Ballades anmelder lot seg begeistre av elektronika-saksofonistens konserter under Bylarm.

Bendik Giske på Blå Foto: Martine Lund / Bylarm

To konserter. I underkant av 30 minutter spilletid. Det er hva de fleste av artistene under Bylarmfestivalen får til rådighet for å imponere publikum og bransje.

I praksis er det gjerne mindre, siden de færreste nok ser de samme utøverne om igjen i et tettpakket program. Om man da i det hele tatt rekker å komme i tide, eller bli konserten ut, der i jakten på den neste store stjernen.

Det er selvsagt ikke gull i alt som glimrer på festivalen. Noen ganger er det de gode melodiene som glimrer med sitt fravær, andre ganger er det den umiskjennelige it-faktoren som ikke trenger gjennom støyen av tekniske ferdigheter.

Noen ganger sitter derimot alt, eller i hvert fall så mye at det kan godtas som noe potensielt større og eget enn den gemene hop av gryende talent og lovende takter. (Eller det kan være så morsomt fremført at det nesten kan være det samme med resten.)

Det å faktisk få oppleve, eller fremføre, slikt handler jo om så mangt. Blant annet vil for eksempel scenen kunne ha noe å si, i betydningen størrelse, lydanlegg, romklang, i tillegg til slikt som dagsform, og ikke minst i dynamikken mellom den som står på scenen og dem som står foran den.

Denne anmeldelsen tar ikke mål av seg å avdekke eller diskutere alle sider av hva som kan – eller ikke kan – ha skapt forskjeller mellom de to konsertene med Bendik Giske som ble overvært. Men den søker å vise noe av hva som var likt – og ulikt.

Det skulle allerede ved inngangen til konserten lørdag kveld bli klart at opplevelsen av saksofonisten og elektronikaartisten, selv om begge settene kan beskrives med positive fortegn, var ganske ulike på Hærverk fredag, og Blå dagen etter. Begge lokaler for øvrig fulle.

Bendik Giske på Hærverk Foto: Frits P. Richter / Bylarm

I-I
Først fredagen. Uten nevneverdig introduksjon står Bendik Giske på scenen. Alene. Ikledd noe som likner en slags gaffateipsekk. Rundt halsen har han en mikrofon i bånd. Han er wired. Saksofonen likeså.

Så kommer lyden av ”Ass Drone”, åpningssporet på debutskiva Surrender, som ble sluppet forrige fredag.

Det låter en tanke surt, samtidig som det hele løftes i mange svermeriske lag, som nesten skurrer, eller det skurrer jo, men det er som det skal være, som om lyden var hud i bevegelse. En fortelling om en dans.

Fraværet av ord. Disse uttalte knaggene vi bruker for å henge meningen på er befriende og bevrende borte, om enn det samtidig er et vell av tilgjengelig mulig mening å spore.

Saksofonen er noe annet enn et oppkoblet instrument. Kroppen er elektronikk. Noe er sakralt, primalt, kanskje åndelig. Åndemanende. Vokalen som ikke er vokal men strupe-ekko, elektronisk etterlikning av koring frem til en utpust som også illustrerer den fysiske påkjenningen, anstrengelsen, der på scenen.

Soundet krysser grensene for det organiske og det elektroniske. Prosesserte, produserte, konstruerte effekter, helt naturlig overskridende. Elegant, stilistisk og deilig skittent i sin skjevhet. Frenetisk, jagende, hyperfølsomt. Sakte svevende, og hastig hardt klaprende sårt. Inderlig, så vidunderlig inderlig.

Det kommer et ømt, besnærende, forførende mellomforspill. Pusten fører ham nærere, som et slags stille før stormen. Lyden av jakken som faller, kles av, til en genser som agerer tatovert nakenhet, påmalt i mønster. Inn i neste skingrende akt av frie skimrende, skrikende former.

Vilt, vågalt, vakkert. Klubbmusikk midt i og ute av kontekst. Før han agerer andre innganger inn i følsom utblåsning. Fornemmelsene for nyanser, for løft, for tonalitet, for den elektroniske dansemusikken, med kroppskontakt som utgangspunkt og ende, vris, vrenges og utvides i spillet som i all sin løssluppenhet er strengt teknisk levert.

Umulige basslinjer, like utenkelige harmonier, fremført som om saksofonen var så mye mer enn en messingblåser. Eller i Bendik Giskes elektroniske omfavnelse er den nettopp det: Overskridende. Mer.

Bendik Giske på Blå Foto: Martine Lund / Bylarm

I-II
Lørdagskonserten begynner drøye 10 minutter før den begynner. Live lydsjekk videreføres inn i et scenetomt preludium.

Publikum er mørnet, mottakelige, for et anslag som begynner et stykke inn i åpningslåta. Lyden er allerede mektigere, anlegget bedre, rommet større og det musikalske suget sterkere.

Effektene får tydeligere spillerom. Kroppskunstens nyanserte perfeksjon. Klaffenes perkusjonsformat, pustens åndelighet, mosaikken av bunnrytmer og bevegelse. Teknikk og stemmebåndenes messing.

Og ingen snakker i bakgrunn her heller. Bergtatt Blå.

Dead Can Dance en av få referanser som tilsynelatende gir mening. Spirituell tradisjonsmusikk i elektro-popkulturell forening. Før saksofonisten puster ut til et av dette Bylarms mest ektefølte etter-låt-applauser.

Kombinasjoner av det teknisk nyskapende, og strukturer kjent fra de eklektisk dansevennlige versjonene av elektronika, les i tillegg: nordisk nittitalls disko-noir, improkunstmusikk og jazzen som er heftet ved saksofonens stofflighet spilles ut.

Det er likt og ulikt, låtene fra i dagen før, fra det innspilte, og noe annet, mer. Gjenkjennelig og klarere, renere og derfor også noe forfriskende nytt, igjen. Låtkonstruksjonene skurrer mindre, og får frem en annen sårhet. Kjøligere. Sånn at hadde man ikke visst bedre ville det vært synthen som viste seg for det indre øret.

Og så liksom tordnet det. Rytmen ble argere. Det knitrer i råskap. Intensitet, desperasjon. Spillet er en maktdemonstrasjon av noe som er på spill.

Et skuldertrekk senere er det klubb. Klubbens rytmiske begjærlige krav. Mennesket forført. Illusjonen av nakenhet i plastantrekket. Forsterket dobbeltheten, dualiteten i soundets industrielle organiske suggesjon.

Nådeløst bevegende, forbi sjangre, tilsynelatende forbi det mulige.

Bendik Giske på Hærverk Foto: Frits P. Richter / Bylarm

I-III
I all begeistringen er det imidlertid også grunn til noe beherskelse. For det finnes noe å innvende. Blant annet til overgangene. Selve dynamikken i settene, enkeltdelene som imponerte, men ikke nødvendigvis bygget hverandre videre, særlig ikke fredagen. Hvor det ikke var fritt for stakkato senkninger og mellomstrekk.

Men også lørdagens konsert kunne ha tjent på noen rom å puste musikken inn i. Muligheter til å reflektere (over) lydbilder som altså var hen- og forførende i sin tekniske briljans, men som likevel, i de mange repetitive tropene, ikke riktig maktet å skape helhet av det som kun kunne anes av skeivt sammenhengende og skrudd instrumentell historiefortelling.

Det bør nok også nevnes at der det mindre lokalet førte formidlingen nærmere, og fremmet inntrykket av det fysiske i prestasjonen, ble den innovative oppkoblingens begrensninger også synligere. Men også vel så sjarmerende, om enn det ikke riktig kunne måle seg med den musikalske presisjonen Blå ga rom for også å høre flere nyanser av.

Noen av disse innvendingene kan nok ellers tilskrives at kortformatet er ment som en smakebit, som en del av et ellers større og fyldigere stykke. Kanskje tar det også lenger tid enn et par dager å fordøye hva som faktisk skjedde der på scenen, i mylderet av alle andre mer (eller som oftest mindre) nydelige festivalinntrykk.

Og uavhengig av spillested står Bendik Giskes evne til å hente formatet av et eget orkester fra så nær som egen kropp og instrument frem som et strålende eksempel på hvordan det eksperimentelle på sitt beste kan være elegant, bevissthetsutvidende popkunst.

Publisert:

Del: