Denne uken fylte Anne Grete Preus 60 år. Åsfrid Hegdal skriver om tro og ensomhet i artistens poetiske univers.

Anne Grete Preus Foto: Jørn Veberg / NRK

Det var en tidlig, regntung morgen i november, jeg skulle bare kjøre Sønn til skolen da jeg tilfeldigvis satte på bilradioen. Gule blader danset gjennom luften, det var vått på bakken og himmelen var tung av regn. Høsten vet at tiden fins, sang det gjennom meg før tankene ble trukket inn i NRKs morgenandakt, som fløt ut gjennom høyttalerne og blandet seg med lyden fra vindusviskerne. Morgenandakten. Jeg pleide å lytte til den i tidligere tider sammen med min far, som var prest, den ble sendt ved frokosttider den gang, på åttitallet. Jeg hører ikke så ofte på andakter lenger nå, og ble sendt på en tidsreise tilbake til morgener tiår tilbake, da far og jeg spiste i trett taushet mens transistorradioen på kjøleskapet sendte ut dagens trostanker etterfulgt av morgenbønn og en salme. Far satt ved respatexbordet og smurte brødskiver med leverpostei, jeg lyttet til ”I østen stiger solen opp” eller ”Hvilken venn vi har i Jesus” og tenkte på skoledagen som lå foran meg. Kanskje ble andakten og dagens salme med meg videre i dagen, kanskje ikke. Sanger og salmer hadde allerede den gang stor plass i meg, men det er ikke før nå, som voksen, jeg forstår hvordan kraften i tekstene og melodiene ga oppveksten min en retning. Klanger og vers skapte en resonansbunn i livet som jeg så tilværelsen gjennom og som pekte på mening og tilhørighet. Senere åpnet sangtekstene for poesi og litteratur.

Gule blader danset i regnværet mens jeg kjørte og lyttet til presten, som snakket om ensomhet og tilhørighet og om menneskenes jakt etter andre å høre sammen med. Og om hvordan dette utmatter oss. ”Det finnes ingen vei uten ensomhet, smerte og savn”, sa hun, og fanget min oppmerksomhet. ”Det er en del av det menneskelige, og det kan ikke fjernes. Men det kan mildnes når vi forstår at vi er sammen også i dette. Det er menneskelig å være ensom. Og det er menneskelig å søke seg ut av ensomheten.” Det var fint å lytte til disse tankene, i en tid hvor jeg ikke har den samme forankringen i kirken som før. Hun snakket om en allmennmenneskelig følelse, om ensomheten som en grunnbetingelse for det menneskelige, løsrevet fra et kristent livssyn.

Som avslutningssang hadde hun valgt ”Ro meg over” fra Lav sol, høy himmel, (1989), en av de sentrale sangene i låtkatalogen til Anne Grete Preus: ”Ro meg over Denne broa kan jeg aldri bygge/Ro meg over/Før jeg brenner ut og sovner inn/Fortell meg om kjærlighet/Som er mer enn det første skritt/På en gammel vei/Til trøtthet og stengte sinn/ Ro meg over/Ro meg over/For i dette land er jeg en fremmed/Ro meg over/Så jeg tør å møte blikket ditt/Her skal vi finne et hus/Uten gamle skap og slitte bilder/Det var aldri mitt/Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover/Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover/Gi meg hjertebank og sjelefred/Ro meg over/Ta meg med.

 

Da andakten tonet ut, ble jeg sittende og tenke over musikkvalget. ”Ro meg over” er ikke en salme eller en religiøs sang, det er en viserocksang skrevet og framført av en sekulær artist. Den peker mot kjernen i det å være menneske: lengselen etter den andre, avstanden mellom menneskene og om den mellommenneskelige utfordring som ligger i det å nå frem til hverandre. Sangen er en fortelling om ensomhet, samtidig som den er en bønn om hengivenhet og sammensmelting. Ikke med en guddom, men med et menneske. Sangen åpner seg i et ønske; se meg, hør meg, elsk meg, vær hos meg og gjør meg mindre ensom.

Tekstene til Anne Grete Preus ligger og dirrer nettopp i dette spenningsfeltet mellom hjertebankens bevegelse, energi, uro og begjær, og sjelefredens hvile, ro, innsikt, helhet og erkjennelse.

Hjertebank. Og sjelefred. Tekstene til Anne Grete Preus ligger og dirrer nettopp i dette spenningsfeltet mellom hjertebankens bevegelse, energi, uro og begjær, og sjelefredens hvile, ro, innsikt, helhet og erkjennelse. Søken og innsikt. Denne dynamikken gjenspeiles i sang, i tekst, i symbolikk, i idegrunnlag og i musikk. Passasjer med energi og kraft spiller opp mot sentrale punkt i tekstene og avløses av rolig og dempet toneføring som understreker erkjennelsene i tekstene. Og skaper balanse.

”Ro meg over” inneholder en rekke tilstandsendringer: Ro-bevegelsen, broa som fører fra ett sted til det annet, å brenne opp, å sovne inn, kjærligheten som er en reise, å møte et blikk, gå inn i en annen. Teksten er en indre samtale med Den andre og beskriver et forhold mellom to, et ønske om et fullstendig, helt forhold med absolutt intimitet og tilfredsstillelse, der den andres kraft bærer en i et felles liv. Men den er samtidig en monolog om å forstå livet, om aldri å gi slipp på lengselen etter stedet hvor ønsker, håp og drømmer er levende, som preges av både drift og ro på en gang. Teksten kan også forstås som jegets samtale med det egne speilbildet. La meg aldri slutte å tenke, lete, drømme og håpe, sier teksten, det er det som skaper livet. Hver gang jeg hører passasjene ”så jeg tør å møte blikket ditt”, og ”gi meg hjertebank og sjelefred” er det som å miste balansen, og jeg blir beveget. Fordi vokalen stopper opp et ekstra slag mellom hjertebank – og sjelefred, den dveler og lar både tanker og følelser slippe til i mellomrommet og skaper en sjelden mulighet til dybde i den musikalske innlevelsen. Det krever mot å møte andres blikk, og passasjen setter ord på det man kanskje lengter etter og samtidig frykter mest. Men jeg kjenner at jeg kan åpne meg for musikken, møte blikket i sangen, dvele i blikket, gjengjelde blikket og kommunisere med blikket.
«Jeg er sangen. Jeg er enkel. Jeg er sol på fuktig jord. Jeg er motet i din lengsel. Du skal følge mine spor.» fra millimeter

Anne Grete Preus Foto: Fin Serck-Hanssen

Sanger etterlater seg spor, både i lytteren og i en større kulturell sammenheng. ”Jeg er sangen. Jeg er enkel. Jeg er sol på fuktig jord. Jeg er motet i din lengsel. Du skal følge mine spor. Følg mine spor.” I denne strofen fra ”Sangen”, utgitt på albumet Millimeter (1994), snakker sangen som levendegjort subjekt. Det er et elegant tekstgrep av låtskriveren, å gjøre egen sangtekst om til en sangpoetikk som søker svar på spørsmålet om hva som er sangens vesen; hva sangen er og hva sangen gjør. Teksten beskriver videre sangen som full av kraft, den er ”stolt som et skip som for første gang legger fra kai”. Den er vårløsning, den er kraft og livslyst, den søker latter og lyst og strekker seg etter det gode. Sangen er enkel, tydelig, noe som gjenspeiler seg i språket, som preges av korte setninger. Tekstens sentrale punkt er at sangen er ”sol på fuktig jord”. Sangen er livgivende varme som får tanker til å vokse og følelser til å våkne. Sangbildet inkluderer en implisitt lytter i teksten og avdekker hvilken virkning en sang kan ha når den treffer en åpen og mottakelig lytter.

En sang kan berøre meg fordi jeg kan oppleve at den sier noe om meg, om mine følelser og om mitt liv. Dette åpner for at en sang kan tillegges en religiøs valør.

Det er mange spor å følge i sangene til Anne Grete Preus. ”Det som står på papiret skal være enkelt, det komplekse skal foregå i den som hører og tenker”, uttalte hun i et intervju med Dagbladet 2.11.1998, i forbindelse med lanseringen av jubileumsalbumet Mosaikk, som markerte hennes første ti år som soloartist. Utsagnet peker tydelig på tolkningsrommet som oppstår mellom artist og publikum, mellom tekst og tanke, mellom utsagn og betydning. Kanskje er det slik at sang kan virke på mange områder. Gjennom teksten og musikken kan den røre meg følelsesmessig og intellektuelt. Å lytte til sang kan sette meg i nye stemninger og gi meg nye tanker og følelser. Sang kan få meg til å fokusere tankene, finne indre ro og nærmest sette meg i en meditativ tilstand. Sangen kan være læremester, oppdrager og etisk veiviser, og den kan fungere som erindringsverktøy ved å kalle fram minner fra barndom og oppvekst. Den som synger kan røre ved andre gjennom sin sang. En sang kan berøre meg fordi jeg kan oppleve at den sier noe om meg, om mine følelser og om mitt liv. Dette åpner for at en sang kan tillegges en religiøs valør.

Anne Grete Preus har reflektert rundt salmer i kirkekonserter hun holdt i 2016/17, og salmen ”Alltid Freidig” av Christian Richard fra 1867 er med i repertoaret hennes. Det samme er ”Fylt av min kjærlighet”, gjendiktningen hennes av Bob Dylans sang ”Make you feel my love” (1997), som også er brukt til avslutning i NRKs morgenandakter. Er Dylans sang en romantisk kjærlighetssang, eller kan den tolkes som en større kjærlighetssang som beskriver forholdet mellom Gud og mennesker? Preus har stilt spørsmålet ved flere konsertanledninger: kan sangen tolkes som Guds tale til menneskene, er det Gud som vil fylle oss med sin kjærlighet? ”Når kveldsskygger og stjerner viser seg, all trøst du trengte skulle du fått av meg, slik at du evig alltid kjente deg fylt av min kjærlighet”, lyder det i Preus gjendiktning. Det klinger som en kveldssalme, kanskje med et element av dødssymbolikk.

 

En vise eller en pop-sang kan belyse, støtte og understreke religiøs tematikk. Og jeg spør meg i hvilken grad den religiøse konteksten, en sang brukt i en andakt eller i et kirkerom, smitter over på sangen og aktiverer et latent trosinnhold. Eller om en slik bruk av sanger åpner for en verdsliggjøring av en kristen andakt eller av kirken som arena for religionsutøvelse. Andakter, i likhet med prekener i gudstjenester, åpner et refleksjonsrom. De nærmer seg allmennmenneskelige problemstillinger og kretser rundt filosofiske og etiske spørsmål med utgangspunkt i religion. Hvis religion handler om søken, moral, identitet og livsspørsmål, da kan man finne svar og styrke også i sanger som ikke har et definert kristent innhold. Mange sanger inneholder dype refleksjoner om menneskelig væren, som kan gi trøst og håp sammen med en prekentekst. Om lytteren er i et lyttermodus som åpner for trosspørsmål kan det legges et slikt innhold inn i en sang uten et tydelig religiøst innhold. Er lytteren ikke åpen for en forkynnende preken, men allikevel åpen for refleksjoner rundt liv og tro, vil en verdslig avslutningssang kunne bekrefte at jo, andakten var for meg, selv om jeg ikke bekjenner meg til en tro.

Når jeg opplever sangene til Anne Grete Preus i et kirkerom forandrer de valør. Jeg finner nye betydninger og tanker i dem, og de berører meg på en annen måte enn de kan gjøre på en utendørs festivalkonsert. Kirkerommet gjør noe med opplevelsen av tekstene når stedets magi som legger nye betydningslag inn i dem. Tekstene står alene, de bærer fram innholdet sitt sammen med musikken, uten forstyrrelser, nakne. ”Vår i meg”, synger Preus, og knytter opp mot kristen salmemetaforikk. ”Ro meg over” blir til en bønn om at noen skal ivareta meg, en Gud som kan gi trøst. Jens Bjørneboes ”Besøk” fra albuet Fullmåne (1988), en sang om dødens nærvær i mennesket, står praktfullt fram som en eksistensiell salme. Linjen Håpet er en båt som alltid bærer, framført foran et alter og et kors forandrer karakteren i sangen ”Hun lærer fuglene å synge” fra sang til salme som peker på tro og en guddom som gir håp:”Hvem lærer fuglene å synge/Hvem styrer den usynlige hånden/Som løfter soldatens ansikt/Opp av søle og blod?/Jeg vet ikke hvem det er/Men hun kalles håp/hun er verdighetens søster og menneskelighetens mor/Håpet er en båt som alltid bærer/Så mye mere verd enn drømmen selv/Straks den er din, den kjennes slitt/Mens håpet lyser sterkere/for hver gang det ble ditt (Vrimmel, 1996).”

Anne Grete Preus

Salmen viser lytteren det hellige. Salmen er en lovsang til Gud som skal vise menneskene den rette vei i livet mot døden. Salmen forteller om himmelen, om Gud og om treenigheten. Salmen uttrykker menneskets lengsel etter en Gud, den kan vise vei og dempe ensomhet i en stor og mørk verden. Salmen kan skape ro og hjelpe til å rette fokus innover, gi indre stillhet som motkraft til ytre virvar. Salmen skal også være sangbar, den skal synges av en menighet eller en forsamling. Salmen var der før rocken, gudstjenesten var tidligere en musikalsk scene som ga kulturopplevelser. Salmesang under gudstjenestene skapte fellesskap, det gjør den fremdeles i dag, og skaper et samtidig og et historisk bånd mellom menneskene gjennom tiden. Det er det samme som kan etableres under allsang på en konsert. Å synge sammen skaper samhold og gruppetilhørighet samtidig som det er en identitetsmarkør: Dette er den jeg er, dette er det jeg tror på og det som er viktig for meg. Den kunne også gi menneskene håp, både om et bedre liv i denne og i den hinsidige verden. Den ga trøst gjennom å fortelle om Guds kjærlighet og trygghet i Jesu favn. Men til forskjell fra en verdslig sang har salmen et sakralt innhold, om liv og død, frelse og fortapelse.

Salmen peker på Guds transcendens, at Gud er atskilt fra menneskene. Religion er søken etter å komme nærmere Guddommen og forenes med Gud i døden. Døden er ofte til stede i salmer, både direkte og indirekte, og gjerne kamuflert som kveldssalmer. Det samme gjelder høstsanger. Høsten vet at tiden fins, tenkte jeg under bilturen da jeg så bladene falle mot bakken, en indre gjenklang av ”Gyldne tider”, en av de nyeste sangene til Anne Grete Preus. Trærne står med sinnssyke farger, heter det i denne sangen, tørster ihjel etter vann. Snart alt hvitt og askegrått, men først skal det være en brann. Dødens nærvær i sangen er tydelig gjennom bildebruken, som viser menneskets livssyklus, fra høst til død. Men før døden kommer livet, og det er livet som vektlegges i sangen når den toner ut. Høsten er også et bilde på livskraft. En av høstsalmene i salmeboken, ”Dypt heller året i sin gang” av C. J. Boye har en liknende metaforikk. Men her representerer våren Kristus og frelsen, og ikke det fysiske livet: Han lover meg en evig vår tross vinterstorm og død; for livet frem av graven går som Kristus gjennombrøt.

”Jeg er en by” er et tydelig eksempel på hvordan Preus bruker bilder til å skildre psykologiske tilstander.

I et intervju med Dagbladet i 18. november 2016, forteller Anne Grete Preus at det skjedde et skifte i låtskrivingen hennes i overgangen mellom oppløsningen av Veslefrikk og etableringen av det nye bandet Can Can i 1983: ”Det var først med Can Can at jeg i større grad viste hva jeg sto for. Vi var opptatt av det estetiske, men også av det indre livet. Å bevege meg inn i det landskapet var noe av det mest radikale jeg kunne gjøre.”

”Ro meg over” ble utgitt i 1989, på albumet Lav sol! Høy himmel!, den første soloplaten til Preus med egne tekster. Sangen skildrer det indre livet og som både kan handle om et du og et jeg, eller bare om et jeg. På dette albumet finner vi ytterligere to av de mest kjente sangene i låtkatalogen hennes, ”Fryd” og ”Jeg er en by”, som fremdeles er med i live-repertoaret. ”Jeg er en by” er et tydelig eksempel på hvordan Preus bruker bilder til å skildre psykologiske tilstander. Byen er livsmulighetene, med sine hundrevis av gater. Man utforsker kanskje kun et fåtall av dem gjennom livet, og tar velkjente veier i frykt for å utfordre seg selv, søker det trygge og kjente.

Hvilke indre tilstander er det som trer frem sangene til Preus? En annen dag. En annen kveld. På nysgjerrig leting etter Preus-klipp i nettarkivene til NRK dukket det opp et klipp med Can Can. Tid fascinerer. Julen 1986 var bandet gjest i underholdningsprogrammet Scantertainment, ledet av Wenche Myhre. ”Ruby” var den ene av sangene Can Can framførte, det var en låt jeg hadde glemt, eller kanskje aldri hørt. Dette klippet ble sendt første gang for mer enn 30 år siden. 30 år er et godt stykke tid i pop-sammenheng. Det var de hvite flyglers og de lyseblå øyenskyggers tid. På norsktoppen lå Bjørn Eidsvåg, Jørn Hoel, Sissel Kyrkjebø og Creation. Låtene som surret og gikk på radio var ”Cry Wolf”, ”Tøff i pysjamas” og ”Crescendo i Gågata”. 29. november lå Can Can og Anne Grete Preus på 11. plass med ”Ruby” fra albumet European Rainbow, det eneste hvor Preus har skrevet tekstene på engelsk. ”Ruby” er en sang sunget til en jente fra en venninne, kanskje en klassevenninne, som skilte seg ut: ”You never had boyfriends, you didn’t play that game, You had your drawings and your books and your special sense of humour. But I understand that you were lonely when you say so …. Og så refrenget: Oh Ruby, don’t lie to me, I’ve seen those eyes before. Oh Ruby, I think you should be happy When loving feelings come to your door.

Gjensynet med en ung Preus satte i gang refleksjoner over tiden som vever innhold og betydning inn i sanger, og jeg kjente igjen grunnstemningen fra soloalbumene som har kommet senere. ”Ruby” er en sår sang som maler fram bildet av ensomhet og utenforskap hos en som fjerner seg fra gjennomsnittet og går sin egen vei, som synger sine egne sanger, som Preus formulerer det i ”Fryd” noen år senere. Det er her vi ser starten på tekstidentiteten til Preus slik hun skulle fortsette å utvikle den de neste årene, og det er denne låtskriveren vi kjenner og setter pris på i dag.

Menneskene i tekstene til Preus står ofte ensomme i verden

Can Can hadde en norsk hit et par år tidligere med ”Tango”. Musikalsk og uttrykksmessig er det langt fra Can Can-albumet En lek i forhold, som sangen er hentet fra, til Et sted å feste blikket, det foreløpig siste albumet til Preus fra 2013. Men lytter vi ”Tango” opp mot tittelsporet på det siste albumet, hører vi hvordan den yngre og den eldre Preus møtes i en indre, kontrasterende sammenheng der den yngre artisten med insisterende stemme messer fram begjær og drømmer i en stønnende, suggererende og krevende rytme: ”Mest av alt så drømmer jeg om kjærlighet. Søker det som hjertet kan forstå. I ditt blå blikk finnes kjærlighet. Jeg får aldri nok. Jeg får aldri nok … Har sett at du kan gi meg kjærlighet. Rart jeg ikke tenkte på det før. Bak en annen vegg finnes kjærlighet. Jeg får aldri nok. Jeg får aldri nok. Jeg drømmer jeg drømmer…” Det yngre tekstjeget som krever kjærlighet, ser det som en rettighet; vil ha, skal ha, må få kjærlighet. Den eldre Preus har innsett at kjærligheten ikke kan insisteres eller drømmes frem: Kjærligheten er fremdeles rettesnor og mål, men også veien mot kjærligheten er et mål i seg selv: ”Å ville bli det en elsker kan være en vei, av hele mitt hjerte vil jeg gå den med deg. Om jeg når fram eller ikke. Kjærligheten er et sted å feste blikket (2013).”

Allikevel er drømmen om kjærligheten fremdeles sterkt til stede. I ”Tango” er det fokus på mengden av kjærlighet, samtidig som den erotiske kjærlighetslengselen kommer fram gjennom musikken. I ”Et sted å feste blikket” har jeget innsett at det ikke er mulig å fastholde kjærlighet, man skal være heldig om man kommer i nærheten av den en kort stund. Drømmen og lengselen står allikevel fremdeles igjen, den andre fins i teksten som et ønske mer enn som et krav. Kontrasten til, og sammenhengen med, ”Tango” er tydelig.” This is a lovsong”, som også er hentet fra European Rainbow, åpner med: ”Something broke the magic chain, my solitude became a pain. I needed love.” Og kjærlighetslengselen er like sterk på det siste albumet: ”Jeg har krøpet langs bakken og lett med lys og lykte. Jeg har fulgt i dens fotspor, risikert liv og rykte … Men jeg fanget den ikke. Kjærligheten er et sted å feste blikket.”

Det blir gradvis tydeligere for meg: Menneskene i tekstene til Preus står ofte ensomme i verden. Ensomheten er grunnfølelsen, avgrunnen man kanskje aldri klarer å bygge en bro over. De står utenfor fellesskapet og lengter hjem til menneskene, til tosomhet eller flersomhet.

Under en konsert på en liten scene for ikke lenge siden fikk publikum høre en sjelden livefremføring av ”Bornholm Kafé” (2009). Innledningsvis fortalte Preus om hvordan sangen ble til på Bornholm etter et tilfeldig møte med en mann som satt alene på kafe og ventet på en kjæreste. I sangen lyser mannen av ensomhet, men trekkes inn i en god samtale med sangens jeg, som setter seg ned og tar kontakt. De snakker sammen om kjærlighet og om at han har funnet lykken. Dialog er et grep vi finner i flere av tekstene til Preus; sang-jeget treffer en venn på gaten som vekker minner, setter seg ved et kafebord og noen kommer og setter en samtale i gang, eller jegets indre dialog skaper tankerommet i teksten. Samtalen som motiv skaper en spenning gjennom hele låtkatalogen, samtidig som den utdyper og tydeliggjør ensomhetsmotivet. Etter møtene med andre står jeget som ofte alene igjen med sine refleksjoner.


 
Allikevel: I mange av sangene slipper lyset inn når veien mot andre åpnes. Lengselen blir tydelig i sangen ”Møtested” fra Når dagen roper (2004): ”Du og jeg har et møtested/som blir til når vi minst aner det/det ligger fjernt eller like ved/vårt møtested … kom hent meg inn.” ”Fortell meg om kjærlighet”, lyder en strofe i ”Ro meg over”, og viser dialogens lengsel etter fellesskap og en felles livsfortelling skapt av språk. ”Men jeg vet det er en rar ting å gjøre, å lete kjærlighet i ensomhetens borg”, heter det i ”Jeg er en by” (1989) når subjektet i sangen ønsker å finne nye veier i seg selv og åpne opp mot den andre. I ”Heller tro enn vite” fra Nesten alene (2009) er ”Den klare tanken er bygd av kjærlighet” en sentral strofe. Og i den første sangen som ble sluppet fra det foreløpig siste albumet hennes, ”Vær hos meg” møter vi en liknende ide: Når jeg møter deg/da blir tanken min klar/ser en annen vei, finner spørsmålet før rett svar/… jeg håper du har tenkt å bli en stund vær hos meg selv om jeg drar/bli hos meg, så jeg kan bli det jeg var /alltid, alltid bli hos meg. Tittelen kan minne om den kjente salmen ”O, bli hos meg”, samtidig som den tydeliggjør skillet mellom salme og sang. I salmen er Gud redningen, lyset og frelsen fra ensomheten. Jeget er underdanig, et hjelpeløst menneske som strekker seg mot noe høyere. Hos Preus er jeget på samme nivå, og viser ønske om å finne seg selv i dialog med andre mennesker. Sangen munner ut i en intens insistering: Bli hos meg. Alltid Alltid. Men innrømmer samtidig den andre frihet til å velge å bli. Eller gå.

Den andre kvinnen på Bornholm kommer aldri, og det åpner for ny forståelse: ”Og plutselig slår det meg At hun er bare en han drømmer om Og jeg spør om det er trist at hun i virkeligheten ikke fins. Men han smiler skjevt tilbake og er visst like lys til sinns.” Alle vi som sitter her er flyktninger som lengter hjem til hjertets hovedstad, svarer mannen. Alle. ”Det finnes ingen vei uten ensomhet, smerte og savn”, sa presten i morgenandakten. ”Men det kan mildnes når vi forstår at vi er sammen også i dette.” Vi lengter alle hjem til hjertets hovedstad. Derfor trenger vi sanger, til trøst og til lindring. Som beskriver lengsel, ensomhet og savn, og som kanskje kan hjelpe til med å bygge broer mellom oss mennesker.

Åsfrid Hegdal (f. 1966) er senioragent hos Copenhagen Literary Agency. Hun har tidligere jobbet som forlagsredaktør og rettighetssjef hos Cappelen Damm. Hegdal har publisert en rekke litteraturvitenskapelige artikler og blogget om musikk og litteratur.

Publisert:

Del: