Moddi har laget et bestillingsverk som det blåser kuler og blomsterdekkede kruttlapper av. Men han angrer på at han har prøvd å være som Aurora.

Moddi slipper albumet "Like in 1968" fredag 13. september, © Jørgen Nordby

– Jeg glemte å si kanskje det som er viktigst for meg med denne plata, sier Moddi når dette intervjuet egentlig er over, når han går med nakken bøyd nitti grader, tynget ned av en forsterker, i regnværet i Oslo sentrum.
– … dette er første gangen vi har spilt inn som et band, ikke bare meg. Det føles deilig å ikke være alene.

Men han er alene, i hvert fall i dag. Og han er ikke helt vant med å være en elektrisk musikkutøver enda, 32-åringen som er mest kjent for å reise rundt med kassegitar, et par effektpedaler og – de siste årene – protestviser. Den tunge forsterkeren og to gitarer hadde gjort gåturen fra trikkestoppet til en kjedelig affære, så Ballade hjelper han bort til ettermiddagens konsertlokale.

Men han er altså ikke alene, sånn ellers. Moddis femte album, Like in 1968, er i hovedsak et produkt av et band bestående av produsent Hasse Rosbach, Tor Egil Kreken, Kjetil Steensnæs og Andreas S. Løwe. Det er flere andre bidragsytere, ikke minst hans viktigste støttespiller; kjæreste og albumets med-tekstforfatter Maren Skolem.

Sammen har de skapt et album basert på et bestillingsverk fra Telemarkfestivalen, hvor brorparten av låtene ble fremført i august 2018.
– Det er det kjappeste prosjektet jeg har hatt. Jeg syntes materialet til konserten ble så bra at jeg dro rett i studio. Det tok under et år fra jeg begynte å skrive sangene til de var ferdig mastret, sier Moddi, som kommer til å massere og strekke ut ømme bæremuskler under hele intervjuet. Ikke at det gjør noe.

Like in 1968 er ikke en oppfølger til 2016-albumet Unsongs, coveralbumet av forbudte sanger som ga Moddi internasjonal oppmerksomhet, selv om hans nyeste i hovedtrekk også er et politisk album. Det er heller ikke et album om 1968, men mer inspirert av de nå glorifiserte idealene til 1968, til counter-culture, studentopprøret og krigsprotestene.

– Du synger «Language is a weapon, it’s time to fight back», som minner sterkt om «Make love, not war». Er det debatten, heller enn kjærligheten som er vårt svar på konflikt?
– Jeg merket da Unsongs kom ut at det var stor interesse for plata og konseptet, men interessen kom hovedsakelig fra dem som allerede drev med politikk: Fagforbundet, Amnesty, Folkehjelpen … Albumet ble skrevet om i Klassekampen, men de vanlige musikkprogrammene og magasinene var lite interesserte. I 1968 kunne du være aktivist og musiker på én gang, men nå skal musikere drive med musikk, politikerne med politikk.

– Du sa dette i Unsongs-dokumentaren også, at du gjerne vil skrive sanger som tar for seg havet, kjærlighet og politikk samtidig. Er det det dette albumet er?
– Nei, havet og kjærligheten kommer på neste plate. Dette er en krampetrekning av et album. Med Unsongs har jeg turnert med Kate Bush og Victor Jara, og nå er jeg dritredd for å ikke være like bra som dem.

– Krampetrekning?
– Jeg har nok litt angst for ikke å være tydelig nok med det budskapet jeg skal si. Samtidig som drømmen om å være tydelig har drevet meg.

Moddi har ikke noe forhold til 1968. Da han for åtte år siden møtte kjæresten Maren, måtte hun introdusere han for et band – The Beatles – og et lydbilde han har tatt til seg for det nye albumet. Som tekstforfatter har Maren også hatt en viktig rolle i utviklingen av albumets budskap.
– Det er Maren som alltid dytter meg i retning av et narrativ, til tekster som kan stå for seg selv. Herregud og fader hvor bra det er å jobbe med folk som er dedikert til tekst, sier Moddi.

Herregud og fader hvor bra det er å jobbe med folk som er dedikert til tekst.

Et av sporene, «It’s Back», er basert rundt teksten heller enn musikken, noe nytt i Moddis låtskriverprosess. Teksten, hvor et spøkelse med et slu smil lokker deg med enkle løfter, er et dystopisk varsel.
– Det er vanskelig å være like optimistisk i musikken nå som det var i 1968. Da levde vi et post-fascistisk samfunn, etter krigsoppgjøret etter andre verdenskrig. Og nå ser vi altfor mange tegn i tiden at vi lever i et pre-fascistisk samfunn. Før trodde jeg fascistisk tankegods bare fantes blant blant skinheads og sosialtilfeller, men nå har det plutselig på seg dress og sitter i regjering.

Selv er han mest fornøyd med tittelsporet, som han sier «inneholder alt jeg vil ha i en låt; sjangerblanding, smarte arrangementer, tekster som beveger seg på flere plan og improvisasjon», mens «It’s Back» var på nippet til å bli forkastet, før Maren insisterte på at «med en sånn tekst må den for helvete med».
– Den har bare tre akkorder. Jeg må lære å ta meg selv litt mindre høytidelig, sier Moddi.

Jeg må lære å ta meg selv litt mindre høytidelig.

Moddi er politisk, men ikke politiker. Han er aktivist, men ikke bare det.
– Jeg vil i hvert fall ikke være han typen som står 1. mai med sur gitar og låter fra 1920-tallet, sier han.

– Hvorfor skriver du da politiske tekster?
– Fordi det er det som interesserer meg. Da jeg var aktivist i Natur og Ungdom og Sosialistisk Ungdom, var det så trist å se at det ikke var sanger som passet, det var gamle kampsanger og «Barn av regnbuen». Det var derfor jeg begynte å skrive musikk, og jeg har bare fortsatt på den stien.

Stien har ført han rundt verden, og det er en fusjon av norske og internasjonale temaer Moddi tar opp med de ni sangene på Like in 1968 (Frode Berg-saken blir tatt opp på «Krigspiel»), og ikke alle låtene er umiddelbart politiske. Albumet kan sådan leses som en fusjon av alle hans tidligere album og prosjekter, fra Unsongs, Kæm Va Du? og Floriography til bandet Paraboles Volantes i Finnsnes for nærmere femten år siden.

Eller, inspirasjonen startet egentlig en del tiår før det. Med besteforeldrene som var lærere i fredskorpset, med mormoren som gjennom flyktninghjelpen jobbet i Afrika og Midtøsten.

– Har hun inspirert deg til å utforske det internasjonale?
– Ja! Hun har drevet det på meg. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva mormor har gjort der ute. Om jeg ikke hadde vært musiker hadde jeg vært hjelpearbeider et sted. Marthe Valle er også en stor inspirasjon sånn sett, hun er både musiker, sykepleier, hjelpearbeider… tenk at det er noen som er mer hyper enn meg og bruker det til noe bra, sier Moddi og reiser seg for å tøyer ut muskler igjen.

Moddi skulle ha fulgt nysgjerrigheten, og spilt i Midøsten, i Libanon, Egypt og Jordan denne høsten, men grunnet ustabile politiske forhold har reisen blitt satt på vent til vinteren. Men han er tydelig på at han vil fortsette å utforske.
– Den første konserten jeg spilte utenfor Finnsnes var i Warszawa. Jeg får gå i fred på gaten i Oslo, men ikke i Beirut. Jeg føler på en trang for å spille der hvor folk er. Vestlige musikere generelt vegrer seg for å spille steder som oppleves ugjestmilde, og hvor det er nada økonomi. Jeg har spilt en del i Tyrkia og Tunisia, hvor folk kommer musikken i møte på en helt annen måte. Det betyr så mye mer.

– Men du har også vært en del av den vanlige «turné-rekka», med først å spille i Norge, for så å prøve deg i London og Europa for å markere deg. Er det noe du angrer på?
– Ja, det er det. Jeg angrer nok på at jeg har fulgt strømmen mer enn hjertet. Alle sa at om man ikke tok London, Berlin, Paris, Amsterdam kunne man bare glemme resten av Europa. Jeg har brukt utrolig mye tid på å overbevise blaserte musikkpamper om å høre på musikken min, men det jeg opplever er at musikken jeg lager skaper et helt annet engasjement hos folk. Det kan være bedre for meg å spille på et bibliotek enn på en vanlig klubb. Jeg angrer på at jeg har prøvd å konkurrere med Aurora, Katzenjammer eller Kakkmaddafakka. Publikummet mitt er et helt annet sted.

Jeg angrer på at jeg har prøvd å konkurrere med Aurora, Katzenjammer eller Kakkmaddafakka.

– Aurora spiller på mye den samme tematikken som du har gjort…
– Både Aurora og jeg bygger på en stereotypifisering av Norge og naturen som jeg brukte veldig mye på de første to albumene, og som jeg nå med gode intensjoner prøver å bryte ned. Vi er oljeeksportører og våpeneksportører uten like. Riktignok har vi høye fjell og fjorder vi kan speile oss i, men jeg er ikke lenger interessert i å lage musikk basert på et glansbilde av det landet vi lever i.

Publisert:

Del: