KONSERTANMELDELSE: Duskregnet som lå over hovedstaden søndag kveld la ingen demper på humøret til pianist og vokalist Diana Krall, som ga det hun hadde igjen av krefter siste kveld på sin seks uker lange turné. – Selv om jeg fikk følelsen av rutine og litt vel mye fløte og sukker i kaffen, hadde hun sine øyeblikk hvor musikken faktisk var musikk og ikke bare toner ut i luften, skriver Ballades utsendte om konserten som tjuvstartet Oslo Jazzfestival.

Diana Krall08-2/Foto: Ole Albrekt Nedrelid

Av Ole Albrekt Nedrelid

Konserten var opprinnelig planlagt å være offisiell festivalåpning i Den Norske Opera & Ballett, men lot seg ikke gjennomføre. Tilsynelatende på overtid fikk festivalen beskjed om at Krall var ledig dagen før, og satte derfor alle kluter til for å finne ny arena. Karpedammen på Akershus festning ble løsningen.

Den internasjonale storstjernen Diana Krall er definitivt et fordelaktig navn å ha på plakaten, derfor er det forståelig at festivalledelsen tok risikoen det var å kjøre utendørsarrangement for en ren jazzkonsert. Og det så ut til at de par tusen fremmøtte ikke brydde seg særlig om den høstlige hilsenen fra skydekket.

Kralls jazz faller inn under en mainstreamsjanger hvor iørefallende standardlåter fra jazzens hovedpensum Real Book står sterkt på repertoaret. Jeg noterte en settliste på litt i overkant av ti låter, hvor standardmateriale og tilsynelatende egne komposisjoner ble fremført om hverandre, med hyppige dedikasjoner til profilerte folk hun kjenner. Trioen hun har hatt med seg som backupband følger opp i samme gate, i en blanding av swing og cool. Jeff Hamilton på trommer, Robert Hurst på bass og ikke minst gitarist Anthony Wilson gjorde sitt til å pakke inn tangentene både tight, smakfullt og lydhørt.

Dette virker svært appellerende på massene, og Kralls hyppig oppdaterte diskografi har solgt godt siden hennes platedebut i 1994. Det er med andre ord ikke noen smal musikk kanadieren har å by på, tvert imot er dette svært lettlikelig, og hun vet det selv.

Nødvendig konsert?

For maken til jovialisme har jeg nesten ikke sett hos besøkende musikere. Oslo var tydeligvis himmelen på jord, skulle vi tro snakkesalige Kralls lovord om byen hun nettopp var kommet til og snart skulle forlate. Historier fra tidligere besøk i landet kom på løpende bånd, skjønt ordene “I just love Oslo” i stadig gjentakelse var med på en aldri så liten tilsmussing av glansbildet.

Men bak den verdensvante artisten ligger et talent for musikk, både i flygel og i stemme. Selv om jeg fikk følelsen av rutine og litt vel mye fløte og sukker i kaffen, hadde hun sine øyeblikk hvor musikken faktisk var musikk og ikke bare toner ut i luften. For eksempel hennes solonummer “But not for me”, som ble en skjør og aldeles vidunderlig blå affære. På samme måte var det også mest mat i up tempo-partiene når bandet var med, noe som er nokså naturlig innenfor sjangeren og i hvert fall når den spilles utendørs.

Om Oslo Jazzfestival virkelig trengte denne konserten, som i utgangspunktet var avlyst, kan nok diskuteres. Jeg sto en stund og lekte med å dra paralleller til saken rundt Tom Waits tidligere i sommer, som ikke fikk spille på hovedscenen i Bjørvika og dermed ikke la turen til Norge. Her gikk det heller ikke opp slik man hadde planlagt, men nødløsningen så på sitt vis ut til å fungere. Men var det nødvendig? Trenger man på liv og død en så stor stjerne på programmet når det likevel finnes mye flott der fra før og musikken likevel ikke får bli presentert i et fullverdig lokale?

Jeg vil ikke dra slutninger og på ingen måte diskutere bookingen. Men for å si det slik, utopien denne kvelden hadde vel i stedet vært å se Tom Waits stå foran karpene.

Publisert:

Del: