Lederen for kritikerlaget, Torkil Baden, prøvde å komme med et saklig sett med regler for musikkritikk, og øyeblikkelig knirket det i treverket, syntes den mangeårige musikkjournalisten Arne Berg. I dag kaster Berg seg selv innpå i debatten om tilstanden blant norske popskribenter. Han mener at formidlerens fremste oppgave ligger i å bringe videre en personlig opplevelse, og nettopp gjennom det treffe leserne i hjertet – eller i hjernen.

Arne Berg og Junior Delgado

Ut kom Bjarne Johansen, som slenger dritt til en ”oversminka Torgrim Eggen” så glasset singler. Frode Jørum snakker om ”objektive kriterier” som en selvfølge og noe han selv innehar, men ikke evner å formulere (!). Ørjan Greiff Johnsen er fornærma på Morten Ståle Nilsen på vegne av Radiohead. Morten Engh synes det er viktig å vite hva slags rock det er snakk om, inspirasjonskilder og referansepunkter. Felles for alle disse innleggene er at de er kjedelig skrevet, og for å ta det siste med en gang: Inspirasjonskilder og referansepunkter kan være interessante, men de er ikke poenget i en anmeldelse. Poenget i en anmeldelse er å formidle hva musikken gjør med deg som lytter. Og da er stikkord som analytisk og dybde irrelevant. Sjel, derimot. Sinne, sorg, aggresjon, og meningen med livet. Det er da for faen det rock handler/handlet om: Meningen med livet. Synes jeg.

Stjernehimmelen
Det finnes legendariske kritikker i norsk musikkhistorie. Dessverre skrev jeg aldri noen av dem selv. Min favorittanmeldelse gjennom alle tider er Geir Rakvaags anmeldelse av førsteskiva til The Specials i Nye Takter i 1979, som riktignok hadde både beskrivende og vurderende elementer i seg, men som først og fremst var et bejaende og panegyrisk ”Endelig!” over at plata han hadde ventet på i hele sitt liv omsider hadde kommet.

På den tida hadde Nye Takter et femstjerners system (enda mindre nyansert enn terningen!), men Rakvaag kom seg rundt systemet ved til slutt å melde at ”redaktørens vranghet nekter meg å gi denne platene mer enn fem stjerner, men hvor mange stjerner finnes det ikke på stjernehimmelen!” (gjengitt etter hukommelsen, men jeg trur det er riktig, vi var en gjeng på den tida som kunne anmeldelsen utenat!). Historien viser jo også at Rakvaag hadde rett!

Nå ville vel lederen for kritikerlaget kalle dette for panegyrikk. Og det er det. Og så? En anmeldelse kan være mye rart, og der ligger det underlige i debatten: Hva er det som får en fanzinemaker på Rjukan, en gammeldags rocker i Halden eller for den saks skyld min ærede kollega borte i korridoren her (Baden) til å tro at det bare finnes èn sannhet? Og at det er de selv som forvalter den!?

Cred
Anmelderi er en sjanger, en form (nei, det er ikke en kunst, selv om Jan Arne Handorff prøvde!) som i Norge har utviklet seg enormt de siste tjuefem årene.

Baden skriver at han ikke forstår Øyvind Rønning når han skriver at Chris Mills ”høres ut som om han mener hvert eneste ord” og bruker det som et argument. Men det er jo argumentet! Det er bare det at det i et slikt utsagn ligger en undertekst. Denne underteksten ble skapt av norske musikkavsier på 70- og 80-tallet, og sier at en artist må ha troverdighet for å være god – at troverdighet i seg selv er et kvalitetskriterium.

Jo da, jeg ser innvendingene. At denne underteksten ikke når frem til alle leserne av en stor dagsavis (den nådde ikke Baden!), at dette argumentet alene ikke er nok osv. Og for all del: Natt&Dags drittkast til Anne Grethe Prøys er umulig å ta alvorlig, men selv der bruker anmelderen om et insiderspråk, en å-vi-er-så-ironiske-dere-sjargong som blir forstått av leserne. Faktisk finnes det gode eksempler i nettopp Natt&Dag (for eksempel anmeldelsen av Krøyt i siste nummer, les og bli provosert!) på at språket brukes kreativt og med humor, både i anmeldelser og i andre artikler. Det er ikke alltid de treffer mål, ofte er jeg rasende uenig selv, men jeg kan likevel fryde meg over godt språk, som er en mangelvare ellers i norsk presse, og evnen til å formidle en personlig opplevelse.

Sannheten er min
Og hei, der kom Poenget! For leseren handler musikk om personlig opplevelse. Punktum. Den som klarer å formidle en slik opplevelse og treffe en leser i hjertet (eller i hjernen!), har faktisk begått et stykke journalistikk. Andre får gjerne vise artisten respekt, sette musikken i en historisk sammenheng og vurdere sjangeren (sic) som sådan. Jeg respekterer at det også er innfallsvinklerl. Personlig synes jeg det er mer givende å lese hva musikken har gjort med nattesøvnen til anmelderen, særlig hvis musikken har ødelagt den – da løper jeg og kjøper for å høre hvorfor!

Det er min sannhet, og jeg skal ha meg frabedt at andre forteller meg at ikke min sannhet er sann, for meg. Så skal dere få ha deres i fred. For meg.

Et eksempel til slutt:
Jeg synes det er relevant å sette det rumenske sigøynerorkesteret Taraf de Haïdouks i en politisk og sosial sammenheng, jeg kan også godt fortelle den enkle sannhet at de ikke er særlig ”flinke” til å spille, og at sigøynermusikken i det området av verden ikke blir bedre av det, snarere tvert imot (jeg gjorde vel det også, i sin tid).

Men jeg kunne også valgt å gi meg den rene musikkglede i vold; fortelle om gnistrende spill som får publikum til virvle ekstatisk rundt på gulvet, og gjort det til anmeldelsens hele poeng.

Poenget er at begge deler er sant. Så lenge jeg gir leseren en opplevelse eller ny innsikt, har jeg gjort en jobb. Så hvilken av disse anmeldelsene er den ”riktige”?
Begge, såfremt de er godt og troverdig skrevet. Skjønner?

Arne Berg er reporter i Nyhetsblikk på NRK2 og i Midt i Musikken på NRK P2. Han var anmelder i musikkavisa Puls i ni år og mener selv at hans mest patetiske anmeldelse var slakten av debutkonserten til Raga Rockers på Oslo Rockeklubb i 1982, da han var redaktør for fanzina Nytt ORK Times. Til gjengjeld kåra han Mano Chaos ”Clandestino” til årets skive i 1997.

Om du vil melde deg på i diskusjonen om norsk musikkjournalistikk, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.

Publisert:

Del: