Det skulle man ihvertfall tro når en musiker fra bransjens ytre marginer tar til orde i forsvar for VGs musikkanmeldere. Men det gjør jeg altså, skriver journalist og White Willow-gitarist Jacob Holm-Lupo i dette andre motinnlegget til Egon Holstads utskjelling av VGs musikkjournalister.

Gåte, live, Gunnhild

Av Jacob Holm-Lupo, journalist og musiker:

I mitt miljø har vi i alle år akket oss over Akersgatas fullstendige mangel på musikkforståelse, og deres blinde tiltro til diverse britiske trendbarometre. Utallige er de opphypede og fullstendig substansløse utgivelsene som har fått femmere og seksere i dagsavisene mens musikere og låtskrivere har ristet på hodet. Mens innovative, velskrevne og friske album laget utenfor “hippe” miljøer stadig har møtt kritikernes hvasse øks.

Men nettopp i dette landskapet har tross alt Østbø og Bakkemoen markert seg som litt annerledes. Jeg har lite til overs for Celine Dion, men jeg respekterer en musikkanmelder som stikk i strid med musikkpolitiets forskrifter tør å ta en artist på alvor på tross av manglende kredibilitet. På samme måte respekterer jeg enhver som tar sjansen på å rispe i den skinnende lakken til “institusjoner” som Turboneger – å være kritisk til operatører i en så overbefolket sjanger som ny-rock’n’rollen er helt berettiget.

Det er vanskelig å ta Egon Holstads kritikk på alvor når han slår fast at ærverdige Lester Bangs ville snudd seg i graven over VGs dekning av Popol Ace-gjenforeningen. Lester could care less, det er jeg ganske sikker på. Men at VG hedrer det som tross alt var et av norges viktigste band i det tiåret da norsk rock “ble voksen” er det vel ikke noe galt i. Popol Ace er stort sett et ignorert kapittel i vår rockehistorie nettopp på grunn av musikkkritikeres fordommer mot 70-tallets blanding av begrepene “kunst” og “rock”.

At den type fordommer er i ferd med å foreldes, sees i pressens, og spesielt VGs, dekning av et annet band Holstad tydelig misliker: Gåte. For noen år siden ville deres fulllengder blitt dømt nedenom og hjem med derogativer som “progressivt” og “pompøst”. Idag klarer mange anmeldere å se forbi kritikerstandens 20 år gamle “progfobi”, og ser i stedet et vitalt og nyskapende folkrockband.

Så selv om jeg fortsatt er uhyre skeptisk til stort sett alle anmeldelser jeg leser i avisen, synes jeg herrene Østbø og Bakkemoen fortjener heder for å bevege seg halvveis motstrøms – og dermed være ihvertfall halvveis rock’n’roll.

Jacob Holm-Lupo er journalist, musiker og gitarist i White Willow, et band som har USA som hovedmarked.

Publisert:

Del: