Derfor skrotes Skrap

Anja Lauvdal og Heida Johannesdatter har som duoen Skrap levert en rekke roste bestillingsverk og EPer. Fredag slipper jazzduoen sitt siste album; Atlantis. Samtidig legger de ned bandet.

Det betyr i følge presseskrivet imidlertid ikke at de skal slutte å samarbeide. Så hva er da bakgrunnen for å skrote et etablert navn?

– Skrap skrotes fordi vi vil heller være to frie atomer enn et kjedelig skrapmolekyl, sier Johannesdatter.

Lauvald sier seg enig og utdyper:

– Vi har jobba mye i Skrap med å lage mange ulike konsepter; skrevet bestillingsverk for jazzorkesteret, ny musikk, spilt impro og støymusikk og mye mer. Etter hvert ble det så mange konsepter at det til sammen ble et konsept. Det som skulle være rammeløst fikk til slutt rammer likevel, siden et molekyl uansett er mer låst i rammer enn atomene. Det er i hvert fall min hypotese.

Smittet det virkelige livet
Begge svarer bekreftende på at nedleggelsen vil endre måten de kommer til å samarbeide på fremover.

– Det blir mer tid og rom i hverdagen til andre ting. Vi har på en måte jobba konstant med Skrap og hatt alle prosjektene innenfor Skrap-paraplyen i bakhodet nå i flere år. Alle ledige minutter har blitt brukt på å tenke på det, på toppen av andre prosjekter, sier Lauvdal.

Hun legger heller ikke skjul på at økonomisk har Skrap-arbeidet nesten alltid endt i tapsprosjekter.

– Men det har vært enorme læringskurver innenfor veldig mange ulike felt, siden vi fikk en bra base der vi kunne gjøre alt. Det var nesten som j o mindre vi kunne fra før og jo mer uvant eller til og med flaut, jo gøyere. Arrangere, lage beats, poplåter, ulike rammer for improvisasjon, bruke trommemaskiner og synther, Pro Tools og Sibelius, alt innenfor Skrap. For meg så funka det nesten litt som et alter ego. Ingenting er farlig, alt er lov. Men nå har det smitta over i det virkelige livet også.

Friere sammen
For Johannesdatter betyr endringen også at det blir mer tid til et av deres andre prosjekt Broen. Samtidig som hun understreker at duoppløsningen gjør dem friere.

– Samarbeidet blir dermed kanskje enda viktigere. Vi møtes i et samarbeid som to mennesker og ikke en kloss kalt Skarp, sier Johannesdatter.

– Hvordan har dere jobbet sammen frem til nå? Både på det nye albumet, og tidligere?

– Vi begynte med å spille improvisert musikk sammen, og det ble naturlig å begynne å komponere som en videreføring av improvisasjon. Når man komponerer, starter man på en måte tiden på nytt og revurderer og omformer bestanddelene i en improvisasjon. I produksjonen og innspillingsfasen, videreføres komposisjon igjen. Det gir nesten mulighet til å stoppe tiden og finpusse på alle detaljer som den siste skyggeleggingen og tydeliggjøringen av et bilde. Elementene plasseres i tid og rom, sier Johannesdatter.

Hun mener at samarbeidet gjør en slik dynamisk prosess enda mer dynamisk og drivende enn den allerede er.

– Mens en person jobber detaljert kan en annen reflektere eller observere og beholde overblikk over formen. Man kommer raskere fram til hvilke ideer og elementer man beholder og klarer å forkaste ideer som ikke passer, eller ikke er bra, uten at det er noe problem – ved at man kan ha flere perspektiver på en gang.

Speiler økofilosofi
Resultatet av dette har i følge Lauvdal gjort Atlantis til en plate der låtene er viktigere enn lydbildene.

– Dette er låter som ble til i kjølvannet etter jazzorkesterprosjektet Antropocen. Vi hadde lyst til å jobbe mer med popmusikk og produksjon, og prøve og synge og rappe selv, i tillegg til å få inn mange andre. Tematikken og tekstene som stort sett Heida har skrevet dreier seg om å leve i og som en del av naturen, sier Lauvdal.

Inspirasjonen fant de foruten i naturen blant annet i bøker med nyere eller alternative historiske narrativer. Eksempelvis Carlo Rovellis «Reality is not what it seems» som handler om kvantefysikk. Lauvdal trekker også frem Demokritus og Lucretius.

– Demokritus foreslo «atomet» som en minste størrelse i universet men fikk bøkene sine brent da dette ikke var forenlig med kristendommens historie. Det eneste som gjenstår fra forskningen og ideene hans er titlene, og en beskrivelse av dem i poetisk form, skrevet av Lucretius. I tillegg har vi lest Arne Næss og Donna Haraways økofilosofi. Både lydbildene, tekstene og strukturen i låtene speiler denne tematikken.

Les også: Dystopier og lek

Det at dette skulle bli deres siste Skrap-utgivelse var imidlertid ikke noe de hadde bestemt da de gikk i gang med albumet.

– Kanskje det var den som tok knekken på oss, spør Johannesdatter, uten å gjøre det klart om det er spøk eller alvor.

Mye mer
Planene for den tidligere duoen fremover er nå blant annet å skrive musikk for to danseforestillinger. En av Rannei Grenne og Solveig Styve-Holte: Flakkande Røynd. Og en samtids musikk-og dansikal sammen med Irene Theisen og Kristin Ryg Helgebostad, med arbeidstittel: «We come in peace».

– Så skal vi slippe ny plate med Broen i løpet av høsten 2019, som mikses ferdig nå «as we speak!» Jeg skal også turnere med Moskus og Skadedyr. Mens STATE, forestillinga til Ingri Fiksdal og Jonas Corell Pedersen skal til Chicago og Cincinatti, sier Lauvdal.

I tillegg skal de både sammen og hver for seg jobbe med Signe Emmeluths Spacemusic 2, Bjørn Marius Hegges Occurrences, Trondheim Jazzorkester & Hearth, samt Finity som slipper plate til neste år.

– Og forhåpentligvis skal vi slutte å fly så snart som mulig. Vi har 12 år på oss til å kutte 50% i utslipp for å ikke varme opp kloden mer enn 1,5 grader. Og musikere flyr mye, så det er naturlig for oss å prøve å tenke annerledes. Ser fram til den utfordringa med stor iver, avslutter Lauvdal.