i det statlege Esbjerg Ensemble, og sidan attende til Oslo igjen. Heile denne tida var det ikkje naturleg å gje ut nokon solo-CD, fortel Bræin, for med alle dei andre posisjonane var det meir enn nok å konsentrera seg om. Inntil Tore Simonsen i Simax ein dag kom og spurte om ikkje Bræin ville laga ei plate. Og den gamle draumen om Brahms kom atter fram.

— Det er vanskelig å uttrykke med ord, hva det er med Brahms – men det har noe med varme å gjøre. Og det at han ikke triumferer, at han ofte er åpen og stille, ikke konkluderer på en måte, det tiltaler meg. Også tror jeg det klinger i min natur, slik jeg er som menneske. Det indre i Brahms, det tror jeg rører ved meg.

Men det er ikkje berre lett å spela denne komponisten:

— Det er jo mange utfordringer ved det å spille – men det jeg opplever som spesielt for Brahms, er at det tar lang tid å forstå hvordan man skal fylle formen. Han har så bred pensel, både i frasene, men også helt ned til den enkelte tonen – å fylle den helt ut, og å fylle de store linjene, det brukte jeg lang tid på. For å kunne komme inn i den varmen, den rike bruset i musikken.

Om påverknad – frå andre menneske og stilartar

Etter ein lang karriere som musikar vart Bræin òg tilsett ved Norges musikkhøgskole, der han i dag er professor. Bræin trekkjer fram undervisninga som ei av sine viktigaste inspirasjonskjelder, og fortel noko om kva utfordringar som ligg i dette:

— For meg er det å undervise veldig givende. Du har med unge mennesker å gjøre, de har veldig mye energi og optimisme, det smitter over på deg. Det er inspirerende å se på den trøkken og kraften som er i dem, og å få være med på å støtte litt opp underveis. Så synes jeg at jeg lærer mye av å måtte forholde seg til de forskjellige personene, at han eller hun får føle at det plass til dem, at de kan være seg selv. Det er vanskelig fordi det ofte er usikre og kanskje ubevisste mennesker som i mange tilfeller underkjenner seg selv, de tør ikke helt å tro på egne evner og egne kvaliteter, og da blir det litt inneklemt, det folder seg ikke ut. Og det synes jeg er en utfordring: å prøve å få frem personligheten, å få den til å blomstre.

Ei anna viktig inspirasjonskjelde er Cikada:

— Det var risikabelt å si opp stillingen i Filharmonien, jeg er veldig avhengig av å spille. Men det har gått veldig fint, jeg har hatt masse jobber som frilanser også. Også er jeg med i Cikada, og dette har vært veldig viktig for meg.

Det er altså ikkje berre Brahms som har stått på repertoaret til Bræin:

— Brahms har vært med hele veien. Men jeg interesserer meg også mye for ny musikk.

— Det er fruktbart å spille samtidsmusikk i den forstand at det er friskt. Du må gå til musikken uten forbehold; det er ikke noen tradisjon på samme måte som det er i annen musikk. I den eldre musikken er det tradisjoner du kan støtte deg på, i måten å frasere, du har stilarter og så videre, mens i ny musikk må du bruke fantasien og kreativiteten mer direkte. Selvfølgelig har du jo historien med deg i ryggraden, men du må mer ta det opp innenfra, og dette mener jeg har god virkning bakover til Brahms og Mozart: at du plutselig opplever disse verkene mer aktuelle. Og da synes jeg plutselig at de blir mer levende, jeg synes det er en dimensjon som tilfører noe positivt.

— Å være musiker er det mest morsomme jeg kan drive med. Jeg føler at jeg kan få brukt så mye av meg selv, uttrykke meg på en måte som jeg ikke får ellers. Jeg interesserer meg mest for musikken, jeg, livet inni musikken, det er det jeg tenner på.

Hans Christian Bræin har studert med Monica Riefling Lund i Oslo, og Bendt Neuchs Sørensen og Tage Scharff ved Konservatoriet i København. I 1974 ble han ansatt som alternerende soloklarinettist i Oslo Filharmoniske Orkester, en stilling han hadde frem til 1980 da han flyttet til Danmark for å spille i det statlige Esbjerg Ensemble. Siden 1989 har Bræin vært hovedlærer i klarinett ved Norges Musikkhøgskole, hvor han fortsatt har sin faste arbeidsplass. I tillegg til dette var han igjen ansatt som alternerende soloklarinett i Oslo Filharmoniske Orkester i perioden 1993-1995. Foruten disse faste stillingene har Bræin spilt kammermusikk og solokonserter i mange forskjellige sammenhenger, bl.a. med Oslo Filharmoniske Orkester, Det Norske Kammerorkester, Kringkastingsorkesteret og symfoniorkestrene i Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Siden 1990 har Bræin vært fast medlem av Oslo Sinfonietta. Bræin har også deltatt på en rekke festivaler som Oslo kammermusikkfestival, Risør kammermusikkfestival, m. fl.

DobbeltCD-en er utgiven på Simax

Publisert:

Del: