DETOX-prosjektet har det siste året vært Riksutstillingenes store kunstsatsning, med arrangementer i de fleste større norske byer. Et viktig del av konseptet har vært at lokale co-kuratorer har supplert utstillingene med egne bidrag, men da turen kom til Bergen var pengesekken snørt igjen – noe som bl.a. medførte at man måtte se langt etter mulighetene for å produsere en egen avis. Grethe Melby har fått ansvaret for å benytte nettet som alternativ publiseringsplattform, og diskuterer her ulemper og fordeler ved DETOX-modellen – for øvrig observert på sjeldent nært hold.

TOX-logo (Bergen, 2004)

Av Grethe Melby

Detox-modellen går rett og slett ut på at man har en sentral kurator som velger ut lokale co-kuratorer. Disse supplerer utstillingen med egne bidrag som best de kan for egen regning. Men er det egentlig så lurt?

Riksutstillingene legges nå inn under Nasjonalmuseet for kunst. Dermed havner “kunstkringkasteren” sammen med all annen nasjonal kunst på Tullin-løkka i Oslo under svensken Sune Nordgren. Mens noen lager underskriftskampanjer til støtte for Riksutstillingene, trekker andre på skuldrene og sier “hva så?” Forklaringen på at hendelsen mottas ulikt er sannsynligvis at Norge er et langstrakt land med store forskjeller, slik at opplevelsen av Riksutstillingene er så ymse. I Finnmark opplevde den lokale kuratoren Hilde Methi fra Pikene på Broen Riksutstillingenes Detox-satsing i Kirkenes som en positiv ressurs. Der var Riksutstillinger en samarbeidspartner som sørget for enda bedre muligheter for nettverksbygging nasjonalt som internasjonalt. Som sted har Kirkenes forandret seg mye etter at grensene ble åpnet. Plutselig har Murmansk dukket opp, en by på størrelse med Oslo. Barentsamarbeidet har forandret selvforståelsen i våre nordliste småbyer, uten at denne forståelsen nødvendigvis har vandret sørover.

Der er selvforståelsen basert på andre mekanismer. I Bergen har man den klassiske bypatriotismen som preges av en egenrådig holdning blant kunstnerne og kulturarbeidere. Kanskje er det ikke sant, men i Bergen er man overbevist om at man for det første er mer internasjonalt orienterte enn noe annet sted i Norge. For det andre er man overbevist over at man er mer nyskapende og kreative når det kommer til nye måter organisere seg på. For det tredje har man et forhold til Oslo som først og fremst er basert på forbannelse over at det i hovedstaden fattes en rekke beslutninger med konsekvenser for Bergen, uten at man bryr seg særlig om det. Har du for eksempel hørt historien om den gangen Norge 2000 ble lansert, slik at den første kulturbydirektøren i Bergen, Morten Walderhaug, følte det nødvendig å ringe til kulturdepartementet for å spørre om forholdet mellom Kulturby Bergen 2000 og Norge 2000? Walderhaug fikk beskjed om at saken skulle sjekkes opp. Tre dager senere kom det en telefon frakulturdepartementet som kunne bekrefte at joda, det var riktig av Bergen var Europeisk Kulturby i år 2000 sammen med åtte andre byer. Men det visste jo Walderhaug fra før. Han var jo direktør for festivitasen.

I Bergen elsker man slike historier, og det finnes et vell av dem. Derfor er det ikke så merkverdig at bergenskuratoren Jørgen Larsson har mumlet irritert ved frokostbordet i lang tid. Typisk nok legges Bergens-visningen av Detox til budsjettårets slutt, og det etter den dyre og til dels pinlige festen i Kristiansand, der Riksutstillinger ga seg i kast med selvsensur. Dermed blir det blant annet ingen Detox-avis, men en Tox-fanzine som kona (undertegnede) til Jørgen Larsson tar på seg å skrive (forhåpentligvis blir det betaling ad natura). I tillegg har Larsson blitt mer og mer fandenivoldsk: Her har han skaffet 140 000 til et arrangement som skal ha Riksutstillingenes logo på, mens Riksutstillingens folk blir mer og mer gnitne.

Da skal han vel for faen ha lov til å fjerne de verkene han mener suger, og fylle utstillingen med verk han selv synes er bra. Så det har han gjort. At Oslo-visningen av Detox havner på begynnelsen av budsjettåret 2005, når Riksutstillingens pengepott igjen er fylt opp, har ikke bidratt til å gjøre familiefrokosten mer gemyttelig. Det er ikke en hvilken som helst pengepott det er snakk om: År 2005 er nemlig Riksutstillingenes siste pengepott, og slike potter er som regel store. Med andre ord. Detox Oslo får helt sikkert penger å lage avis for. Spørsmålet blir om de har hodet med seg. Alle tanker blir som kjent ikke til gull bare fordi man har penger, selv om det også er sant at tanken alene aldri er nok.

Detox-modellen er ingen vanlig modell for Riksutstillingene. Da er nok jubileumsutstillingen Kunst til folket som ble kuratert av Jonas Ekeberg mer representativ. Ekeberg satt sannsynligvis et eller annet sted i Oslo-regionen og tenkte ut konseptet. En del av konseptet var at jubileumsutstillingen skulle åpnes i distriktet – nærmere bestemt i Bergen Kunsthall, som er visningsarenaen til den lokale kunstforeningen i Bergen. Riksutstillingene handler da tross alt om å formidle kunst til lokalbefolkningen ute i periferien. I Bergen sukket og okket man seg fordi man mente at Riksutstillingenes representanter toget inn og tok seg til rette med en mine som kun er koloniherrer verdig. Deretter ble Ekebergs utstilling sendt land og strand rundt, og den største utfordringen for de lokale krefter var å få utstillingen til å bli så rett og riktig som mulig i tråd med det som var den opprinnelige tanken til Ekeberg. At lokale kunstprodusenter eller kunstformidlere skulle kunne gripe inn i Ekebergs prosjekt på veien, og tilføre egne verk mens enkelte av Ekebergs utvalgte verk skulle fjernes, ville være utenkelig. Tross alt. Dette var Riksutstillingenes jubileum. Oppdraget med å fortelle Riksutstillingenes historie var gitt til Ekeberg, ikke til kreti og pleti fra land og strand.

Slik er det altså med Detox. Og fordi kreti og pleti er inviterte med på laget, har Detox aldri vært den samme utstillingen fra sted til sted. Og i lys av dette kan man spørre om problemstillingen sentrum – periferi kan snus på hodet. Selv om det er bekvemt å sitte på vestlandet og kaste skit på Oslo, bør det være på sin plass med litt medynk også. Det finnes jo ikke akkurat store pengesekker på hvert gatehjørne i hovedstaden. Tvert imot. Som by har ikke Oslo noen egen kulturpolitikk. Det kan virke som om Oslos bypolitikere har valgt å flyte på at en rekke nasjonale og statlig finansierte institusjoner er lokaliserte i byen. I Oslo er det staten som først og fremst sørger for at byens befolkning har et kulturtilbud, ikke Oslo kommune. Som symbol på misæren kan vi trekke frem Munch-museet, som lenge før ranet av “Skrik” var en bypolitisk tragedie. Oslo har lenge vært en forvitret endeholdplass der kommunens kulturpolitikere er fraværende.

Det kan man ikke si om Bergen. Der er byens politikere – og det både fra høyre såvel som fra venstre – opptatt av å gi byen en identitet. I tillegg har Bergen en befolkning som består av gammelpatriotiske, bemidlede bergensere, nypatriotiske innflyttere samt en evig strøm av mennesker som er på vei. Der Oslo er en endeholdeplass er Bergen en transithall som stadig pusses opp på dugnad av folk som vil vise seg frem.

Kanskje er situasjonen også slik for byer som Kristiansand, Stavanger og Tromsø. Samtlige byer har i alle fall kulturpolitiske visjoner og ulike strategier: Kristiansand har Cultivafondet, Stavanger satser som Bergen på Europeisk kulturbystatus, mens Tromsø har gjort et hederlig forsøk på å bli en OL-by. Poenget her er ikke så si at satsingene nødvendigvis er så kloke, poenget er at man i disse byene i alle fall gjør et forsøk. For alt er jo ikke idyll i Bergen by, pengene kastes ikke etter kunstnerne der heller. Men som Sigurd Reinton fra Blå i Oslo peker på, det finnes forsvinnende lite visjoner for hovedstaden som en by – på størrelse med Murmansk. I stedet lar man staten bygge Opera, mens Norsk kulturråd får ta seg av det andre. Oslo blir synonymt med “nasjonal” og da er a’en i nasjonal gjerne nasal.

Hva da med Trondheim? Eller Notodden? Det er jammen ikke lett å si. Ei heller kan så mye sies om en by som Lillehammer. Lillehammer kunstmuseum – eller “flygelet” som det heter på folkemunne – ble bygget i forbindelse med vinter OL 1994. Nå fylles det opp med landskapsmalerier og klassikere og planlegges i så mange år på forhånd at det umulig kan evne å delta i sin egen samtids kunstdebatt. Større sjans til det har man i Kunstbanken på Hamar, uten at jeg akkurat kan si at jeg har fått med meg hva som foregår der. Det behøver imidlertid ikke bety at de gjør en dårlig jobb. Det er ikke alt man kan få med seg når man sitter og glor innover i Hansabyens navle.

Detox-modellen fordrer at det finnes et engasjement lokalt. Modellen er inkluderene i den forstand at den slipper nye stemmer til. Samtidig er det ikke slik at modellen er generøs. Når hovedkurator Peter Anderson hevder at dersom man hadde hatt flere midler til Detox, så ville de lokale kuratorene blitt tilgodesett med et budsjett å produsere for fra Riksutstillingene, bør dette sees som en vennlig gest men ikke som en kulturpolitisk realitet.

Hadde man hatt flere penger, ville man kjøpt inn dyrere verk. Derfor kan man spørre seg om det bare var en fordel for bergenskuratoren at Riksutstillinger stilte så svake på slutten av et budsjettår, mens den lokale helten Larsson både hadde et nettverk og midler til rådighet. Slik kunne denne ambisiøse og nyutdannede kunstneren vise pung, og det en tung en. Ikke minst ga fraværet av avis arrangøren en mulighet til å vise egenart, og rett til å sette dagsorden.

Holdningen er lik den man finner i Kirkenes: Det man vil ha gjort må man gjøre sjøl. Gjerne om natta. Og responsen fra kurator Anderson er honnør, ikke surmuling. På en måte er jo nettopp dette hele misjonen med Detox: Å motivere lokale krefter til å kuppe Riksutstillingene på tampen av sitt liv. Dette er jo ikke en utstilling av politisk kunst for ingenting. Ekte politikk er jo som kjent drevet av idealisme, ikke profesjon. Profesjon er jo liksom forbeholdt byråkratene, og den idealistiske byråkrat finnes jo liksom ikke. Liksom. Detox sitt slagord er derfor kort og kontant: By any media necessary. Ikke: By any media convenient.

Men er dette nødvendigvis så lurt? Mitt svar er nei. Modellen passer så godt til Bergen og Kirkenes fordi den er designet for steder der det finnes betydelige ressurser lokalt, enten det er i form av geskjeftige piker med hodet på rett plass eller for ambisiøse herrer med baller. Hva med steder som ikke har dette utgangspunktet, og med aktører som taper i kampen om Kulturrådets midler? Og hva er galt med å få en fortelling fra hovedstaden fortalt?

Hvordan skal kunst formidles på de små plassene, på skolene, hvem skal nå kurse landets lærere i nye tiders samtidsuttrykk? Er egentlig Riksutstillingene som modell noen dårlig formidlingsmodell, selv om man alltids kan spørre hva det er som blir formidlet? Detox-modellens største svakhet er at den har blitt til en slags audition. Å gå på audition er greit så lenge man er ung og uerfaren. Når man har et par år på baken og endel prosjekter bak seg, kan auditions virke som en selsom hobby. En slik strategi gjør kunstlivet neppe særlig profesjonelt på lang sikt. En hobby er og blir en hobby. Visjonen er den inspirerte kunstneren. En riktig romantisk variant av slaget. Er vi helt sikre på at det er dit man vil?

Grethe Melby er hovedfagsstudent ved Institutt for Informasjons- og Medivitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har bakgrunn fra skrivekunstakademiet i Hordaland og har jobbet som teaterprodusent, prosjektkoordinator og journalist. Dette essayet ble opprinnelig publisert på Kunstkritikk.no, og kan også leses på TOX’ egne nettsider.

Publisert:

Del: