ANMELDELSE: Antologien «Om nytte og unytte» er et vakkert lite forsvarsskrift for det unyttige i nyttetenkningens tid. Men hva skal vi med den, spør Tore Engelsen Espedal.

«Dikterne vil enten være til nytte eller behage», skriver den romerske skalden Horats, før han fortsetter: «Den som har forent det nyttige og det behagelige, har vunnet alles bifall». Til alle tider har diktere, billedkunstnere, arkitekter, musikere, så vel som vitenskapsfolk måtte forholde seg til nyttebegrepet. Ingen får gjøre akkurat som de vil uten å svare for seg først – eller etterpå.

Med antologien Om nytte og unytte (Abstrakt 2012) går professor ved Norges musikkhøgskole, Øivind Varkøy, og et solid knippe forfattere inn i en eldgammel debatt – som har en tendens til å dukke opp igjen like fort som den forsvinner. Ekkoet fra romantiske klager over nyttens hegemoni klinger klart og tydelig: «Nytten», i sin snevre økonomiske form, har fått spise seg inn i nær sagt alle samfunnsområder. Vi lever i en kultur der vi fra barnsben av er blitt vant til å møte fremskrittet forkledd som utfyllingsskjemaer, evalueringer og rapporter. Vi hører til stadighet om strategiske satsinger, fokusområder og kompetanseløft. Statlige rådgivende organer skriker etter «balansekraft i virkemiddelporteføljen». Det språklige marerittet gir kun et hint om at kvantifiseringen av virkeligheten er blitt den eneste godkjente form for sannhet og vitenskap. Under nyttens herredømme lider «kunsten og kulturen». Det unyttige har fått et mindre spillerom.

Blant bidragsyterne finner vi musikere, billedkunstnere sosiologer, pedagoger, idrettsvitere, filosofer, teologer – og tangodansere. Mange vil nok la seg overraske over bredden av aktiviteter, praksiser og erfaringer som befinner seg på siden av gjeldende mål for nytte, og som må kjempe en kamp med seg selv hver gang praksisen skal legitimeres overfor samfunnet.«Musikk skal alltid være godt for noe annet enn seg selv. Godt for helse, for identitetsbygging, bosetting… Nyttetenkningen er gjennomgående i norsk kultur- og utdanningspolitikk. Men når gikk du sist på konsert for å bygge identitet», sa Varkøy til Ballade for noen måneder siden. Det kan virke som om kulturpolitikken er gått inn i en språkforvirret fase og at fyndordene etter hvert har fått et innhold – eller var det mangel på innhold – som trenger en kritisk undersøkelse. Vi må derfor forsøke å artikulere hva vi står i fare for å miste ut av syne, og, ikke minst, argumentere for hvorfor sidesyn er viktig. I dette ligger det en fremadrettet endringsvilje, men også et lite snev av tilbakeskuende romantikk. Det er med andre ord snakk om en god dose kulturkritikk – med konstruktive fortegn.

Ut av nyttens beskyttelse
Det kan fremstå som noe utidig å riste av seg enhver forbindelse til nyttebegrepet – all den tid det er såpass vidt. For at lidelseshistorien skal bli overbevisende, må vi bli enige om hva vi mener når vi snakker om «nytte». Leter man etter synonymer til «nyttig» i en ordbok, finner man ord som: Anvendelig, bra, brukbar, effektiv, egnet, fordelaktig, formålstjenlig, gagnlig, god, gunstig, hensiktsmessig, hjelpsom, matnyttig, probat, snerten, sunn, tjenlig, velprøvd, velsignelsesrik og virksom. Her vil de fleste kunne finne en knagg eller to, enten man driver med musikk, dans, billedkunst eller humaniorafag. Men måten vi bruker det på, særlig i sammenhenger som angår forskning, er langt snevrere.

Og, skal vi tro flere av bidragene i antologien, er det nettopp det snevre nyttebegrepet der alt skal kunne veies og måles, som er problemet. I tekstene til Dag Østerberg, Einar Øverenget og Øivind Varkøy gås det direkte inn på nytten, dens betydning og begrensninger. Særlig Dag Østerbergs klartenkte «Nyttens begrensninger» burde fungere som et springbrett for en videre undersøkelse. Så snart prioriteringer som involverer økonomiske hensyn tvinger seg frem, må det unyttige vike.

Særlig i forskningskontekst tenker man på nytten med noe som gir en temmelig rask avkastning, ofte økonomisk. Både i forskning og kunst er det vanskelig, ofte umulig, å kunne gjøre rede for at nytten inntreffer i målbar form. Visse effekter sprer seg som ringer i vann og får konsekvenser ingen kunne hatt en anelse om, mens andre bare faller døde til jorden. Formålsrasjonaliteten fanger, for å si det pent, sjelden opp kulturens hovedanliggender. Den handler om noe annet.

«Det som en gang var nyttig, lever videre i det skjønnes verden når det ikke lenger er nyttig», skriver Trond Berg Eriksen. I det noe faller ut av nyttens beskyttelse, må det på en eller annen måte forfremmes til noe annet – gjerne noe viktigere. Men som regel kommer denne forfremmelsen først og fremst fra utøverne selv, og de som ser seg tjent med å speile seg i glansen fra «det skjønne». Når nyttebegrepet dukker opp i kulturpolitikken er det så vagt at det er vanskelig å knytte det til prosjektene som omtales. Sigrid Røyseng skriver i essayet «Den gode kunsten» om hvordan ritualene i kulturpolitikken har opparbeidet seg et språk som bringer kunsten og kulturen inn i på et fordunklet område. Tar vi kulturpolitikkens fremhevelse av kunstens helende virkninger på alvor, gir vi kunsten krefter som den, fra et moralsk ståsted, neppe har godt av.

De to kulturer – om igjen?
Tekstsamlingen kommer muligens litt skjevt ut. I innledningen kan det virke som om Varkøy gjør temaet mindre enn det er, kaster seg inn i en av humanioradebattens skyttergraver og konstruerer noe som ligner mistenkelig på stråmenn av redaktør Knut Olav Åmås, Petter Aaslestad som leder en ny storsatsning for humaniora og samfunnsvitenskap i Norges forskningsråd og tidligere statsråd Tora Aasland. Riktignok har disse tre rettet kritikk mot særlig de humanistiske fagenes vilje og evne til å debattere sin egen rolle og posisjon, og Varkøys indignasjon kan isolert sett gi mening. Men det virker litt underlig å blåse opp denne debatten her, all den tid store deler av antologien er refleksjoner rundt ulike former for «unyttig» virksomhet knyttet til egenart og annethet – i billedkunst, dans og musikk, i bønn og i idrett.

Utgangspunktet til Varkøy blir med andre ord ikke så langt unna det vitenskapsmannen og forfatteren C. P. Snow beskrev i sin bok De to kulturer fra 1959: At det i moderne kunnskapsuniverset finnes en todeling der noen vitenskaper henter materialet sitt fra fortiden og andre bruker materialet til å forme fremtiden. Der humanistene søker forståelse, krever fysikerne forklaringer. På det ene fagfeltet står angivelig kreativiteten i høysetet og på den andre de nøyaktige beskrivelsene. Humanistene søker dannelseskunnskap og naturviterne søker maktkunnskap. Fra et humanistisk ståsted er det enkelt å demonisere naturvitenskapene. Kunne man ikke enkelt og greit godta at ikke alle driver med det samme, og at de av den grunn ikke burde underlegges de samme målestokkene?

At man i denne tekstsamlingen knytter humaniorafagene tettere opp mot kunstens domene, understreker et ønske om å tydeliggjøre nettopp forskjellene. Det kan tyde på at dette er veien å gå for utøvere av såkalt myke vitenskaper – om man ikke vil tilpasse virksomheten nyere forskningspolitiske føringer. Vi må imidlertid være på vakt: todelingene er enkle og motsetninger kan lett overdrives. Det vil neppe være sunt å gjøre legitimeringsarbeidet i kultur- og forskningspolitikken til begrunnelser for særrettigheter.

Prosjektet til Varkøy, slik jeg forstår det, går nettopp ut på å utfordre disse for lengst velkjente og uforenlige posisjonene – gjennom å kritisere språket det måles etter. Antologien ønsker slik å «peke i retning av paradokset ’nytten av det unyttige’». I refleksjonen rundt det unyttige gis det anledning til å heve blikket, og å skue utover isolerte kultur- og forskningspolitiske skyttergravsdebatter. Det unyttige kan gi ly til det som faller utenfor kultur- og forskningspolitikkens strategiske språk.

Debattinnlegg eller tekstsamling?
Etter hvert som antologien beveger seg fra «det stramme til det frie», presenteres leseren for en rekke kuriøse, men svært leseverdige tekster som på ulike måter innsirkler «unytten» og hvordan den opptrer og blir meningsfull. I flere av tekstene kan vi mer enn ane at vi befinner oss i en nyttesyk kultur som ikke lenger evner å se tingene for det de kan være.

Håkon Blekens korte tekst om «Motstandens estetikk» viser på presist vis noe av kjernen i bokens budskap: At det finnes kategorier som ikke er målbare innenfor nyttebegrepet i kunstfornemmelsen. Av andre tekster som gjør inntrykk er Arnfinn Harams undersøkelse av bønnen som et menneskelig fenomen i essayet «Bøn og humanitet», som skulle bli den siste teksten Haram lot trykke før han gikk bort. For «Når las du sist ein artikkel eller ein reportasje om det å be, i ein publikasjon som har det allmenne som adressat», skriver Haram, før han fører leseren gjennom den fortrengte troen, den formløse bønnen, den liturgiske bønnen, den indre bønnen. Harams eksistensielle undring med utgangspunkt i bønnen som fenomen er tankevekkende.

Olaf Eggesviks essay «Hvor er fiolinisten?» med utgangspunkt i Martin Bubers filosofi, Theodor Adornos estetikk og Richard Wagners angrep på «det jødiske i musikken» er tankevekkende og velskrevet, og kuriøst. Dessuten blir neppe tango det samme etter å ha lest Magnus Anderssons «Å være bevisst at du allerede puster» («Det problematiske med denne teksten er at den er skrevet. Den burde vært danset.»).

For denne leseren er det uklart om boken skal forstås som et debattinnlegg eller en tematisk orientert antologi. Sannsynligheten er stor for at den er ment som begge deler. Rent personlig mener jeg at den kler sistnevnte beskrivelse best. Ved å inkludere så mange vidt forskjellige felter blir objektområdet uklart, og som et debattinnlegg blir den derfor noe løs og springende. Det er i det hele tatt vanskelig å gjøre unyttens annethet til et objekt som angriperen ikke kan overse. Mange av tekstene fornemmer og antyder, men kun enkeltbidrag skjærer helt gjennom med et klart formulert politisk budskap.

Som en tekstsamling fungerer Om nytte og unytte godt.

Enhetserfaringens spill
En hovedstyrke i utvalget er at det tydelig viser måter en rekke områder i samfunnet, det være seg kunst, vitenskap eller religion, ikke i lar seg begrunne via nyttehensyn. Alle sammen bærer de i stor grad på et uartikulert begrunnelsesapparat – som man her forsøker å sette på begrep. Dessuten vrir det brede utvalget på en nå etter hvert gammel og litt enerverende tendens til å se det estetiske feltet som eneste mulige sannhetsgenerator i vår tid. I tråd med en mer tvilsom arv fra romantikken har kunstene lenge henvendt seg mot den private, indre og gjerne institusjonsinterne verden, framfor en felles utvendige verden. I denne antologien ser man en vilje til å knytte kunsten sammen med mer allmenne erfaringer i religion og vitenskap.

Flere av tekstene som går inn på det rent eksemplariske ved unytten, gjør dette ved å se den som en særskilt erfaring. Det er å bli ett med pusten i dansen, å bli ett med pilen, målet og seg selv i Olav H. Hauges bueskytterdikt, å bli ett med Gud i bønn, å bli ett med de virtuose penselstrøkene som gjør at de blir noe mer enn virtuose penselstrøk, men kunst. Slik åpnes det opp for et fellesskap på kryss og tvers av tradisjonelle stengsler.

I undersøkelsen av dette slektskapet fremstår alle mindre selvopptatte, og i stand til å utforske en felles virkelighet. Det er så man kan håpe på at kunsten og vitenskapen skal kunne dra nytte av hverandre – også i andre sammenhenger enn i festtaler og i prosjektbeskrivelser. Og da er vi tilbake til innledningsspørsmålet: Hva skal vi med en antologi som denne? Jo, i denne erfaringen ligger det noe grunnleggende som – om vi skal tro konteksten de her er plassert i – er underkommunisert i vår tid. Det gjelder å se en bevegelse gå opp i noe annet, noe som ikke er målrettet, men verdifullt i seg selv. Et slags samsvar mellom middel og mål, om du vil. Vi har i alle fall ikke vondt av å høre det.

Tore Engelsen Espedal er skribent, idehistoriker, og redaktør for Salongen.no

Øivind Varkøy (Red.)
Om nytte og unytte
232 sider
Abstrakt forlag 2012

Publisert:

Del: