I dette innlegget hentet fra Maja Ratkjes hjemmesider, skriver komponist og utøver Maja Ratkje sin mening om saken. – Igår ofret Dagbladet ei førsteside på disse kjendisene som føler seg avspist fordi 3% av norske TONO-inntekter går til partiturmusikk. Hvor mange prosent av disse prosentene som er skrevet av nålevende norske samtidskomponister vites ikke, skriver Ratkje, som mener popartistenes forsvar av smale sjangre er en selvmotsigelse. – Hvis en driver med smal musikk som ikke lar seg nedtegne i et komplisert partitur, så er man idag utenfor allfarvei, både i pop- og i samtidsmusikkøyemed. De eneste vinnerne av den modellen de alvorlige menn skisserer er dem selv, mener Ratkje.

Maja Ratkje - All Ears 2005

Av Maja Ratkje

Innlegget er hentet fra komponistens hjemmesider, og bringes videre på Ballade med tillatelse fra Ratkje.

Igår ofret Dagbladet ei førsteside på popkjendisene som føler seg avspist fordi “Fire pils og en pizza” ikke får like mye penger når den spilles på radio som et orkesterstykke.

“Vi mener alvor nå!” Alvorlige, pengesterke menn med gitar som har klart mesterstykke å smyge seg inn i norske hjerter og bli bestselgende artister. Hurra for dere! Gratulerer, dere har klart å innfri populærmusikkens agenda, å bli populære! Og det er vel ikke så lett i en mediehverdag hvor listemusikken knapt kommer til ordet?

Igår ofret Dagbladet ei førsteside på disse kjendisene som føler seg avspist fordi 3% av norske TONO-inntekter går til partiturmusikk. Hvor mange prosent av disse prosentene som er skrevet av nålevende norske samtidskomponister vites ikke.

Idag ble debatten fulgt opp slik: Eidsvåg & co innrømmer at de ikke trenger mer penger, men at debatten er prinsipiell. Dessuten forsvarer de plutselig smale popsjangre!! Smal populærmusikk??? Hva slags selvmotsigelse er det? Velkommen til det “smale” feltet, gutter! Her er det ingen TONO-penger å bli fete av. Hvis en driver med smal musikk som ikke lar seg nedtegne i et komplisert partitur, så er man idag utenfor allfarvei, både i pop- og i samtidsmusikkøyemed. De eneste vinnerne av den modellen de alvorlige menn skisserer er dem selv. Smal musikk – uansett sjanger – vil ikke merke stort til endringene. Dersom vi ikke hadde hatt dagens system, så ville mer ha gått til de store utenlandske selskapene. Det er jo de som tar mest av kaka uansett, og skal man tro fakta som har kommet fram i denne debatten, så er det der penger til partiturmusikk tas fra. Og de/vi som stort sett havner i laveste kategori får ikke mer uansett.

Dagbladet presenterer følsomme menn med sterke tekster og mestselgende album som ser seg lei av å måtte sponse et eller annet ubegripelig de kaller finkulturen. Det er samtidsmusikk de sikter til. Samtidsmusikk i sin mest konservative form, altså ekte partiturmusikk, helst av det komplekse slaget.

Det er få kreative yrkesgrupper som må tåle like mye nedlatende holdninger og Frp-aktig skyts som “samtidskomponister”. Og så har vi til og med en kulturminister som sitter som en nisse på skitlasset og passer på at skiten kastes i riktig retning! Samtidskomponist er vel noe av det mest uhippe man kan være. I litteraturen er det omvendt, det er ikke akkurat kiosklitteraturen (som er den mest populære) som setter den synlige agendaen.

Hjelpe og trøste, jeg vil da ikke ikke være uhipp!! Hvem skulle bry seg om meg i Imperiet da?? Men (puh!) jeg driver jo heldigvis på med en stor dose (antifinkulturell?) støymusik (det er jo visstnok i vinden, jmf div. rockejournalister), og skriver vel ikke mer enn ett skikkelig partitur i året. Men hvorfor kan ikke jeg kalle meg komponist uten å føle meg forhatt og brydd av det i Det norske hus? Er det en Jantelovsk avsky for det som stikker seg ut som ligger til grunn? Jeg har da heldigvis de som er interesserte i musikken min der ute, og de bryr seg ikke om hva som passer seg. Jeg kjenner mange komponister som meg, som ikke passer til det finkulturelle bildet som blir tegnet av utysket. Men i frykt for å bli stemplet som finkulturelle, omgår de fleste begrepet. Jeg har alltid laget musikk, jeg lever av det, heller til tross for enn på grunn av Systemet (det er ikke pga. TONO i alle fall, jeg burde være mere hjemme); jeg kan uttrykke meg både gjennom noter og ved å improvisere, og/eller bruke elektronikk. Jeg ser jo at det blir mer TONO-avkastning når jeg skriver noter, men who cares? Det er jo uansett lommerusk. I alle fall for de alvorlige menn. La de uhippe partiturkomponistene få litt mer i TONO-inntekt pr. minutt for et framført verk det tar et år å skrive!

Arne Nordheim måtte ta støyten og ble offentlig mobbet i mange år, og er idag hyllet som en kultfigur i elektronika/noise-miljøet verden over. Men det er allerede skapt et miljø hvor det er helt stuerent å presse musikkminoriteter mot veggen og atpåtill føle seg urettferdig behandlet. Hvis dette hadde vært en minoritet med en annen hudfarge, da hadde vi sett verden rase!

Publisert:

Del: