INTERVJU: Laurdag feirar Det Norske Kammerorkesteret sine 30 år med festkonsert i Kulturkirken Jakob. Konserten avrundar jubileumssesongen 2007, med blikk på ensemblet si mangfaldige verksemd sidan oppstarten i 1977. – Mye av musikken vi gjør er historisk, men når vi tar fram et stykke, ønsker vi ikke at resultatet skal være gitt på forhånd. Vi forsøker å se verkene fra et slags tabula rasa, og idealet er at folk som kommer på konsertene føler at de hører stykkene for første gang. Prosjektet er ambisiøst, men jeg tror man må tenke alternativt hvis man skal spille reprodusert kunst i dag, seier kunstnarleg leiar, Terje Tønnesen til Ballade.

Terje Tønnnesen

Av Ida Habbestad

Eit blikk på orkestret si 30-årige historie er på sin plass i høve feiringa, og i ensemble-biografien kan me lesa om den gryande oppstarten i 1975, då musikarane møttest under sommarkurs ved Bjarne Fiskum. Debutkonserten til Det Norske Kammerorkester fann stad i 1977. Ensemblet var då bygd opp etter modell frå italienske I Musici med 13 musikarar, og dei heldt det gåande på prosjektbasis, med plateinnspelingar og konsertarverksemd i Norge.

I 1979 kom eit vendepunkt, då dei gjennom Leon Jarner i Norsk Konsertdireksjon fekk invitert cellist og dirigent Mstislav Rostropovitsj til Oslo. Rostropovitsj vart ein viktig internasjonal kontakt for kammerorkestret, og likeeins Iona Brown, som i 1981 vart ensemblet sin kunstnarlege leiar, ein posisjon ho fylde fram til sesongen 2000/2001.

— Iona hadde svært mye å si for skoleringen av ensemblet, fortel ensemblets noverande – og dåverande andre leiar, Terje Tønnesen.

— Hun var jo oppfostret i en av de den gang toneangivende institusjonene i kammermusikkmiljøet, Academy of St Martin in the Fields. Og ikke minst var hun, sammen med Rostropovitsj, avgjørende for å skape internasjonal kontakt – det var gjennom dem vi fikk turnert og spilt på store festivaler i utlandet.

Tradisjonelt og ukonvensjonelt

Iona Brown sto i hovudsak for dei tradisjonelle framføringane, og for byggjinga av ein kvalitet som gav kammerorkestret høg anerkjenning – mellom anna i form av fleire spelmannsprisar – i åra som kom. Den kunstnarlege kvaliteten vart altså tidleg etablert, medan den administrative verksemda sakte men sikkert måtte byggjast opp. Eit særleg høgdepunkt var det tidleg på 90-talet, då dagleg leiar Bernt Laurits Larsen kunne få tilsatt ein økonomiansvarleg – og ikkje lenger sto åleine om samtlege oppgåver. På same tid byrja orkestret dessutan å tenkja nytt om den kunstnarlege verksemda, fortel Tønnesen.

— På 90-tallet begynte vi programmessig å se i to forskjellige retninger. Orkesteret kjørte massivt på med turneer, gjorde plateinnspillinger, og fortsatte med den vanlige driften, men samtidig som Iona ledet oss i de tradisjonelle prosjektne begynte vi også å arbeide mer med mine ideer som var mer ukonvensjonelle.

Denne todelinga har halde fram – kanskje med endå større vekt på det ukonvensjonelle etter at Brown forlot orkestret i 2001. Tønnesen overtok det kunstnarlege ansvaret saman med Leif Ove Andsnes som gjestande leiar. Gjennom dei siste åra har òg administrasjonen fått stabile tilhøve, dagleg leiar frå 2004, Per Erik Kise Larsen, har idag eit heilt lite team kring seg, og antallet musikarar per prosjekt er vesentleg høgare enn i byrjinga.

Kva skjer med ensemblet når det etterkvart har fått ein sterkare økonomisk tryggleik?

— Det er selvfølgelig positivt for oss, men jeg håper vi ikke har endret oss kunstnerisk selv om vi har en større stabilitet. Det er et faresignal hver gang man begynner å bruke ordet institusjon om noe. Samtidig har nok ikke orkesteret noen gang hatt en så sikker økonomi at vi har blitt institusjonelle. De eneste som er ansatte hos oss er administrasjonen, seier Tønnesen.

— Utfordringen har heller vært å tilpasse arbeidsforholdene. Musikerne våre er jo ofte tilknyttet etablerte orkestre og vi har jobbet med å få til ordninger hvor vi kan benytte oss av dem. Det å være et løst ensemble har sine ulemper; musikerne har udefinerte rettigheter – vi signerer for eksempel ikke faste årskontrakter med dem. På den andre siden er man er fleksibel i forhold til hvem som er med til en hver tid. Det er ikke gitt at alle har mulighet til å være med, og det er heller ikke gitt at man får være med. Det kan være bra for kvaliteten – samtidig som tilhørighet også er viktig. Denne balansegangen vil alltid være en utfordring for oss, sammen med utskiftningen som er der, naturlig og kontinuerlig – men som vi ønsker at skal være så langsom som mulig.

Å peika vidare

I dag omtalar orkestret seg som nyskapande og tradisjonsutviklande. Me har sett fleire døme på tilnærmingar til denne ambisjonen, mellom anna med innspelinga av Vivaldis ”De fire årstider” – der sampling og instrumentaleffektar, samt ei perkusjonsstemme er lagt til – eller prosjektet Hard Barokk der orkestret sette opp Purcell sin opera ”Dido og Aeneas” utbygd med tekstar av Trond Berg, rappa og deklamert av Theodor Janson.

Kva har vore motivasjonen bak denne typen prosjekt?

— En av de tidligste gangene Rostropovitsj besøkte oss for å dirigerte kammerorkesteret, hadde han med seg sin kone, sopranen Galina Visjnevskaja. Vi fremførte Sjostakovitsjs ”14 symfoni”, som de to nærmest hadde fått skrevet for seg. Den fremførelsen var for meg en grunnfjellopplevelse. Særlig Visjnevskaja gikk langt forbi det man kaller formmessig klassisk estetikk, og skapte gjennom det en ny estetikk, noe som pekte videre. Av det tror jeg at jeg lærte noe om det som går forbi det å bare spille pent; om det å være i musikken isteden for å spille i den.

— Mye av musikken vi gjør er historisk, og noe av poenget er at vi når vi tar fram et stykke, ønsker vi ikke at resultatet skal være gitt på forhånd. Vi forsøker å se verkene fra et slags tabula rasa, og idealet er at folk som kommer på konsertene føler at de hører stykkene for første gang. Prosjektet er ambisiøst, men jeg tror man må tenke alternativt hvis man skal spille reprodusert kunst i dag, seier Tønnesen.

Ser ein til verksemda på 2000-talet, finn ein ei heil rekkje ulike tilnærmingar til denne tankegangen, og på spørsmål om kva innfallsvinkel han meiner har fungert best, trekkjer Tønnesen fram dei ovannemnde prosjekta, samt ein spissformulert collage av musikk av Gesualdo og Lutoslawski. I desse prosjekta er tillagde effektar, eller bearbeiding av verket på anna vis lagt til grunn. Kan ein ut frå det slutta at det er viktig for dykk å utvida den eksisterande komposisjonen?

— Nei, fornyelse kan oppnås gjennom mange ting. Det trenger ikke være en tolkning, det kan like gjerne være hvordan man setter sammen et program. For eksempel ved konsertene vi har holdt ved de større høytidene; til jul, påske og liknende, hvor det tradisjonelt er stort gehør for klassisk musikk. Da har vi ønsket å vri på tradisjonene – ikke bare konstatere dem. I fjor jul tok vi for eksempel frem korsfestelsen under konsertens første del – vi så på en måte på julens årsaksforhold først, og feiret fødselen etterpå, gjennom et tablå fra en tysk messe. Å legge til noe er ikke noen nødvendighet, men det kan være en ventil. Det viktigste er uansett at publikum går på en konsert og opplever en fortelling, svarer Tønnesen.

Progressiv stemme

Ein får tru at morgondagens festkonsert gjev bilete på noko av dette, gjennom utdrag frå ”Royal Fireworks” av Händel, tre små bursdagshelsingar frå Olav Anton Thommessen, Knut Vaage og Asbjørn Schaathun, Mozarts ”Sinfonia Concertante”, Vaughan Williams sine Tallis-variasjonar, samt ei heil rekkje andre innslag når ensemblet inviterer til framhald på Doga, og vidare nachspiel der Hard Barokk, Ingunn Bjørnsgaard, tango og ynskjekonsert er stikkord.

For dei neste åra er det ynskjet om å skapa meiningsberande konsertopplevingar, variasjon, nye publikumsgrupper, og det å stadig vera ei progressiv stemme i norsk kulturliv som står sentralt for Tønnesen, som avsluttar med ei betraktning om autensitet:

— Urgrunnlaget; alle de historiske personene som har komponert musikk har vært avantgarde i sin tid, skuet fremover og funnet på ting for første gang. Slik jeg ser det, er den viktigste måten å være autentisk på ikke nødvendigvis å spille med barokkbue, men å prøve å gjenskape noe av den følelsen, seier Tønnesen.

Konsert i Kulturkirken Jacob, 5. januar kl 18.00
Program for kammerorkestret sin vårsesong finn du på ensemblet sine heimesider.

Publisert:

Del: