Den 12. Iliosfestivlen i Harstad sparket i gang torsdag med urframføringen av verket “Der dagen er nattens bror”. Dette verket er et oratorium tilegnet Finnmark og dets folk. Tekstene i verket er skapt med naturen, historien, kulturen og folkene som bakteppe, og skaperne har hatt mye på hjertet. – Så mye at verket til tider spriker i mange retninger, mener Ballades utsendte medarbeider Aksel Korbøl.

Bjørn Andor Drage

Av Aksel Korbøl

Musikken i oratoriet er skrevet av Henrik Ødegaard og tekstene av Laila Stien, og det er skrevet for solosangkvartett, strykere, klarinett og slagverk. I tillegg er det i verket partier avsatt til fri improvisasjon. Komponisten har benyttet salmetoner og folketoner fra landsdelen, tekstene til disse klinger på norsk, samisk og finsk.

Denne produksjonen skal ut på turne i landsdelen, og de profesjonelle musikerne skal samarbeide med lokale amatører på de stedene de besøker. Derfor har verket også satser som vil være forskjellige fra sted til sted, alt ettersom om det er kor eller instrumentalister som utgjør amatørmusikerne. Torsdag var det koret ved Heggen videregående skole som deltok.

De profesjonelle musikerne var: Maja Bugge (cello) og Elin Rosseland (vokal) som sto for den frie improvisasjonene, Berit N. Solset (sopran), Unni Løvlid (sopran), Magnus Staveland (tenor) og Bård Bratlie (baryton), Anna Rostrup (klarinett) Rolf Lennart Stensø (slagverk), og strykerne i Ensemble nord. Konserten ble ledet av Bjørn Andor Drage. Alle disse musikerne gjorde en utmerket jobb, og særlig Unni Løvlid som tok seg av mye av de partiene i verket med folketoner gjorde stort inntrykk. Det er en fryd å høre musikere som virkelig behersker den sære tonaliteten i tradisjonsmusikken slik Løvlid gjorde torsdag. Også improvisasjonsmusikerne utmerket seg. Bugge og Rosseland hadde et samspill seg imellom som framsto som variert og uttrykksfullt. De lyttet til og agerte på hverandres impulser uten at de av den grunn imiterte hverandre.

Tekstene til Stien er gripende og vakre. Jeg synes særlig at den delen som omhandlet grusomhetene finnmarkingene opplevde under okkupasjonen var sterk, og i den teksten er det et stort potensial til å skape gripende og dramatisk musikk. I mine ører ble ikke dette potensialet utnyttet til fulle, og jeg synes Ødegaards bruk av skarptrommemarsj for å illudere militarisme både er banalt og klisjémessig. Assosiasjonene gikk umiddelbart til Schostakovitsj 7. symfoni uten at dette partiet eide den samme dramatikken som dette “beleiringsverket”. Men verket hadde også partier som var virkelig gripende. Særlig synes jeg delene som var basert på salmetoner framsto med stor styrke, mye på grunn av Løvlids sang.

Verket til Ødegaard og Stien hadde mye på hjertet, og det må i sannhet sies å være et ambisiøst prosjekt å lage et oratorium til en landsdels natur, historie, folk og kultur. Når kunstnerne har satt seg fore å inkorporere alt dette i ett verk er det kanskje ikke rart at det av og til framsto som fragmentarisk. Kontrastene mellom korsatsene som i mine ører framsto som tradisjonell kormusikk, og det mer moderne tonespråket var stort, og jeg kunne ønsket meg korsatser med mer kompleksitet. I programheftet har Ødegaard skrevet at han “[…]har prøvd å la musikken variere slik det stoffet som Finnmark er bygd av[…]” og således virker det som om han vil skape et musikalsk språk og en form som skal fungere som en analogi til mangfoldet i landsdelen. I dette perspektivet er det for så vidt naturlig at det musikalske mangfoldet kan framstå som litt fragmentarisk. For kan hende er det slik at den beste måten å beskrive helheten på er å presentere de enkelte delene for seg. Og kanskje er en kulturell enhet i Finnmark en konstruksjon.

I denne forstand kan det hevdes at Ødegaard har lykkes. Men han skrev også i programheftet: “Tungemålene er forskjellige, folkegrupper møtes og en kultur blir til”, og i mine ører møtes ikke de forskjellige musikalske elementene helt og danner ett felles utrykk. Særlig gjaldt dette for de delene koret gestaltet som i mine ører aldri fullstendig gikk opp i ett felles utrykk med resten av verket.

Aksel Korbøl er utdannet gitarist fra Norges Musikkhøgskole, og musikviter fra Universitetet i Oslo hvor han skrev hovedfagsavhandling om John Dowlands solosanger. Korbøl har også lang erfaring som korsanger i blant annet Norges Ungdomskor og Schola cantorum. Korbøl jobber også i Norsk Korsenter AS.

Publisert:

Del: