Django Reinhardt – og stringswing i dag

Av Jon Larsen, gitarist og komponist

Historien om sigøynerne har med DNA-analyse latt seg spore tilbake til India for 800-1000 år siden. Det antas at den aristokratiske kunstner- og krigerkasten i den Nord-Indiske provinsen Rajasthan deserterte, og la på flukt fra minst to forskjellige, blodige invasjoner av islamske aggressorer fra sør. De flyktet mot vest, og uten å være klar over det ble de således opphavet til det folket vi i dag kaller sigøynerne (engelsk: gypsy – de ble tatt for å komme fra Egypt). Selv kaller de seg Rom, som betyr «menneske». Som en nomadisk tidsboble har disse få beveget seg rundt på kloden og vært en betydelig kulturell faktor; mens verden for øvrig har beveget seg gjennom ti århundrer med en fart av 24 timer i døgnet, har sigøynerkulturen på et forunderlig vis bevart sin egenart og sitt fundament uforandret. Gjennom tid og – Rom.

Å bevege seg inn i dagens sigøynerverden kan oppleves som et blikk inn i en omvendt krystallkule; vi får vite noe om fortiden. Rundt leirbålene holdes tusenårige ritualer i hevd, og selv ilden er beåndet. Det «hemmelige» sigøynerspråket, romanés, er praktisk talt det samme i Andalucia, Budapest og Calcutta, og er, sammen med musikk og dans, selve grunnpilaren i Rom-folkets integritet. På tross av at det kan virke som om det tradisjonelle sigøynerlivet er iferd med å opphøre i vår tid, finnes det fortsatt enkelte vitale miljøer der kulturen holdes i hevd.

Sang, musikk og dans oppfattes som en uoppløselig enhet, og er et sentralt element i hverdagen. Om de færreste spiller «ren» jazz (hva nå enn det er), så har den tradisjonelle sigøynermusikken parallelt med, og til dels lenge før jazzen, utviklet en rekke av jazzens karakteristika. For eksempel dynamisk pulserende 4/4-rytmer i kompet (intonert på 2 og 4), med frapperende solister som improviserer, og gjerne over II-V-I-progresjoner, med senket kvinter! Og fordi sigøynerlivet betyr knapt et par års skolegang, blir det rikelig med tid til å musisere, hvilket resulterer i mange forbløffende «enfants terribles». Men dette er folkemusikk. Friheten er ikke total, og improvisasjonen er nærmere indiske ragas enn jazz.

Derimot har det siden dannelsen av Quintet du Hot Club de France i Paris i 1934 utviklet seg et solid jazzmiljø i sigøynerverdenen, faktisk en særskilt europeisk jazz-dialekt; gypsy swing, jazz Manouche, jazz gitan, sigøynerjazz, string swing, Hot Club-musikk, eller som Duke Ellington foreslo: Django-musikk.

Omtrent på samme måte som jazzen ble utviklet av de undertrykte fargede i USA, har sigøynerjazzen gitt stemme til en minoritet i Europa i en presset situasjon: sigøynerne hadde også sitt Holocaust.

I dette miljøet har den franske gitaristen Jean Baptiste Django Reinhardt (1910 -1953) en Moses-aktig rolle som gründer. På grunn av en brannskade manglet han to fingre på venstre hånd, men utviklet en helt unik og uttrykksfull spillestil. Også utenfor de spesielt jazzinteressertes rekker, faktisk i hele sigøynerverdenen, har Django en nesten helgenaktig status. Han er den mest berømte sigøyner noensinne, og ga aldri slipp på Rom-folkets verdier, som ekstrem frihetslengsel, selvstendighetstrang, og øyeblikkets tilstedeværelse. Fra utsiden fremsto han som en svært overtroisk bohem analfabet – eksotisk, men upraktisk. Det kostet ham muligheten for en internasjonal superkarriere, men i sigøynerverdenen er noe av det viktigste å være en god sigøyner. Det kan spekuleres i om Django hadde vært amerikaner – ville da strengswing-musikken ha blomstret – og kanskje avblomstret – på 50-tallet, i stedet for nå?

Django Reinhardt var i sin samtid så dominant i sitt miljø at det nok skygget for en del andre originale talenter. For eksempel ble de beste av de andre solistene i miljøet kun satt til å akkompagnere, som Djangos bror gitaristen Joseph Reinhardt, og gitarbrødrene Sarane, Matelo og Baro Ferret. Det er et faktum at Django ikke oppsto et vakuum, men i et frodig miljø med mange store kunstnere.

Sigøynerkulturen er muntlig, og ikke-materialistisk; plateinnspillinger og utgivelser er en sjeldenhet, og ikke ansett som spesielt viktig. Når en sigøyner dør krever tradisjonen at alle hans eiendeler brennes, og de familien må flytte. Følgelig er kildene fra sigøynerjazzens barndom få, og hovedsakelig basert på muntlige overleveringer.

Sigøynergitar-begrepet er et totalt konsept; foruten repertoar og toneforråd er spilleteknikken, instrumentet og selv plekteret vesentlig forskjellig fra det vi er vant til. Konseptet ble fullt utviklet i Paris på begynnelsen av 30-tallet, rett før el-gitaren kom. Hensikten er å få en akkustisk gitar til å høres tvers igjennom et skravlete eller dansende publikum, og kan best karakteriseres som «opera-gitar». Franskmennene kaller teknikken «vrai acoustic». Det er den totusen år gamle arabiske plekterteknikken som maksimerer effekten av anslaget. All kraften og selve vekten av høyre hånd og underarm fokuseres ned i et tykt plekter av skilpaddeskall. Som karate. Ved at høyre hånd ikke støttes noe sted på gitaren (oftest en Selmer-Maccaferri, Favino, Dupont eller Doug Kyle), dempes heller ikke lyden, og resultatet er en klar tone og et kraftig volum. Med silk-and-steel-strenger blir det også en noe redusert sustain, og ofte forveksles det hele med lyden av en klassisk gitar med nylonstrenger.

Gitaristen Matelo Ferret (1918-1989) var den siste i sin generasjon og sitt kaliber. Han spilte med Django i over ti år, og kunne skrive. På øvelser og spillejobber noterte han ned nye melodier, hvorav mange senere gikk i glemme- boken. På 60-tallet spilte han inn en del av Djangos upubliserte verker, blant annet fire særpregete valser som i dag er standardrepertoar blant sigøynergitarister over hele verden. Rett før han døde viste han undertegnede en hel bærepose med noter av til dels upubliserte verker fra stringswingens ungdom. Hvor befinner den seg nå?

I denne postmodernistiske, ettertankens tid er det heldigvis rom for tilbakeblikk og spennende nyutgivelser med også denne genrens glemte pionerer. De blir gjenstand for ny oppmerksomhet og analyse av nye generasjoner musikere og lyttere. Fremragende originaler som Robert Normann, Ferret-brødrene, Oscar Alemán og Henri Crolla (de var alle gitarister) høster nå internasjonal anerkjennelse på linje med sine mest berømte samtidige; Svend Asmussen, Stéphane Grappelli, og naturligvis Django Reinhardt. Som den første får Robert Normann sitt eget museum, beliggende i fødebyen Sarpsborg. En egen forening skal samle og systematiserer materiale om den gamle mesterens brede kunstneriske virke. Nestor blant stringswingerne i dag er utvilsomt Svend Asmussen – som har gjort comeback nylig! Hans musikalske orientering var helt fra utgangspunktet originalt, men heller orientert mot vest (Stuff Smith) enn mot sigøynerne i sør. Det er interessant at heller ikke Django og Grappelli selv var uttalt begeistret for sigøynermusikken – de var bevisste jazzmusikere, men lot deres egen bakgrunn på en forbilledlig måte skinne igjennom.

Dagens franske sigøynerjazz-miljø er betydelig, både i omfang og kvalitet. Det spenner over en rik og frodig underskog av semi-profesjonelle, til en nesten bisarr variasjon av topputøvere..

Sigøynerjazzens kanskje mest nyskapende eksponent i dag er gitaristen Boulou Ferré, sønn av Matelo Ferret. Han er født i 1951, og kaller seg «nevø» av Django. Boulou er kjent fra en serie plateproduksjoner på det danske platemerket SteepleChase, og for en livslang gjerning på de legendariske russiske sigøynerkabaretene i Paris. Boulou bor i leilighet (uvanlig), er sprenglærd og en smule eksentrisk. Han komponerer og maler hele dagen, og spiller noe av det hotteste jazzen kan by på i dag – uansett genre. På sitt beste har han gitarverdenens kanskje vakreste «tone», og en nærmest overjordisk vibrato.

Boulou og broder Elios Ferré vever elementer fra mange musikalske kilder inn i sin Jazz Gitan; Charlie Parker, Lennie Tristano, middelalder-, og mange typer folkemusikk, men også fransk impresjonisme, Bartók og Bach i én frodig, fargesterk blanding. Duke Ellington kalte den 14 år gamle Boulou «en regnbue på Djangos himmel».

Angelo Debarre er maskingeværet blant sigøynergitaristene, og har vært mye i Norge. Med sin briljante teknikk ble han «oppdaget» av Raphaël Faÿs i trettenårs-alderen. Hans spesiale er hardtswingende valser; en egen disiplin innen jazz gitan med direkte forbindelseslinjer til Chopin og hans tid i Paris. Dessuten er han en vidunderlig jazzimprovisator. Angelo Debarre satte ny standard på gitar, ti år etter John McLaughlin’s indisk inspirerte Shakti, og opplevde en velfortjent suksess med sin debutplate Gypsy Guitars. For litt siden kom oppfølgeren, Caprice. Angelos forgjengere og inspirasjonskilder er valsekongene Tchan-Tchou fra Marseille og Gusti Malha, foruten ex-jugoslaven Petro Ivanovich, og ikke minst Baro Ferret, også kalt Monsieur Camembert. Sistnevnte skapte furore med sine «bop-valser» i 1947, men for en engere krets; innspillingen ble vurdert å være for avant garde, og ble aldri utgitt (det arbeides med saken). Den sjablonaktige musettevalsen vi stort sett hører i dag som varemerke på Paris, er et blekt ekko av det som foregikk i Bastillens bakgatene i overgangen mellom 20- og 30-tallet – Le Bal Musette.

Fiolinisten Stéphane Grappelli var aktiv like til sin død i 1997, nær 90-år gammel. Han satte et avgjørende preg på sigøynerjazzen med sin impresjonistiske og sofistikerte stil. Stéphane Grappelli er naturligvis ikke sigøyner, men var adoptert av miljøet som en bror – eller snarere en bestefar. Alene hans rolle som katalysator for Djangos geni kvalifiserer til livsvarig medlemskap i sigøynernes nasjon. Nesten alle de beste jazzfiolinistene i dag er hans epigoner; Jean-Luc Ponty, Didier Lockwood, Florin Nicolescu, og Ola Kvernberg.

I Paris finner vi dessuten en rekke av det tidligere Sovjetsamveldets ypperste sigøynermusikere. Kombinasjonen av tradisjonell russisk inderlighet og bebop er fortsatt i sin grønne ungdom! Ensemblet Arbat er blant de beste, og deres CD’er har vakt berettiget oppsikt.

Andre nøkkelroller i det franske miljøet innehas av de syv gitaristene ChristianEscoudé, Dorado Schmidt, Romane, Moreno, Raphaël Faÿs og Babik Reinhardt. Den første i tilnærmet amerikansk stil, de fire neste med hver sin personlige syntese av Django, sigøynervalser, sigøyner-«roots», litt bossa, og litt mer eller mindre tidløs mainstream jazz. Raphaël Faÿs sies å ha startet revival-bølgen med Djangomusikk på 70-tallet, og har vært igjennom en lengre periode med flamenco, før han nå igjen spiller nydelig jazz. Underlig nok gjenstår det å skape en vellykket fusion av flamenco og jazz. Babik Reinhardt var Djangos sønn, og spilte en slags lyrisk jazzrock, i et gjennomført europeisk tonespråk. Dessverre døde han helt uventet på en konsert like før jul i fjor. Babik’s nå atten år gamle sønn David Reinhardt er våren 2003 i ferd med å slå igjennom også utenfor Frankrike.

Det tyske string swing-miljøet er stort og velorganisert. De utgir sitt eget tidsskrift, arrangerer festivaler og plateinnspillinger, og flere av musikerne er virkelig gode. Häns’cheWeiss er en meget original gitarist, ofte spiller han sammen med den ikke dårligere Lulu Reinhardt (gitar), Titi Winterstein (fiolin), og de slektninger som måtte være for hånden. Det er noe av det beste ved sigøynerjazz; det er aldri vanskelig å få tak i komp! Det tyske bandet La Romanderie er en storfamilie som har turnert i over førti år, og har vært helt selvforsynte med både komp og dyktige solister. Ellers fra Tyskland må nevnes Schnuckenack Reinhardt (fiolin og sang), Wedeli Köhler (fiolin og gitar) og Armin Heitz (gitar) – hver med sitt gode string swing band og personlige uttrykk.

Fra Alsace kommer gitaristen Bireli Lagrene. I likhet med svært mange sigøynermusikere (Django, Boulou, Angelo, Stochelo, Jimmy, osv) var Bireli uhyre tidlig en «moden» musiker, og som dem var han en spektakulær, profesjonell utøver i tolvårs-alderen. I dag, som veteran på over 35, er han trygt forankret i jazzens internasjonale jetset, som vel også er en slags nomadetilværelse en moderne sigøyner verdig. Bireli Lagrene spiller nå en hypervirtuos, eklektisk mainstream jazz, og synger som Frank Sinatra.

I Nederland har sigøynerjazzen et enormt omfang. Om det har sammenheng med det generøse nederlandske sosialsystemet skal forbli usagt, men i de nederlandske sigøynerleirene hersker fred – og pinsemenighetene. Fra midten av sekstiårene dukker de første virkelige gode musikerne opp i Nederland – fiolinisten Henri Piotto, og deretter Waso med gitaristen Fapy Lafertin, som idag spiller en meget tradisjonell sigøynerjazz med innslag av portugisisk Fado. Rundt 1980 dukket tolvåringen Stochelo opp, som femte generasjons gitarist i Rosenberg-familien, og åpnet for Hot Club renessansen i Nederland. Blant de mange glimrende gitaristene der bør nevnes Robin Nolan, og Reiniër Voet, og den lovende fiolinisten Watti Rosenberg, nylig fylt nitten år. Det er stående uttrykk blant de nederlandske sigøynerne at «.. Django blir bare bedre og bedre»!

Stochelo Rosenberg har en naturlig flyt i spillet sitt som er frapperende, dertil en svakhet for latinske rytmer à la Gipsy Kings som gjør det kommersielt interessant for platebransjen. Og ikke minst hans sjarmerende vibrato (som Django i 1949-50), og hans utseende som en orientalsk førsteelsker, har ført til at Stochelo har solgt til gull flere ganger siden 1989. Han ble den første sigøyner i Nederland i nyere tid som ikke går på trygd, og er vel kanskje gullfuglen blant Django’s etterfølgere.

Nettopp rollen som mulig vei ut av et sosialt uføre (som fotballen og Pelé i Brasil) har nok inspirert mange unge sigøynere til å satse på string swing, for nyrekrutteringen til miljøet er virkelig stor. Den mest berømte av de yngste er Jimmy Rosenberg. Fra sin oppvekst i Asten (født 10. april 1980), sør i Nederland, har han nå spilt seg direkte opp i gitarens førstedivisjon. Han er kanskje det største nye talentet på lenge, og beundres overalt for sine lekne og frie improvisasjoner. Dessuten tøyer han tilsynelatende naturlovene for hva som er fysisk mulig å gjøre på en gitar! Dessverre er hans eksentrisitet allerede legendarisk, og har gang på gang forkludret hans kommersielle gjennombrudd. Som stringswingens værsting flakker han omkring i kosmos uten annet fast holdepunkt enn klærne han står og går i…

I år 2003 skyter sigøynerjazzen knopper som aldri før. Mens Armstrong, Parker og Coltrane fikk sine kopister og epigoner i sin samtid, får Django sine nå. Man kan spekulere; dersom Django hadde vært amerikaner; ville Djangomusikken ha blomstret – og avblomstret – på femtitallet, i stedet for nå?

Rom-folket er på generell fremmarsj i Europa, selv om de tradisjonelle verdiene er i fritt fall. I Spania er antallet gitanos fordoblet til ca en halv million i løpet av de siste femten år, og ikke minst bortfallet av jernteppet og krisen på Balkan, har ført til at et stort antall sigøynere igjen søker vestover. Rundt leirbålene spilles det mye jazz; oppsiktsvekkende string-swing i mange ulike nyanser. På sin vandring har sigøynerne på hvert nytt sted lagt igjen litt av sin medbragte musikkarv, samtidig som de har tatt opp i seg noe av den lokale kultur. Følgelig finner vi en regnbue av nyanser innenfor sigøynermusikken; fra det rent indiske, via russisk, øst-europeisk, arabisk, spansk (flamenco), brasiliansk, osv.

I våre dager setter den tiltagende internasjonaliseringen, og kreoliseringen, sitt klare preg på kulturlivet. Det er ikke lenger bare sigøynerne som reiser – alle gjør det, og på internet møtes stadig flere entusiaster. Det er heller ikke bare sigøynere som spiller denne musikken, selv om de fleste er det. Problematikken kan minne om den gamle diskusjonen om hvorvidt hvite musikere kan spille blues. Fiolinfenomenet Ola Kvernberg kommer fra et klassisk/norsk folkemusikk-miljø i Fræna, og slo ned som en bombe på Djangofestivalen i Oslo, 18 år gammel. Han er allerede en av verdens hotteste jazzfiolinister, og improviserer som ingen annen. Samarbeidet mellom Ola Kvernberg og flere av de største musikerne i genren har allerede resultert i en en rekke glimrende plateinnspillinger.

Det er Hot Club-band i de fleste land i verden idag. Noen av de mest eksotiske kommer fra Japan, Sverige (årets hotteste debutant er Andreas Öberg, 23 årig supergitarist!), Italia, New Zealand, Buenos Aires, Sveits, Nairobi, Norge, Georgia, Uzbekistan, Finland, England, USA og Australia, men de fleste av de gode kommer fortsatt fra Frankrike, Nederland og Tyskland. Felles for dem alle er inspirasjonen fra Django Reinhardt.

Et viktig forum for moderne string swing er de mange små og store Django-festivalene som har dukket opp i over 30 land i de senere årene. Her kan man lytte til god musikk, bytte instrumenter, kjøpe Hot Club-blader, og iblant grille pinnsvin (en sigøyner-delikatesse, nam-nam!). Den norske festivalen er verdens eldste med kontinuerlig drift siden 23. januar (Django’s fødselsdag) 1980.

Utvilsomt har Hot Club-musikken beveget seg fra å være et marginalt europeisk fenomen, til en spennende internasjonal trend. La oss fare lett over og forbi de mange kopistene, og låne øre til de genuint kreative, og håpe at de vil fortsette å forundre oss. Det ligger i sigøynerjazzens natur å reise, og å være i evig forandring. Django Reinhardt så stort på det; «jazz er en slags sigøynermusikk» – kanskje er vi alle en slags sigøynere når det kommer til stykket?

Om forfatteren: Jon Larsen (1959- ) er gitarist, komponist og kapellmester i Hot Club de Norvège, som siden 1979 har turnért over hele kloden. For Hot Club Records® har han produsert over 250 CD’er, mange med Djangomusikkens største musikere.