Musiker Erlend Viken lar fela si spille lyden av snø, av årstiden han elsker.

Erlend Viken, © Kai Hansen

Kornete, kram, lett snø, et dryss, et teppe, og i riller skapt av vinden …

Oppdalingen Erlend Viken har akkurat kommet hjem fra turné i Trøndelag. Sammen med bandet Maija Kauhanen, Ellen Andrea Wang, Marius Graff og Erland Dahlen møtte han snø kun ett sted på ruta: I Oppdal, hjemstedet.

– Er ikke Oppdal et typisk sånn skisted?
– Jo.
Nå er felespilleren hjemme igjen på Nesodden. Mens Ballade.no snakker med ham, laver det faktisk ned.
– Men det kan være borte i morra.
– Ja. Det har vært noen rare vintre nå. Og denne musikken springer ut i fra at jeg er veldig glad i vinteren. Og at jeg er bekymra for at den forsvinner.

I norske ordbøker står faktisk det russiske ordet sastrugi. Det er et ord som beskriver de rilleformasjonene som vinden kan danne på snøflater. Sastrugi er polarområdets «sanddyner». Tenk at norsk hadde et ord for sanddyner, men ikke ett for dette erosjonsfenomenet i snø? Viken valgte det, sastrugi, som tittel på verket sitt med tolv forskjellige komposisjoner om tolv forskjellige vinterfenomen. Mens han satt og så ut på vinteren gjennom vinduet sitt på Østlandet, og ordnet inspirasjonene i musikalske skisser, trengte Røros Folk Festival ny musikk. Og det passet med programmusikk som stilte seg på skuldrene til folkemusikken og tematiserte værfenomen. Et knippe melodier som tar for seg snø i forskjellige former, menneskenes møte med den, og denne følelsen av at alt kan se likt og hvitt ut på avstand, mens fysikken, kjemien og følgene av snøen kan være dramatisk og vidt forskjellig.

– Ta den første snøen som kommer. Det første drysset, begynner Viken, og tenker på åpningssporet, «Første dryss»;
– det er det første snøfallet, det du kan se med øyet. Men jeg tok også tak i gamle minner. Følelsene jeg knytter fra barndommen til den type vær.

Spilleteknisk ble det da luftig, lett, men med en lunhet. For å få fram dette første lune teppet utforsket han ujevne trykk med buen mot strengene:
– Det var faktisk å gå litt i mot det som er god bueteknikk, slik jeg har lært det. Jeg forsket på å få buen til å lyde av luft ved å la den hoppe litt. Samt å bruke tuppen av buen, beskriver han. Et annet spor skal gi følelsen av å se mennesker på glatta.
– Å, som det kjente TV-klippet der Atle Antonsen intervjuer forfatter Lars Saabye Christensen? Har du sett det?
– Ja, det var som å beskrive noe slikt, ja, smiler felespilleren. Her lar han tonene gli.

Til Sastrugi har han også en lysproduksjon i kalde farger, som skifer og is.
– Jeg ser for meg at vi kan turnere med denne musikken til neste vinter igjen.
– Hver vinter?
– Kanskje. Jeg har ikke tenkt så langt.

Et av sporene har tekst av Frida Ånnevik; «Et gammelt ord for snø». Plata er produsert av Tuva Syvertsen.

Sastrugi ble komponert på bestilling fra Røros Folk Festival og Festspillene i Nord-Norge. Dette er første gang musikeren prøver seg på en konseptplate.
– Kanskje kan det gjøre det mer tilgjengelig, i noe som ellers kan oppfattes som smalt? håper han.

Som lytter hører du folkemusikken i bånn, men dette er først og fremst samtidig, åpen musikk som formidler stemninger. Kall det gjerne jazz, men spesielt på grunn av den åpne tilnærminga.
– Dette er ikke bygget veldig på vanlige temaer fra norsk folkemusikk, selv om du finner mye slåttemusikk her, mener Viken.
– Jeg kan egentlig ikke komme på at det finnes mye norsk folkemusikk som tematiserer snø? Litt rart?
– Nei, de handler gjerne om steder eller personer. Det er jo mye natur i norsk folkemusikk, men kanskje ikke så mye vær, sier felespilleren.

Nå har i alle fall snøen fått tolv nye, norske melodier.

Maija Kauhanen, Erlend Viken og Ellen Andrea Wang spiller «Sastrugi»., © Knut Utler

Publisert:

Del: