INNLEGG: – Musikere og kunstnere er fortrolige med det estetiske sjangerbegrepet modernisme, men mange er forvirret når det kommer til begreper som modernitet og postmodernisme. Med god grunn, mener komponist og forfatter Helge Iberg, som deltar på feiringen av Ny Musikks 70-års jubileumsrevy. Revyen tematiserer modernisme og postmodernisme, og Iberg vil ta utgangspunkt i denne teksten som ramme for sin deltagelse.

Helge Iberg_Smaken av mørnet tid_omslag

Av Helge Iberg

Hvis vi holder modernitetsbegrepet opp mot lyset, ser vi at det er bygd over et paradoks; nemlig ambisjonen om å fange det som er relativt i en kategori som er absolutt og endelig. Det moderne, det som skulle ha fornyelsen og forandringen som kjennetegn, har i ”moderniteten” blitt en statisk innholdsfortegnelse. Det har blitt til en definisjon og diskreditert sitt vesen som opprører mot definisjonene, for å si det filosofisk.

I samme momentet har det utelukket all opposisjon siden det allerede inkluderer eneretten til forandring. Det moderne er dermed et uunnværlig begrep for dem som måtte ha ambisjoner om å utbre den rette lære eller doxa, det vil si retten til å definere radikale opponenter som ”reaksjonære”.

Men først og fremst har modernitetsbegrepet frambrakt metastatisk forvirring: Historisk sett omfatter ”moderniteten” en periode som har utviklet vitenskapen og teknologien – samtidig som den har utfordret den kristne Gudens eksistens og grunnlaget for moral og fornuft. Ordet rommer ambisjonen om å avgrense vår sivilisasjonshistorie etter et bestemt tankemønster, et slags minste multiplum for kulturens hovedretning og selvforståelse.

Som en slik epokal metafor er begrepet en konstruksjon fra 1750-tallets opplysningstenkere. Hundre år seinere hadde moten, kunsten og arkitekturen knyttet seg til det moderne gjennom avledningen modernisme.

Hvem er så modernitetens menn i dag? Er det en eller annen snusfornuftig realistvenn som smiler overbærende av den hysteriske overfølsomheten til den som frykter global oppvarming og utryddelsen av artsmangfoldet? Vi som er engstelige og forvirret er kanskje antimoderne eller umoderne mennesker? På den annen side er det vel egentlig moderne å være antimoderne, mens det postmoderne som var moderne inntil ganske nylig, nå er på nippet til å bli umoderne. Dessuten sies det at Friedrich Nietzsche egentlig var postmoderne for 100 år siden, samtidig som han blir hyllet som modernitetens kompromissløse pioner.

Ja, kaotisk blir det når man velger seg relativitetens metafor for å klargjøre substansielle forskjeller, og kaotisk kan det bli når man gir seg i kast med å kritisere bruken av begreper som allerede er ”vokst inn i tingen og blitt tingens egen kropp” som Nietzsche uttrykte det.

Forgjengelighetens metafor

I den intellektuelle sfære og dens resonansverden er moderniteten en kulturell merkevare av epokegjørende dimensjoner. Modernitetsmetaforene har utløst heseblesende aktiviteter som vitner om kategorienes makt, om det intellektuelle livets uendelige diskursproduksjoner og om trangen til reproduksjon av akademiske dogmer.

Ja, fra nord til sør, blant høy og lav, i lærde essays og kjappe aviskommentarer, hos reklametegnere, ergoterapeuter og kommunebyråkrater; er ”det moderne” det forløsende kodeordet som gir talerett i opplyst samvær.

Men hva om denne aktiviteten nettopp forteller at begrepet er betydningsfullt? Til tross for at ”det moderne” har avstedkommet absurde disputaser i hytt og pine blottlegger det kanskje en dypere sannhet om tiden vi lever i. Kanskje et viktig karaktertrekk som mange modernitetstenkere ikke legger vekt på? – Redselen for ”det substansielle” og det ”varige”. Framskrittsideen som oppbruddets prinsipp? Forgjengelighetens metafor opphøyet til dogme og dannelse? – et sivilisasjonstraume?

Nået, flyktigheten og forandringen

Det latinske modernus er en utledning av begrepet ”modus”. Modus har en vrimmel av betydninger som kan oppsummeres under måten, målestokken eller metoden. I motsetning til hesternus, som betyr det som hører til gårsdagen, betyr modernus det som hører til vår tid, eller vår tids måte. Det er fra denne synsvinkelen vi kan få øye på motsetningen til det klassiske begrepet novellus (ny), og sammenhengen med våre dagers italienske moda, mote og trend. Det moderne bærer åpenbart i seg et fokus på nået, flyktigheten og forandringen.

Når vi tar i betraktning at modus også kan bety den riktige måten, aner vi en strategisk dobbelbetydning med kimen til strømlinjeformet sosial gjennomslagskraft. Vi kan også merke oss at framveksten av ordet moderne skjer i en ekstremt turbulent periode (ca. 300 tallet) hvor en ny verdensanskuelse presser seg fram og den gamle råtner på rot sammen med romerimperiets politiske herredømme. Den seinantikke kulturen forskyver sitt mentale fokus fra en gudegitt verdensorden til det forgjengelige og manierte nået. Begrepet om det moderne fanger sannsynligvis opp denne labile livsfølelsen. Dette perspektiv skal vi ha i bakhodet når vi forfølger en annen linje i modernitetens tilblivelseshistorie, nemlig historien om…

… framskrittet og det godes idé

“Everybody loves the sound of a train in the distance. Everybody thinks it’s true. – The thought that life could be better. Is woven indelibly. Into our hearts. And our brains” (Paul Simon).

Paul Simons ”train in the distance” – lyden av det rullende framskrittet i det fjerne og gjenklangen av det godes idé – illustrerer en dominant kulturell impuls i vestens historie. Fra denne synsvinkelen må vi forstå modernitetens kjerne som fornuftens gradvise seier over menneskets primitive og irrasjonelle tilbøyeligheter. Opplysningsfilosofenes begeistring for sin tids moderne idealer er nå blitt til ideen om at fornuften som sådan er ”moderne” eller at det finnes en moderne fornuft.

Mange kulturhistorikere har pekt på at bruddet med den mytiske verden igangsetter utviklingen av denne fornuften. Men er det riktig? Er ikke selve mytens kjennetegn en kombinasjon av det rasjonelle og det fantastiske? Den bibelske beretningen om syndefallet er jo faktisk en framstilling av bevissthetens opprinnelse. Da Adam spiste av Kunnskapens tre ga han avkall på sin naturlige uskyld, han oppdaget at han var naken og skyldig; det vil si overlatt til seg selv og ansvarlig for sin egen skjebne. Hvis vi tolker denne hendelsen i lys av filosofen (Georg Wilhelm Friedrich, red.anm.) Hegels tenkemåte, blir Adams nyslåtte bevissthet en forløsning fra ”slavemoralen”. Han frigjør seg fra ”herrens” definisjonsmonopol og blir nødt til å ta ansvar for sitt eget liv. Adam setter dermed i gang det ”moderne” historieforløpet.

Men opprøret mot den naturlige orden har konsekvenser. Bortvisningen fra Edens have betydde utestengning fra den opprinnelige orden; en orden som fornuften ikke klarer å gjenopprette. Eplet på kunnskapens tre var fristende søtt, men viste seg også å inneholde en dødelig gift. Denne mytologiske innsikten blir urframvisningen av den dype mistro til fornuften som finner sitt konsekvente uttrykk hos mange mystikere, og paradoksalt nok; hos mange sein- eller postmoderne tenkere.

Moderniteten er kanskje mer spesifikt et brudd med tanken om at tilværelsen ubønnhørlig er bundet til ”gjentagelsens hjul” – at alt er det samme og gjentar seg i det uendelige. Konkret skjer dette bruddet med framveksten av jødefolkets bevissthet om en lineær bevegelse i historien, mente den jødiske politikeren Abba Eban i sitt verk ”Mitt folk”. Hebreernes historiske optimisme var bundet til Guds plan for gjenopprettelsen av den opprinnelige orden i Edens Have.

I den greske kulturtradisjonen formulerte universalfilosofen Aristoteles en alternativ naturoppfatning ved hjelp av begrepet telos, som betyr mål eller fullendelse. (Den genetiske koden, som er blitt en ettertraktet vare i den nye medisinske kommersen, inneholder et slikt teleologisk utviklingsprinsipp). Det fins en iboende formålsrettethet i alle naturprosesser, forklarte Aristoteles. Hegel videreutvikler denne ideen. I hans verdensbillede blir historiens og kulturens mening styrt av en innebygd ”telos”, en målrettet fornuft.

Den generelle framskrittoptimismen lever i spennet mellom det teleologiske (nødvendige) historiesynet og en hardnakket framhevelse av individets frihet. Hegel prøvde å forene disse motstridende impulsene. I hans kvasireligiøse historiefilosofi blir frihet og endemål sammenføyet i troen på fornuften og det endelige framskrittet. Realiseringen av fornuften skaper friheten og det gode, mente han.

Modernitetens grunnkode

Den norske sosiologen Dag Østerberg opererer i sin bok ”Om det moderne” med uttrykket ”kulturell hovedkode”. En slik hovedkode danner mønsteret i nåtidens vestlige kultur og består av tre elementer; det frie individet, fornuften og framskrittet. Det er tydelig at Østerberg vil være politisk konstruktiv og han distanserer seg raskt fra det som er blitt den gjengse relative kulturforståelsen.

Østerberg tar seg blant annet den frihet å fastsette modernitetens begynnelse til året 1740. Det gjør han dels for å unngå å bli konfrontert med alle de irrasjonelle fenomenene som tross alt dominerte århundrene der moderniteten bryter fram, og dels for å kunne definere det moderne opp mot barokkens og klassisismens tilbakeskuende prosjekter. Greit nok det, i 1740 blir ”den opplyste” Fredrik 2. konge i Preussen og moderniteten kan begynne. Eller som Østerberg ville sagt: Omtrent ved dette tidspunkt begynner modernitetens grunnkode for alvor å dominere det sosiale og kulturelle livet i sentral-Europa.

Grunnkoden er fra nå av dominant og etterspurt, men ikke desto mindre kontinuerlig angrepet og utfordret av amoderne eller antimoderne kulturimpulser i følge Østerberg. Det politiske i Østerbergs fremstilling blir tydelig ved at hans grunnbegreper er ideologiske. Det moderne samfunnet må beskytte sin ideologiske overlegenhet mot reaksjonære og fornuftstridige utfordrere. Frigjøring og fornuft står i motsetning til det mytiske og religiøse, men også til følelsen og ”det vitale”.

Romantikkens uendelige lengsel etter en besjelet natur og geniale åpenbaringer utgjør den store antimoderne impuls, til tross for at de opprørshungrende romantikere ble de første modernister og at framskritts- og utviklingstanken ble grundig eltet og videreført i romantikkens begrepsverden. Jeg vil imidlertid stille noen spørsmål ved Østerberg’s fortolkning av selve ”hovedkoden” i moderniteten:

1. La oss anta at vårt kulturelle grunnlag virkelig består av disse tre elementene, individuell frihet, fornuft og framskritt. Men hvorfor er denne grunnkoden moderne? Er det ikke slik at mange a- eller antimoderne krefter med like stor rett vil hevde at de er friheten, individets og framskrittets talsmenn?

2. Kan det tenkes at det frie individet kan utfolde seg under ”amoderne” vilkår og at den moderne fornuftens nytteideologi (grunnlaget for vår materielle velstand) har tilsidesatt eller overskygget fornuften om den mentale sunnhet og behovet for meningsbærende sammenhenger i tilværelsen?

3. Kan det tenkes at framskrittet ikke behøver å utgjøre en lineær bevegelse med
entydige, moderne (rasjonelle) prinsipper for framdrift? Kan det tenkes at nettopp brytningen, vekslingen og dialogen mellom moderne og amoderne impulser er helt nødvendig for at ikke framskrittet skal ”gå av sporet”?

4. Er kanskje ikke den hypotetisk-deduktive metoden det beste eksempel på at et amoderne utgangspunkt, hypotesen, etterprøves av moderne metoder og i sin tur danner grunnlaget for nye amoderne spekulasjoner?

Er fremskrittstanken amoderne?

Hvis vi griper denne tankegangen, vil vi kunne betrakte strømmen av alternative tenkemåter som en utvidelse av fornuftsbegrepet: Den økologiske fornuften trenger seg fram som det store korrektivet til den tradisjonelle antroposentrismen, som setter mennesket i sentrum. Den store alternativbevegelsen har sterke forbindelser til økologisk tankegang og avslører at skolemedisinens rasjonalisme ikke oppfanger menneskets behov for en helhetlig, mental og fysisk terapi. Interessen for østens tanker om intellektets undertrykkende rolle, kompletteres av fokuset på det sensuelle og på kognitive innslag i følelsene.

Slike nye fornuftstrategier oppfatter seg selv og blir oppfattet utenfra som antimoderne, selv om Østerberg vil hevde at for eksempel økologi er moderne hvis den tjener framskrittet. Men dermed skjermer han sin modernitetsoppfatning i et selvbekreftende grep, tautologien. Et mer ”fornuftig” synspunkt vil være at mange amoderne reaksjoner avdekker dilemmaer og paradokser ved modernitetens framskrittsoppfatning og at denne dynamiske dialogen bygger på framskrittsvennlig bevissthet:

Et skritt til siden (eller tilbake) kan like gjerne være et skritt den riktige veien!

Men skrittet framover er problematisk på flere måter. Er ikke selve framskrittstanken en amoderne tanke? Går det an å hevde ideen om framskrittet uten å bli sugd inn i det store teleologiske universet, besvangret av Gud og utlagt til minste detalj av Hegel og Karl Marx og en drøss andre moderne evolusjonister? Selve tanken om framskrittet blir mytisk for den rene moderniteten.

Post modernitus?

Kan vi så komme bak eller etter noe som er moderne? Nei, men vi kan komme etter det som var moderne. Når vi gjør det er vi fremdeles moderne, men moderne på en annen måte, eksempelvis via post-sein-trans eller andre prefikser. I så tilfelle må vi forlate hovedkoder og andre kulturelle retningsgivere. Den såkalte postmoderne tenkningen lever sitt liv i dette semantiske sammensurium framkalt av modernitetsbegrepets paradokser.

Det er først og fremst myten om framskrittet og fornuftsoptimismen postmodernistene vil til livs. Framskrittsfilosofien er en ideologisk metaforestilling som preger vår vestlige måte å tenke historien på, hevder de. I grunnen er alle kulturelle og sosiale sammenhenger forskjellige slags spill som definerer sine egne spilleregler. Vitenskapen og metoden er livsanskuelser på samme måte som religion og ideologier er det. Isteden for opplysningens ambisjoner om erobring av naturen, avskaffelse av fattigdom og nød og frigjøring fra dogmer, setter posttenkerne nye ufriheter i fokus. Menneskene og deres relasjoner er underlagt mentale prosesser og føringer som ikke er synlige på overflaten. Ja, selve personligheten blir utsatt for en kompromissløs demaskering som i samme åndedrag reduserer menneskets frihet til en oppbyggelig tanke.

Avsløringsredskapene ble nå rettet mot språket. Den gamle sofistiske visdommen om at den som behersker språket behersker virkeligheten, ble utvidet til en erkjennelse av at språket selv består av manipulerende strukturer. Til og med opplysningsprosjektet, modernitetens hovedpilar, fikk smake den sure kløe fra sine egne frihetsparoler. Postfilosofene spente bein under både framskrittstanken og sitt eget avsløringsprosjekt da de ville vise at selve frigjøringsspråket var infisert av en undertrykkende logikk.

Men dermed blir den postmoderne ambisjonen om å ta knekken på sannheten for høy. Sannheten fordunster jo ikke, verken i språkspillene eller i teksten. Er det ikke nettopp sannheten som driver skeptikeren fram når han vil gjøre det som står i hans makt for å fordrive den? Sannheten kan aldri forsvinne. Den kan trekke seg tilbake i ydmykende skamfullhet på grunn av små kopister som vil sole seg i sannhetsglansen og diskreditere alt som sannheten står for; men sannheten dukker alltid opp igjen der man minst ventet det og helst ikke ønsket at den skulle være. Sannheten er like uunngåelig som døden.

Antimoderne glidemiddel eller iskald forførelse?

Det er ingen tvil om at postmoderne filosofi har utstyrt vår kultur med destruktiv ammunisjon. Mange har en følelse av at oppløsningstendensene i vestens samfunn er en indirekte følge av de nihilistiske undertonene i det postmoderne kultursynet. Andre har igjen påvist at slike synspunkter er basert på karikaturer og løsrevne paroler.

Skribentene (Magnus, red.anm.) Marsdal og Bendik, (red.anm.) Wold hevder at postmoderne klisjeer er med på å skape en ny myte, nemlig den om ”homo oeconomicus”. Trendanalytikere og økonomiske liberalister leser postmoderne filosofer for å ”begrave tanken om universelle verdier og troen på sosial rettferdighet”. De postmoderne synspunktene blir i karikaturversjonen et glidemiddel for den økonomiske liberalismen laissez faire.

Deretter griper Marsdal og Wold til den samme taktikken som vi fant hos Dag Østerberg. De plasserer like godt det sleipe glidemiddelet i fanget på ”antimodernismen”. Det a- eller antimoderne blir et behendig avfallsdeponi for all den gørr som vi ikke vil akseptere verken i det moderne eller det postmoderne. Det virker som om gamle (og nye) sosialister vil plante en ny utopi i forestillingen om det moderne.

Selv om duoen unngår direkte konfrontasjon med konkrete tenkere ved å rette skytset mot en mentalitet, må vi anta at forførelsens yppersteprest, den Nietzsche-inspirerte Jean Baudrillard, er å finne blant de antimoderne kreftene.

Fortellingen om homo oeconomicus er for Baudrillard fortellingen om homo
aesteticus. I Nietzsches ånd blir det latterlig å lete etter sannhet og mening der det bare finnes gørr og blod. I Baudrillards verden er illusjonene viktigere enn ”det reelle”. Alle sannheter og objektive referanser forsvinner i et evig kretsløp av endeløse bedrag; tegn som bare viser til andre tegn. Men Baudrillard havner ikke i Peter Wessel Zapffes tragiske univers der meningstapet fortrenger livsgnisten.

Nei, fascinasjonen ved bedraget, illusjonene og maskespillet blir selve drivkraften i livet, en drivkraft mer grunnleggende enn seksualiteten og maktinstinktene. Både makt og seksualitet trenger et operativsystem og dette operativsystemet heter forførelse. Baudrillard, som mener at det ikke er noen sannhet å avdekke, har dermed avdekket den ytterste sannheten. Men det han avdekker forsvinner når han ser på det. Derfor er det heller ingenting. Det vil si, det er kanskje nettopp det det er: ”Man må jo være usedvanlig døvhørt om man går glipp av det fjerne ekko av kristendommens lære om ”fristelsen” i Baudrillards utredninger” skriver Trond Berg Eriksen i boka om ”Nietzsche og det moderne”.

Modernisme

Det skaper opplagt ugreie i begrepsordningen når man skal hanskes med postmodernister på 1800-tallet, allerede før ”moderniteten” er kommet seg skikkelig på beina. Charles Baudelaire, den franske poetrebellen, fyrer for eksempel av denne kraftsalven i beste postmoderne stil: ”Det er også en annen nymotens villfarelse som jeg vil vokte meg for som om det var djevelen selv. Jeg sikter til ideen om framskrittet. Denne dystre lanternen, en oppfinnelse av våre amatørfilosofer, som har tatt patent på den uten noen garanti fra Naturen eller Guddommen, denne moderne lanternen kaster mørke skygger over alle erkjennelsesobjekter; friheten svinner bort og med den straffen.”

Sitatet er hentet fra et essay om kunst fra 1855, det året da Friedrich Nietzsche fyller 11! Nietzsche anså først og fremst sin tenkning som ”utidssvarende” det vil si utenfor og forut for sin tid. Baudelaire gir i essayet ”det moderne livs skjønnhet” en soleklar karakteristikk av det moderne som et tidløst fenomen: ”Moderniteten, det er det midlertidige, det flyktige, det tilfeldige, den ene halvdel av kunsten; den andre halvdel er det evige og uforanderlige. Det har vært en form for modernitet hos hver eneste av fortidens malere!” En betydningsfull kunstner står alltid overfor oppgaven å utlede det evige av det flyktige, nemlig den historiske rolle han er satt inn i, mente Baudelaire.

Uansett er det mange karaktertrekk både hos Baudelaire og Nietzsche som innevarsler at et nytt kulturelt mønster begynner å ta form. Allerede Goethe brukte betegnelsen ”modernister” om de unge romantikere som utfordret ”det demoniske” og ikke ville kjenne måteholdets dannende krefter. Fornemmelsen av at alle øyeblikk krever forskjellige perspektiver og at det nye og dristige har egenverdi karakteriserer denne modernistiske tanken.

I stedet for å utlede det evige av det flyktige, vil man nå utlede det flyktige av det evige. Det overspente, morbide og kunstige blir en del av den nye moderne estetismen. Med krisemaksimeringen, overdrivelsen og demonien blir vi introdusert for det litterære sjangerbegrepet som gir oss nøkkelen til modernitetens akselererende selvdestruksjon, nemlig ”modernisme”.

Modernitet ”på speed”

Egentlig er det umulige begrepet postmodernisme, et skoleeksempel på forvirringen som oppstår når et sjangerbegrep fra kunsten konverteres til en sivilisasjonsmetafor. Men hvis vi tolker språkforvirringen som en kulturell forsnakkelse og sender det umulige post-prefikset! i eksil, mener jeg faktisk at begrepet modernisme kan redde oss ut av språkknipa. Antakelig er modernismemetaforen en vel så god beskrivelse av modernitetens krise som seinmodernitet, flytende modernitet, transmodernitet eller andre begrepsliggjørelser.

Hvis modernisme handler om en overbetoning av fornuft og forandring samt at vendingen mot det irrasjonelle er en naturlig konsekvens av denne overspente mentaliteten, finner vi mange gjensvar i de siste 150 års kultur: Den metodiske vitenskapsoptimismen, atombomben og skapelsen i reagensrøret. Den destruktive omdreiningen av rasjonalitetsspiralen, sprengningen av språket og subjektet. Og selvfølgelig: Kunstens grafsing i det absurde og meningsløse; en driftsimpuls i retning av det primitive og dyriske. Denne voldsomme dynamikken skaper den enorme overspentheten som detoneres konkret og metaforisk i den 1. verdenskrigen og sprenger seg videre opp igjennom det 20. århundret.

Dette er ikke postmodernisme, det er modernitet på speed eller i ekstremvariant, altså modernisme. Alle disse ekstreme kulturimpulsene kan få plass innenfor et paradigme som omfatter fornuftsfanatisme, fremmedgjøring og dionysisk naturregresjon. Diskusjonen om Nietzsche og Baudelaire var moderne, postmoderne eller antimoderne, har derfor en nokså innlysende utgang: På hver sin måte representerte de alle disse impulsene, i konflikt med seg selv og i opposisjon til tendensene rundt seg.

Men om vi er ute etter et begrep som kan forene de sprikende impulsene og samtidig gi det hele en retning, er trolig modernismebegrepet bedre enn andre begrepskonstruksjoner. Kunsthistoriens isme-modernitet illustrerer den ekstreme higen etter det nye og den Sisyfos-aktige skjebne som blottlegges når forandringen blir et mål i seg selv.

I modernismen er moderniteten på vei ut av skapet. Den viser sitt sanne jeg.

Artikkelen foreligger her i en forkortet utgave. Den fullstendige versjonen ble først trykket i ”Syn og Segn” og er publisert i Helge Ibergs bok ”Smaken av mørnet tid” (Koloritt forlag). På Helge Ibergs hjemmeside kan artikkelen leses i sin helhet under tittelen ”Modernitetsbegrepet – en kulturell forsnakkelse?”

Publisert:

Del: