INNLEGG: – Musikkjournalistikken trenger åpenbart en form for forandring om den skal ha noen posisjon framover. I dag fungerer den nærmest kun som blodfattig forbrukerveiledning for et produkt ingen lenger kjøper, mener frilansjournalist Eirik Kydland. I denne kommentaren kritiserer Kydland det han kaller ”inntrykksmette kritikere” og han etterlyser både større dybde og bredde i avisenes musikkdekning.

Eirik Kydland2

Av Eirik Kydland, frilansjournalist

Sammen med resten av platebransjen står norsk musikkjournalistikk og nøler ved en korsvei. Den virker rådvill og umotivert, lei og trist, og både engstelig og krampaktig entusiastisk i forhold til framtiden.

Det er jo unektelig underlig å observere musikkskribenter som fryder seg over den digitale utviklingen og spår cd-platens død, før de så snur seg og fortsetter å pusle med, ja nettopp, sine cd-anmeldelser. Musikkjournalistikken trenger åpenbart en form for forandring om den skal ha noen posisjon framover. I dag fungerer den nærmest kun som blodfattig forbrukerveiledning for et produkt ingen lenger kjøper.

Ta for eksempel en titt på Dagbladets musikksider hver tirsdag: 20-30 korte plateanmeldelser stappes sammen og gis et gjennomsnittlig terningkast på, tja, tre. Men hvor er reportasjene og sakene som faktisk handler om musikk? Jo, er man riktig heldig kan man lese et lanseringsintervju der Preus eller Paus får lov til å snakke litt om julefeiring eller noe.

Destruktiv dekning

Og hadde nå ennå plateanmeldelsene hatt temperatur, prøvd å lære bort noe, forsøkt å formulere en interessant tanke, eller sette musikken inn i en større sammenheng. Hadde de i det minste ønsket å være noe annet enn trette og framtvungne vurderinger av halvinteressante utgivelser, så hadde selvfølgelig musikkritikken hatt noe fore.

I dagens formelbundne og oppskriftsmessige form føles derimot hele musikkdekningen alt for ofte bare destruktiv. Destruktiv for de som lager musikk, destruktiv for de som liker å høre på musikk, og destruktiv for de som skriver om den.

Man kjenner verken sinne, ekstase eller engasjement, bare en stadig voksende kjedsommelighet i forhold til hele musikkbransjen.

Anmeldelsenes tyranni

Dette preger også tonen i anmeldelsene. Paradoksalt nok uttrykker norske kritikere ofte en utmattelse i forhold til mengden album som skal vurderes. ”Helt ok, men forglemmelig: Terningkast tre”, kan man ofte lese.

Hvilken verdi har en slik tekst?

Dagens platekjøpere – og nedlastere klarer jo utmerket godt å orientere seg i dagens plateflom og foreta tilsvarende kvalitetsvurderinger på egen hånd. Da er det derimot noe annet med dybdeintervjuer, innblikk i store og små musikalske miljø, musikkhistorie eller interessante, overraskende og grundige analyser. Men den type musikkjournalistikk finnes nærmest ikke i norsk presse.

Som en naturlig konsekvens av dette, la oss spisst kalle det anmeldelsenes tyranni, skrives det sjeldent om sjangere som samtidsmusikk, jazz, folkemusikk, metal og klubbmusikk. Mange musikkjournalister føler kanskje ikke at de kan nok om disse stilartene til å anmelde utgivelser, men likevel burde deres journalistiske nysgjerrighet og interesse for musikk sende dem ut i felten, ut i natten, ut på klubber eller bort på konservatoriet. Det er jo der man finner de lidenskapelige, gale, glødende og interessante menneskene med sin musikk og sine historier.

Og det er jo det det er interessant å lese om, og ikke hva inntrykksmette kritikere mener om ørten middelmådige plater.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i Ny Tid. Den er gjengitt her med velvillig tillatelse fra skribenten.

Publisert:

Del: