KRONIKK: Verken kirkebrenning eller Quartsex kan måle seg med nyheten om at Sputnik hadde solgt 1 million kassetter, skriver Bård Kleppe.

Knut Storbukaas, best kjent som Sputnik., © Sputnik.no

Mange av oss har med glede lest Ballades artikler om populærmusikkens villstyring Terje Welle Busk. Det er muligens et paradoks at interessen for hans virksomhet og tredve år lange musikkmisjon får et løft når han nå har valgt å legge inn håndkleet?

Likevel er det aldri for sent for kulturforskere, kulturbyråkrater, media og musikkbransje til å reflektere over denne delen av norsk musikkhistorie.

Les intervjuet med Terje Welle Busk

Det største sjokket
Det er liten tvil om at Busk har hatt suksess med sitt kassettimperium. 27 år etter at sanger og trekkspiller Gudny Dalen spilte inn sin første plate ringer folk fortsatt for å bestille nettopp denne innspillingen. Hver dag ringer også folk fra hele landet for å bestille kassetter og CDer med Sputnik, Ronald Holmberg og Nystogs.

Det største sjokket i norsk musikkliv de senere årene var nok verken sexstuntet på Quartfestivalen eller kirkebrennende musikalartister: Da en lastebilsjåfør fra Drangedal solgte sin plate nummer én million var det langt flere som sperret opp øynene.

Som Welle Busk beskriver i intervjuet, var det ingen som trodde det når salgstallene hans ble presentert. En artist som mediene aldri hadde trillet en terning for, kunne umulig selge mange plater. Sannheten var at det gikk an. Det fantes slike artister, og det fantes et publikum. Men hvem var disse menneskene? Hva slags folk var dette, og hvordan skulle man forholde seg til dem?

Følg Ballade på Facebook

Mål: Spre dannelse
Den statlige kulturpolitikken i etterkrigstiden har hatt som målsetning å spre den kultiverte og dannede smak til det ganske land.

På femti og sekstitallet ble det etablert en rekke kunstinstitusjoner som et ledd i en dannelses- og demokratiseringsprosess: Riksteatret, Riksutstillingene, Riksoperaen og i 1967, Rikskonsertene. Sistnevnte ble etablert av Norsk Kulturråd, med hovedformål om å «gjøre levende musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for alle mennesker i landet». I over 40 år har nå Rikskonsertene sendt artister på turné land og strand rundt.

Makten til å definere hva som holder høy kunstnerisk kvalitet, har også vært makten til å holde en rekke artister utenfor det gode selskap. Det har også vært makten til å begrense publikums tilgang til disse artistene.

Denne maktutøvelsen har ikke kulturpolitikere og kulturbyråkrater vært alene om. Mediene har neglisjert disse artistene og deres publikum, det samme har musikkbransjen, kunstnerorganisasjonene og alle de som anser seg selv som beskyttere av «den gode smak».

Forutsetning for å bli bedre
Legitimiteten bak disse holdningene kan man blant annet finne i deler av kulturforskingen. De tyske filosofene Theodor Adorno og Max Horkheimer og den såkalte Frankfurterskolen har hatt innflytelse på europeisk kulturpolitikk. Disse argumenterte for at populærkulturen, og industrien som sto bak denne, gjorde folk passive og likegyldige, noe som igjen medførte sosialt og kulturelt forfall.

Skillet mellom den høyverdige kunsten og den vulgære massekulturen handlet ikke bare om smak eller kunstnerisk kvalitet, det handlet også om forutsetninger for å bli et bedre menneske.

I dag vet vi at de sosiale ulikhetene i kulturbruk i Norge fortsatt består. I en fersk rapport har Per Mangset redegjort for dette. Han konkluderer med at de mange forsøkene på å bygge ned sosiale skillelinjer ved å tilby høykultur til folk flest har hatt liten effekt. Det synes rett og slett som om svært mange ikke vil la seg danne.

Det største i livet
Hva er så konsekvensen av denne politikken og disse holdningene? Hvem har lidd under et slikt dannelsesregime?

Welle Busk har nok likt å jobbe i motbakke og samtidig vært i stand til å omsette dette til suksess. Han har klart seg godt. Verre er det med den store gruppen musikkelskere som aldri får høre sin musikk på radio eller TV og som gjentatte ganger får høre at deres favorittlåter er både stygge og primitive.

I dag, 20 år etter Sputniks storhetstid, kommer det fortsatt busslaster med besøkende hjem til han. Mange har reist langveisfra for å møte den store helten og oppleve en intimkonsert i garasjen hans på Bostrak i Telemark. Dette møtet er for enkelte noe av det største de opplever i løpet av livet. Et lykkelig øyeblikk de kan leve på i mange år.

Kanskje det er på tide at også slike møter og opplevelser anerkjennes?

Bård Kleppe er kulturviter og forsker ved Telemarksforskning

Publisert:

Del: