Hun var et av Bosnias mest lovende artistnavn. Nå jobber hun for Byarkivaren i Bergen mens hun leter etter sin egen stemme.

Adisa Zvekic, Diamusk, © Kristian Haraldson Resset / FjordSound records

Bergen, Norge
Hun er født i Bosnia, men bor i Norge. Det er nok derfor jeg fikk oppdraget. Jeg har aldri møtt henne, men jeg vet hvem hun er.

På Balkan florerer det med artikler om henne. ”Eksklusivt intervju med Adisa Zvekic om gamle dager”, ”Husker du Adisa Zvekic? Nå bor hun i Norge.”, ”Adisa Zvekic ex-Dubioza, med ny soloplate laget i Norge”, ”Adisa Zvekic: fra Dubioza til Bergen”, ”Adisa, eksklusivt for Croatian Reagge Portal”.

På Balkan er hun en slags rollemodell for kvinnekampen, definisjonen av den sterke kvinnen. Vikingkvinnen, så å si. Hennes fødeby, Zenica, som feirer sin fødselsdag den 20. mars, akkurat som Adisa selv, følger med på alt hun gjør i den store verden.

Vikingkvinnen
I korte trekk: hun var frontansiktet i Dubioza Kolektiv, i dag kanskje Bosnias største eksportvare. Hun var dronningen av samfunnskritisk protestpunk på Balkan, eller for ordens skyld: protest-dub, -ska, -reggae og -rap. Hun ble kvinnen med de sterke ordene, det sterke ansiktet, den mektige rytmen.


La Cherga var Adisas siste band før hun flyttet til Bergen.

Legenden forteller at hun debuterte på scenen som 13-åring, under krigen, i respons til krigen, som frontvokalist i Zenicas lokale band ”Gluho doba against deaf age”. Bare uttrykket “deaf age”, ”den døve era”, er en kommentar til krigen, og en referanse til ”Rage Against the Machine”, som også var politiske og kritiske til misbruk av makt:
Some of those that work forces are the same that burn crosses. Killing in the name of…

Hvis du som 13-åring får definert din offentlige profil skal du ha en god dose flaks for å matche den 20 år senere.

Og 20 år senere, i 2013, flyttet Adisa til Bergen.

I Bergen har hun laget hele tre plater under artistnavnet Diamusk. Albumet Wadada kom i 2016, Freedom i 2017 og det tredje, Sleepwalkers, ble sluppet 23. mars i år. Utgivelsene er solide, godt produserte, erfarne. Den siste plata gjester Nils Petter Molvær, Elektro-Hafiz, Djani Pervan, Trajce Velkov med flere. Få, unntatt Molvær og Blomberg, har noe med Norge å gjøre. Heller Makedonia, Østerrikske, Tyskland, Serbia.

En stjerne gjemmer seg hos Byarkivaren
Kontakten til Adisa får jeg fra Aldin, hennes samboer, gitarist og produsent. Han er også hennes største fan, er mitt inntrykk. Han snakker om henne som om en stjerne, og han bruker all sin fritid på å hjelpe henne med drømmen om egen musikk.

Den første korrespondansen mellom meg og Adisa er på SMS.

”Hei, dette er Igor, hva med et intervju for ballade.no?”
”SALDO!”, er svaret.
Typisk nok. Dette er verken den første eller siste kjente artisten jeg møter som sliter med saldo. Jeg burde nok ringe.

Jeg ringer.

”Endelig, Adisa bona*, hvordan går det!” (*bona, et kjærlig bosnisk uttrykk. Resten er oversatt fra bosnisk. Journ.anm.)

”Ja, det går, gikk ut for en røyk. ”

”På jobb?”

”Ja”

”Hvor?”

”Byarkivaren i Bergen.”

”Reagge, dub, ska, funk hos Byarkivaren?”

”Ja, det kan du si.

«Og du trives der?”

«Ja, veldig godt faktisk. Jeg er visst noe introvert av meg har jeg forstått etter hvert.”

”500 konserter før du forstod at du er introvert?”

”Ja, hvem skulle tro det.”

”Apropos det, et intervju, skriftlig eller muntlig?

”Ja, gjerne skriftlig.”

Veien til nord
Hadde du et forhold til Norge før du flyttet til Bergen?
Jeg hadde venner som bodde i Bergen. Den første gangen jeg kom hit var hos dem i 2010. Da drømte jeg ikke om at jeg senere ville havne her og bosette meg i Norge! Før det, Norge var i mine øyne landet med mystisk og unik jazz. Siden norske jazzmusikere besøkte Bosnia ofte, hadde jeg anledning til å høre dem og forelske meg i denne lyden. Så, venner i Norge og kjærlighet til norsk jazz hadde jeg før jeg flyttet hit.

Hvorfor endte du opp i Bergen?
Kjærlighet. Aldin kontaktet meg sommeren 2012 og spurte om alt var bra. Jeg kjente ham ikke, men vi hadde felles venner i Bergen, så jeg tenkte, okay, det må være hyggelig, så jeg valgte å svare. Men, det jeg ikke hadde planlagt var at, etter at vi drakk vår første kaffe, forble vi sammen og blir aldri skilt!

Det finnes ikke noe ord å beskrive Aldin med. Han overrasker meg stadig vekk med nye skills. Det finnes ikke noe han ikke kan. Han fikser alt jeg ikke rekker. Han støtter meg og tar vare på meg. Mitt musikkprosjekt «Diamusk» er både han og meg, uten Aldin sin innsats hadde Diamusk probably not existed.

Diamusk, © Aldin Hasanovic

Diamusk
Hvem flere er Diamusk?
Diamusk er mange utover Aldin og meg, men for å nevne siste prosjekt for eksempel, så ble Diamusk rikere da produsenten fra Serbia, Vladimir Krkljus, joinet innspillingen. Når vi hadde fått fatt i en bestemt sound, kalte vi inn mer hjelp, bassgitaren til Alvis Reid, min kollega fra La Cherga i Østerikke, Elektro Hafiz fra Tyskland, og snart kom Aldin med den crazy ideen å ha ti featurings på plata.

Veldig spesielt var det at han fikk kontakt med Nils Petter Molvær, og at Molvær ville være med. Jeg var fan av Molvær fra før jeg flyttet til Norge.

Hva betyr Diamusk?
Jeg var 17 år når jeg bestemte meg for å ha eget kunstnernavn. Jeg fortalte i gamle intervjuer at en sommer jeg var så plaget av mygg, ble jeg kalt for «Goddes of the Mosquitos», men egentlig er Diamusk et akronym for Adisa og musikk. Det er et rart ord, men fordelen er at når du googler det, er det eneste du får opp meg.

Konserter?
Det er snart åtte år siden jeg var på scenen foran levende publikum. Jeg bestemte meg i 2011 for å ta en pause fra bransjen, så fikk vi barn, og så videre. Det føles ikke som veldig lenge siden, men det bidrar til usikkerheten jeg føler i forbindelse med konserter vi skal ha i 2019.

Jeg satser på at det løser seg så snart jeg tar i mikrofonen. Jeg har fått jobb hos Byarkivaren. Jeg trives veldig der, og er utrolig takknemlig for jobben. Jeg har jobbet hardt og lenge og kjempet for den stillingen, og jeg tror ikke det er annen måte å ha jobb i Norge enn å gi alt.

Norsk jazz
Hva hører dere på, kanskje noen norske artister?
Vi hører på alt av Nils Petter Molvær, men oftest har vi på Nordub – Sly & Robbie Meet Nils Petter Molvær, det er en masterpiece. Jeg er også glad i Susanna Wallumrød og hennes Magical Orchestra, det var skikkelig magisk å oppleve.

Og Arve Henriksen i Transcendence, og Sidsel Endresen, jeg drømmer om å møte denne damen. Vi følger litt hip hop, men bare underground. Vi låner studio og hjelper til de unge rappere her lokalt i Bergen.

Platene til Diamusk er produsert og utgitt i Norge. Har dere fått støtte?
Nei! Vi har søkt sikkert tjue ganger, forskjellige steder, Kulturrådet og annet, men fikk ingen økonomisk støtte, aldri. Jeg skriver låter, Aldin produserer låter, det er vi flinke til, men vi klarer ikke å skrive en tilfredsstillende søknad for dem som sitter og bedømmer dette.

Det er mange rare ting som skjer der, og vi har gitt opp. Det er rart at kommersielle artister som tjener millioner allerede, får publiseringsstøtte, det forstår vi ikke, eller jo, siden vi kommer fra et korrupt land, så føles det vanlig, men vi ville tro at Norge er annerledes. Vi har så å si gitt opp.

Så hvordan finansierte dere produksjonene?
I all hovedsak med egne timer, egen energi og egne penger. Vi har fått avslag på flere titalls søknader om støtte til produksjon. Noe av kapitalen kommer fra royalties som jeg mottar gjennom TONO og Gramo for låter som jeg har vært med på å lage før, gjerne med Dubioza Kolektiv.

Når et bosnisk band blir spilt i Brasil, så mottar jeg i Norge noen tusenlapper i måneden. Det er på en måte rart at i løpet av min karriere har jeg følt at jeg aldri kom gjennom med mitt kunstneriske uttrykk, men at jeg som soloartist tjener mer penger på det jeg lagde da jeg ikke var soloartist.


Adisa synger “Emina” med gruppa Gluho Doba i 1993 – før Youtube fantes, så å si.

Hvorfor?
Musikk er et mål i seg selv. Å jobbe med musikk er slitsomt, med det er også givende, ofte som psykoterapi. Det hjelper meg å fordøye virkeligheten, og hver eneste av mine sanger sammenfatter mine tanker. Hvert menneske har en dose åndelig energi, og min består av musikk. Jeg ønsker å formidle til andre at det finnes et håp der ute, og at kun besluttsomhet skiller oss fra en bedre verden.

Hva mer vil du si i intervjuet?
Familie. Kjærlighet. Kampen mot det onde. Vår eksistens er et magisk mysterium. Vi er ubeskrivelig modige fra første til siste åndedrag, med alle våre uvaner og kvaliteter, seire og tap. Vi er vakre og uutforsket. Jeg tror på at sannheten vinner. Den er treg, og jobber ikke hardt, men den finnes på tross av alle løgner. Vi er ett i verden, vi trenger bare å tro på det.

Let go of their lies, let’s be one!
Let’s learn nature’s synchronicity!
Imagine the flock of birds flying as one!

(Strofe fra Diamusk)


Ballade presiserer: Intervjuer Igor Dunderovic skal spille konsert under Festspillene i Bergen 25. mai 2019 med sitt band Fetterforeningen. Musiker Diamusk er invitert til konserten som gjesteartist. Ballade ønsker å presisere at avtalen om dette ble gjort etter at intervjuet var planlagt og gjennomført, og at det ikke eksisterer kjennskap eller samarbeid mellom de to fra før, verken personlig eller profesjonelt.

Publisert:

Del: