Oslo World Music festival fyller 20 år, men sliter fortsatt med promoteringen når 90% av innholdet er ukjente navn. Hvorfor er ikke verdensmusikk en større del av nordmenns hverdag — og hva har skjedd med musikken de siste 20 år?

OWMF feirer 20-års jubileum i år. Festivalen ble arrangert for første gang i 1994 under navnet Verden i Norden. Den var opprinnelig under Rikskonsertene, men ble egen stiftelse i januar i fjor.

– I 2012 gikk vi med et lite overskudd. Vi har en kunnskapsrik stab og jobber hardt for å lage et best mulig program, øke publikumsbesøket, være aktuelle og kvalitetsbevisste. Vi har tatt oppgaven om å drive egen stiftelse veldig på alvor. Overgangen i fjor var enorm, i år er vi bedre forberedt, skriver Alexandra Archetti Stølen på mail fra Mosambik.

Festivalsjefen for OWMF er i Maputo med prosjektet OK World for å spille inn plate med årets bestillingsverk, et samarbeid mellom Bugge Wesseltoft og musikere fra England, India, Libanon, Mosambik og Spania.

Verden kommer nærmere
– Musikkscenen generelt har endret seg veldig mye de siste 20 årene. Med internett og streamingtjenester har verden kommet nærmere. Da blir også musikk sunget på språk man ikke forstår og musikk spilt på instrumenter man ikke er så kjent med litt mer tilgjengelig, sier Archetti Stølen.

Hun forklarer at festivalen jobber med å nå et yngre publikum samtidig som de skal ivareta kjernen av trofaste festivalgjengere. Ifølge Archetti Stølen har festivalen økt publikumsmassen med over 30% siden 2005. OWMF er likevel en nisjefestival, og hun legger ikke skjul på at det er krevende å promotere en festival med ”90% ukjente navn”.

Alexandra Archetti Stølen (Foto: Carsten Jøssund)

– Vi må jobbe mye med promotering, med spesifikke PR-tiltak vi kanskje hadde sluppet om alle hadde hørt om alt. Vi jobber målrettet med media for å få spilling i radio og mest mulig blest rundt de gode historiene som artister våre bærer på, det er viktig for å øke synliggjøringen, sier festivalsjefen.

– Mangfoldig publikum
Khalid Salimi, kunstnerisk leder og talsmann for Melafestivalen i Oslo, opplever også utfordringer ved å få media interessert i verdensmusikken, men forteller at oppmerksomheten fra publikum har økt siden festivalen ble etablert i 2000.

– Melafestivalen har hatt en bevisst holdning til vår egen utvikling. Interessen har økt, publikum er mer mangfoldig, og det er i bunn og grunn fordi festivalens profil har endret seg. Dagens Mela er mer urban og mer internasjonal enn for 10 år siden, sier Salimi.

Salimi har vært kritisk til at OWMF var organisert gjennom Rikskonsertene. ”Staten kan ikke drive en musikkfestival” uttalte han til Dagsavisen i 2010. Han mener selvstendigheten har vært nødvendig for festivalens identitet, og sier han har inntrykk av at OWMF fungerer bedre som en egen stiftelse.

Khalid Salimi (Foto: Melafestivalen)

Han opplever at OWMF sitter på betydelig kompetanse som en konsekvens av forankringen i Rikskonsertene, og per i dag er det ingen kunnskapsutveksling mellom de to festivalene som en konsekvens av Melafestivalens knutepunktstatus.

– Knutepunktstatus betyr selvfølgelig at vi må være tilgjengelig for de som søker etter kunnskapen som vi har. Der det oppstår behov for samarbeid er det selvsagt viktig å prioritere det, sier Salimi.

– Verdensmusikken sliter
Cosmopolite, Oslos scene for jazz og flerkulturell musikk, feiret 20 år i fjor. Anna Sienkiewicz, produksjonsansvarlig ved Cosmopolite, mener verdensmusikkfestivalene har et fortrinn ved at de er lagt til korte, intense perioder. Som scene med et kontinuerlig konserttilbud opplever hun at det er vanskelig å få musikken eksponert i Norge.

– Det er slitsomt at folk ikke skriver om verdensmusikken, vi kommer ikke gjennom selv om vi har mange spennende band, sier Sienkiewicz.

– Det er et lite marked, en liten gruppe mennesker som er interessert, men andre grupper blir ikke kjent med sjangeren. Verdensmusikken sliter her i landet. Publikum vet ikke hvor de skal lete, sier hun.

Anna Sienkiewicz

Mangel på tilbud
Miloud Guiderk, kunstnerisk leder og bookingansvarlig ved Cosmopolite, mener mye av problemet ligger i mangelen på tilbud. Han etterlyser platebutikker som eksponerer verdensmusikken, og en bedre refleksjon av Norges mangfoldige befolkning i media.

– Etnisk norske er nysgjerrige, men de trenger informasjon. Andre land har bedre tilgang til musikken enn det vi har i Norge. Det er nesten ingen platebutikker igjen her. Innvandrere betaler lisens til NRK, men får lite tilbake.

Han forteller at folk kommer på konsert når kjente navn innen verdensmusikken spiller, og trekker frem Tinariwen-konserten på Cosmopolite 16. mai, som hadde godt over 500 besøkende.

– Det var voksne og unge, hvorav cirka 10% var innvandrere. Grupper som er store innenfor verdensmusikken får det til, mens for andre er det vanskelig.

– Gjelder ikke det alle sjangere?

– Jo, men pop kommer på radio. Det finnes et hull, og ansvaret ligger på de som kan få informasjonen ut til publikum. Så må vi gjøre en bra jobb, og det jobber vi også hardt med.

– Hvorfor er det viktig å nå ut med verdensmusikken?

– Du kan ikke bare spise poteter og bacon, du er avhengig av andre, mer eksotiske smaker for å bli stimulert, for å bli glad, sier Guiderk.

Viktig med kunnskap
Sunniva Hovde har skrevet sin doktorgradsavhandling om musikk og globalisering ved NTNU. Hun mener det er essensielt at man i dagens globale samfunn har kjennskap til verdensmusikken.

Les også: Er det farlig med forskjellighet?

– Unge som vokser opp i Norge med ulike bakgrunner får ikke uttelling for at de kan mye om Bollywood-musikk for eksempel. Det er ikke noe man får kred for, verken i skolen eller i andre sammenhenger. Vi er også en del av en global hverdag. Å ha lite kunnskap om det som foregår i verden blir litt det samme som vi kritiserer USA for, at de er navlebeskuende og ikke kan nok om verden rundt seg.

Ifølge Hovde ligger deler av problemet i skolesystemet.

– Det utdannes ikke lærere og musikklærere som er i stand til å ta innover seg mange av globaliseringsprosessene. De som utdannes har sjelden vokst opp på Romsås eller andre steder med mye flerkulturalitet, sier hun.

– På for eksempel fagutdanningen på Hint [Høgskolen i Nord-Trøndelag] er mange av de som kommer inn unge, hvite menn som spiller gitar. Det er fint det, men man får ikke utviklet horisonten gjennom utdanningen dersom utdanningen ikke fokuserer på det som foregår utenfor Vest-Europa og USA, og man heller ikke går sammen med folk som kan noe om musikk som ikke er innenfor det som vanligvis spilles på radioen.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballde på Twitter

Drar i ulike retninger
På samme måte som Archetti Stølen og Salimi ser hun klare endringer i verdensmusikken over de siste 20 årene.

– Det er flere parallelle forandringer som ikke nødvendigvis er motstridende, men som drar i ulike retninger. Sjangeren er vridd inn i andre sjangere som hip-hop og pop, og det er mindre oversiktlig hvem som hører til hvor. Distansen har samtidig forsvunnet i kommersialiseringsprosessen fordi flere får tilgang. Samtidig har kanskje distansen til verdensmusikk som sjanger økt. Den er muligens en belastning i seg selv, delvis fordi det fremdeles er mye eksotisering knyttet til world music og fordi mange musikere selv synes den er utdatert, sier Hovde.

Sunniva Hovde

– Et smalt publikum er interessert i verdensmusikk. Det kan være vanskelig for mange, også musikere, å vurdere de musikalske elementene.

Ifølge Hovde vil alle være tjent med at eksotiseringen fjernes fra verdensmusikken.

– Det beste middelet er å bli eksponert for musikken, at det er hverdagslig og normalt at man hører kubansk rumba på norsk radio, at man har folk som synger på arabisk eller spiller på sitar, at det blir en del av norsk musikkliv.

– Tror du det vil skje?

– Kanskje om mange år. Jeg opplever at mange er mer åpne på et vis, sier Hovde.

Verdensmusikk ”et utdatert begrep”
Ifølge Archetti Stølen og Salimi er man allerede på god vei. Salimi omtaler begrepet verdensmusikk som ”utdatert”, mens Archetti Stølen understreker at jo mer vi beveger oss rundt i verden, dess mindre blir de musikalske avstanden.

– På mange måter er verden i dag rett utenfor stuedøren vår, eller også innen for dørkarmen. Så jeg vil si at posisjonen musikk fra hele verden har i dag er at den er mer tilgjengelig og ikke så eksotisk som den var tidligere, sier festivalsjefen for OWMF.

– Hvordan opplever du omtalen av festivalen og musikken sammenlignet med festivaler innenfor andre sjangere?

– Vi får mye oppmerksomhet og ble nylig kåret til en av de 25 beste festivalene innenfor vår bransje i det britiske magasinet Songlines. Om vi får mer eller mindre er ikke så viktig, vi opplever at festivalen vår blir tatt på alvor og det skrives mye fint om våre artister, det gjør oss stolte, sier Archetti Stølen.

– Vi møter nok mange av de samme utfordringene som andre festivaler møter, men vi er foreløpig i en veldig gunstig situasjon og posisjon. Så i disse dager tenker vi kun muligheter.

Publisert:

Del: