– All den tid hverken undertegnede eller platebransjen har angrepet innkjøpsordningen for bøker, bruker Dag Larsen forholdvis mye plass til å forsvare denne, skriver Rune Kristofersen i Rune Grammofon, og fortsetter: – Jeg tilater meg ganske enkelt å påvise visse opplagte skjevheter innen statlige støtteordninger for to kulturbærere som på veldig mange punkter tåler både sammenligning og
likestilling når vi skriver 2003.

Rune Kristoffersen

Av Rune Kristoffersen, Rune Grammofon

All den tid hverken undertegnede eller platebransjen har angrepet innkjøpsordningen for bøker, bruker Dag Larsen forholdvis mye plass til å forsvare denne. Jeg ønsker altså ikke denne redusert, men tillater meg å påvise enkelte opplagte skjevheter innen statlige støtteordninger for to kulturbærere som på veldig mange punkter tåler både sammenligning og likestilling når vi skriver 2003.

Når det gjelder fakta omkring tall, så ble disse fremlagt av Ballades journalist for kommentar, og jeg har ingen grunn til å betvile riktigheten av disse. Det bør dog kanskje presiseres at de forskjellige prosentandeler innkjøpte bøker og CDer er i forhold til hvor mange som innmeldes til de respektive ordninger. Dette er tall begge bransjer har operert med i en årrekke, dvs. at “nullingen” for bøker ligger på rundt 10%, mens tilsvarende for CDer helt siden starten har ligget på rundt 80%. I tillegg kjøpes bøkene inn i et nesten dobbelt så stort antall som CDene.

Ikke nok med det, de siste tallene jeg har sett viser at for et par år siden disponerte man 60 millioner kroner til innkjøp av bøker, mot 6 millioner til CDer. Det har ikke endret seg nevneverdig siden da.

Videre sier Larsen at innkjøpsordningen er “et viktig tiltak for norske forfattere, oversettere og forleggere. Men å gi ordningene en markedsregulerende betydning som folk i musikkbransjen gjør, blir helt feil”.

Markedsregulerende betydning? På hvilken måte har jeg eller noen andre påstått dette? Jeg ønsker en bedret innkjøpsordning for fonogrammer av nøyaktig de samme grunner som bokbransjen forfekter, som f.eks. ivaretagelse av et kunstnerisk mangfold og en økt mulighet til å utvikle artister over tid.

Larsen sier også at han er svært skeptisk til folk i platebransjen som tror at en god innkjøpsordning er løsningen, etter at han har argumentert omkring betydningen den har for bokbransjen. Merkelig.

Videre refereres det til at vår produksjon er internasjonalisert og domineres av noen få, store selskaper. Til orientering representerer FONO rundt 100 norske selskaper, hvorav mange gjør en fremragende, men lite lønnsom, innsats for å ta vare på bl.a. folkemusikk, klassisk musikk, jazz og improvisert musikk, den norske visetradisjonen og nyskapende musikk fra unge artister og komponister. Stort sett det mangfoldet de store selskapene Larsen referer til ignorerer.

Og det er vel særlig blant disse aktørene en styrket innkjøpsordning hadde vært på sin plass. “En fri, uregulert markedsøkonomi” satt opp mot “maksimal statsstøtte” er for de fleste av oss en totalt irrelevant problemstilling så lenge mange i første omgang bare prøver å få endene til å møtes.

For ordens skyld, jeg ønsker altså ikke endringer i bokbransjens innkjøpsordning, men i platebransjens.

Jeg skjønner ikke at dette burde bekymre noen. At ordningene sammenlignes er helt relevant, likeledes frustrasjonen over den helt opplagte forskjellsbehandlingen.

Rune Kristoffersen

Publisert:

Del: