Svein Bjørge er daglig leder i Playground Music, som er det sjette største medlemmet i den mektige bransjeorganisasjonen IFPI. For en tid tilbake valgte han å stille sin plass i IFPI-styret til disposisjon. I dette oppsiktvekkende og store innlegget forklarer han for første gang hvorfor: IFPI blir gjennom Sæmund Fiskviks steile og overreagerende tone stadig mer i utakt med resten av verden. – Det er på høy tid for IFPI å se seg om etter en erstatter for Fiskvik, skriver Bjørge blant annet. Han etterlyser nye krefter som selvsagt skal representere IFPIs interesser på best mulig måte, men som samtidig nyter positiv respekt i resten av musikk-Norge. Dermed har Bjørge nærmest erklært krig mot norsk platebransjes mektigste mann.

Svein Bjørge

Av Svein Bjørge, Playground Music

De siste ukenes storm rundt Spellemannsprisen og reaksjoner mot bransjebladet FARO-journalen har satt norsk platebransje i et grelt lys. I fokus som så alt for ofte står Sæmund Fiskvik, norsk musikkbransjes desidert mektigste mann.

Norge opplever nå en reell bølge av fremgang på det internasjonale markedet, og vi har endelig en mulighet til å surfe på denne bølgen, og få oppleve en effekt som Sverige, Frankrike og Irland har opplevd. En av de viktigste faktorene for at disse landene har lykkes med dette er en samlet bransje.

Når man opplever den tonen og den standarden på disputtene som de siste ukers mediaoppslag har avslørt, så skjønner man at vi dessverre i Norge har en alvorlig kløft mellom IFPI-styret, representert ved Sæmund Fiskvik, og resten av musikk-Norge.

Sæmund Fiskvik ER omstridt, men det i seg selv er ikke noe poeng. Derimot er Fiskvik administrerende direktør i IFPI, styreleder i Grammfonplategrossistenes Forening (GGF), sekretær (med all makt, kan det virke som) i Spellemann-komiteen, styreleder i vederlagsorganisasjonen Gramo, styremedlem i Norwaco, pluss at han både direkte og indirekte har fingrene sine i mye annet av det som skjer i norsk musikkliv. Rundt seg har han også et hoff av støttespillere, først og fremst representert av brorparten av direktørene fra de store plateselskapene i Norge. Sammen besitter denne makteliten i norsk musikkliv svært mange av de reelle maktposisjoner i norsk musikkliv.

Så mye makt konsentrert på en person kan ikke være sunt, og dette har blitt et problem både for Fiskvik og norsk platebransje. DET er et poeng.

Hadde denne personen klart å være samlende for norsk platebransje hadde saken vært en annen, men det er Fiskvik definitivt ikke, mildt sagt. Fiskvik har med sin autoritære tone og holdning utallige ganger avslørt, sist i Faro-saken og i kranglingen rundt Spellemannsnomineringene, at han med sine utspill både opptrer steilt, kranglete og overreagerende, og han skaper seg stadig flere fiender med sine voldsomme utfall mot alle som kritiserer ham, eller de han jobber for.

Det finnes ingen diplomati i Fiskviks argumentasjoner, og han virker nærmest totalt blind for seriøse innspill og forslag til forandringer. Alle antydninger om svakheter i de regelverk som Fiskvik selv har vært med å konstruere, blir møtt med noe som minner om paranoide angrep mot den eller de som er så uheldige å stille spørsmål eller sette et kritisk blikk på det. I så måte er han i dag ikke bare norsk platebransjes problem, men i særdeleshet IFPI- selskapenes problem.

Slik situasjonen har utviklet seg, så kan jeg heller ikke se at IFPI er tjent med å være representert av en mann som er så til de grader upopulær i resten av musikk-Norge. Det gir jo alle kritikerene alle argumentene de ønsker seg som bevis for det verste med de multinasjonale selskapene – at de nettopp fremstår arrogante og egenrådige. Hvilket er urettferdig. Også norsk majorbransje har etter hvert fått stadig flere samarbeidende, unge krefter med helt andre holdninger inn gjennom dørene.

At Fiskvik som representant for IFPI, UTEN en gang å ha fått noe mandat fra IFPI’s styre, personlig ringer bransjens eget bransjemagasin og krever redaktørens avgang og hinter om annonseboikott og stans av støtte er en svært alvorlig sak, men jeg mener det også er svært betenkelig at IFPIs representanter ikke ser dette som et problem. At Fiskvik i tillegg i brevs form til IFPIs medlemmer kaller redaktøren for ‘dum’, er i beste fall utaktisk, i verste fall useriøst og sterkt kritikkverdig. Og fortsatt reagerer ikke IFPI på Fiskviks utspill? Da tror jeg også IFPIs medlemmer bør tenkte seg om, og bli seg bevisst at det utad i resten av artist-Norge, i media-Norge, og dermed også hos publikum, så blir dette det bildet “alle ” tror IFPI står for. For ikke å snakke om bevilgende myndigheter, og norsk næringsliv. Hvor useriøs tror ikke de denne bransjen er når selv bransjens mektigste person kommer med slike utspill og opererer på et slikt nivå?

Jeg ser dette fra mitt ståsted som 2-årig styremedlem i IFPI, samtidig som jeg føler jeg har svært god kontakt med grasrota i norsk musikk. Derfra merker jeg at IFPI og Sæmund Fiskvik bare graver seg mer og mer ned i sitt hjørne av innhengningen. De blir gjennom Fiskviks utspill mer og mer isolert fra resten av musikk-Norge.

Jeg valgte selv på siste styremøte før IFPIs generalforsamling å si at jeg ikke ønsket gjenvalg i IFPIs styre, og en av hovedgrunnene var denne; jeg ville ikke bli sett på som representant for det IFPIs styre utad står for pr. i dag.

Jeg skjønner også direktørene i IFPIs dilemma, for Fiskvik gjør uten tvil en helvetes god jobb for dem. Men i lengden er jeg overbevist om at IFPI bare har å tape på å bli representert av en person som etter hvert er så omstridt og lite populær som Fiskvik.

Poenget mitt med dette er selvsagt at jeg mener det nå er på høy tid å se etter en erstatter for Fiskvik. En person som selvsagt skal representere IFPIs interesser på best mulig måte, men som samtidig nyter positiv respekt i resten av musikk-Norge. En person som kjenner og respekterer det jeg kaller det ‘nye musikk-Norge’, og som kommuniserer godt med dets representanter, om det så er IFPI-representanter, Fono-representanter, Gramart-representanter, eller helt uavhengige. For ikke å glemme den nye generasjonen mediafolk, agenter, publishere, osv. Jeg ser flere klare kandidater som kunne fylt denne rollen i dag.

Jeg sier IKKE at alt med Sæmund Fiskvik er negativt/ødeleggende for norsk musikkliv. Fiskvik har gjort et fantastisk arbeide for norsk musikk, og det skal han hedres for. Han innehar en enorm kunnskapsbase om systemer og regler i norsk og internasjonal platebransje, og er i tillegg en særdeles veltalende og skarp mann. Den nye generasjonen jeg ønsker inn har naturligvis ikke Fiskviks erfaring, men de har en ydmykhet og forståelse for det aktive musikklivet som lever i dag som Fiskvik er totalt fremmed for. Det er helt naturlig at det føles skremmende å bytte ut skipperen på en båt som har seilt trofast i mange år, men det viser seg nesten alltid at nytt blod, nye tanker og nye erfaringer er til det beste for både skipet og mannskapet. Jeg mener som sagt det er på høy tid at andre tar over en del av hans posisjoner i norsk musikkliv. Det er nye tider i norsk musikk, en ny generasjon er på vei opp og frem, og helt andre holdninger må få mer plass inn i styrer og råd. Det er ganske enkelt en ny hverdag, og dette tror jeg også er hovedgrunnen til at norsk musikk opplever et oppsving og en oppmerksomhet som aldri før. Vi snakker både et generasjonsskifte og et paradigmeskifte. Dette klarer dessverre ikke Fiskvik og hans støttespillere å ta inn over seg. De merker at det skjer, men de har ingen kontroll over det, og derfor får også en del av utspillene til Fiskvik, med applaus fra IFPIs styre, nærmest paranoide utslag.

Det har vært merkelig å oppleve kontrasten i å sitte i styremøter i IFPI og oppleve de inngrodde fiendebildene og vendettamistankene som gjennomsyrer mye av dialogen. Som oftest er det strider på det nesten rent personlige plan etter år med fighter mellom ‘old-timerne’ i bransjen. Det er kløfter så dype og blodige at utsiktene for forlik og å tenke nytt er så fjernt som tigre på Svalbard. Norsk musikkliv trenger absolutt ikke disse barrierene nå, vi trenger bruer. Og for å bygge de broene er det tvingende nødvendig at vi slipper til nye folk og nye tanker, ikke minst også i IFPI.

Samtidig treffer man sine ‘motstandere’ i f.eks. Fono og Gramart på Popkomm, på Midem, eller rett og slett på en konsert, og man opplever at man har en svært så hyggelig tone, med gjensidig respekt og forståelse for å løse problemer. Man kan være klart uenige om saker, men man opplever samtidig at man ikke har noe problem med å diskutere sakene på en saklig måte, og se gjensidige løsninger.

Nå sier jeg heller ikke at ting nødvendigvis fungerer så mye bedre hos for eksempel nevnte FONO. De har på mange måter det samme problemet. Også i toppen av FONO rår den samme gamle steile holdningen, og de årelange personlige stridighetene legger bånd på så mange prinsippsaker som kunne vært så smidig løst gjennom en normal, sunn dialog. Den gamle makteliten klorer seg fast til sine posisjoner på samme måte som i IFPI-systemet.

Jeg skulle gjerne sett flere skifter blant den eldre generasjonen i norsk platebransje, men som bransjens desidert mektigste mann med tentaklene sine i det meste, så er og blir Sæmund Fiskvik hovedproblemet. Han er en stor bremsekloss for en fortsatt positiv utvikling av norsk musikkliv.

Selv om jeg på langt nær er på nivå med Fiskvik til å ordlegge meg, så vet jeg at jeg her uttrykker hva svært mange i norsk musikkliv tenker og sier. Jeg vet man skal være dumdristig for å tørre å opponere mot Fiskvik og hans støttespillere. Sånn fungerer Fiskviks skremsels- og trusselregime. Problemet er selvsagt at Sæmund Fiskvik legger man seg ikke ut med ustraffet.

Det gjør meg bare så frustrert å merke at selv innad i IFPI så murres det, men ingen tør å ta ordet offentlig, og jeg forstår meget vel hvorfor.

Nå legger i alle fall jeg hodet på blokka, så får jeg bare håpe at flere er mer opptatt av norsk musikkliv, enn av sine posisjoner. Det kan jo bli interessant.

Musikk handler tross alt fortsatt om følelser, sterke følelser, det tror jeg vi glemmer alt for ofte, mange av oss.

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.

Publisert:

Del: