”Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør”, skreiv Ståle Wikshåland i ein kommentar i Dagbladet 19. april. Grunnlaget for denne kommentaren er dei tilsette i Oslo-Filharmonien sine haldningar til valet av ny direktør for orkestret, og i denne artikkelen utdjupar Wikshåland meiningane sine: – Det ligner på situasjonen med Kork og Gupta. Kunstnerisk sett hadde orkesteret aldri gjort det så bra, men Gupta måtte gå fra stillingen likevel – han passet ikke inn, seier han. – Jeg mener at det er en ubehagelig side ved et orkester eller et operahus når de ansatte kollektivt inntar slike klare holdninger uten at de er velfunderte.

Oslo filharmoniske kor

Av Ida Habbestad

”Å lede en kulturinstitusjon er utvilsomt en stadig mer utfordrende rolle å fylle” skreiv Ingrid Røynesdal i ein kronikk i Morgenbladet då Tom Remlov vart tildelt stillinga som ny direktør ved Den Norske Opera. Røynesdal, som er klassisk pianist og statsvitar, poengterte mellom anna korleis Remlov alt før sin første arbeidsdag vart møtt med ein urimeleg stor skepsis frå fleire av kulturfeltets mediekommentatorar, mellom anna grunna sin manglande operakunnskap.

Også tilsetjinga av Odd S. Gullberg som direktør for Oslo-Filharmonien har vorte gjenstand for skepsis. Torsdag publiserte meldar i Dagbladet og professor i musikkvitskap, Ståle Wikshåland, ein kommentar i Dagbladet der han uttrykte bekymring over nyhendet.

”Gullbergs fremste kvalifikasjon som kulturlivsleder synes å være at han skaffet orkestret en lukrativ sponsorkontrakt med Hydro, den gang han satt på andre siden av bordet. Det er, med all respekt å melde for lite”, skreiv Wikshåland.

Musikarane var tause

Gjennom kommentaren, er det imidlertid ikkje først og fremst direktøren som vert kritisert, men dei tilsette i Oslo-Filharmonien.

— Utgangspunktet var deres påfallende holdning i konflikten mellom Walderhaug og Kulturdepartementet; musikerne var ikke bare tause, men gikk som gruppe aktivt inn for å sabotere sin egen direktør, seier Wikshåland.

— Det ligner på situasjonen med Kork og Gupta. Kunstnerisk sett hadde orkesteret aldri gjort det så bra, men Gupta måtte gå fra stillingen likevel – han passet ikke inn. Og da operastyret gjennomførte intervjuer med alle i organisasjonen før ansettelsen av Tom Remlov, fikk de ansatte gjort det klart at de ikke ville ha Per Boye Hansen, av samme grunn. Jeg mener at det er en ubehagelig side ved et orkester eller et operahus når de ansatte kollektivt inntar slike klare holdninger uten at de er velfunderte.

Orkestrene treng ei tydeleg leiing

Det tykkjest vera ein føresetnad for deg at orkesterdirektøren har eit kunstnarleg ansvar. Men Gullberg har sjølv gjeve uttrykk for at han ikkje ynskjer å blanda seg mykje i dei kunstnarlege avgjerslene. ”Min bakgrunn er ledelse og Sarastes bakgrunn er musikk, og det synes jeg er en god arbeidsdeling”, uttalte han i eit intervju med underteikna. Orkestret har òg eit velfungerande programråd som er sentralt når det gjeld program og profilering.

Kvifor har du så lita tru på ein administrerande direktør utan kunstnarleg ansvar?

— Saraste er dirigent, og han kan profilere orkesterets fortolkninger. Det er nøkkelen til Sarastes suksess at han er en så god dirigent, og at han setter sitt preg på helheten selv om han bare er der noen få uker i året. Men orkestrene trenger en tydelig ledelse for å markere seg i kulturlivet. Jeg mener at god ledelse i kulturinstitusjoner betinger at den som er operativ har noe han skulle sagt. Det er bare direktøren som jobber hele tiden; et råd har ikke den samme tiden til å følge opp. For eksempel hadde ikke ansettelsen av Saraste som sjefsdirigent vært mulig på det tidspunktet det skjedde, dersom man ikke hadde hatt en handlekraftig direktør, seier Wikshåland.

Ambisjonar og markering

Du framheld i kommentaren Walderhaug sitt framifrå arbeid med orkestret sin profil. Men i ovannemnte intervju seier Gullberg at han trur det som førte orkestret inn i den vanskelege økonomiske situasjonen, var at ein hadde høgare ambisjoner enn det fanst midlar til å gjennomføra. Har du forståing for at orkestret no må ta konsekvensen av det?

— Ja, man må hele tiden se på den økonomiske siden; bokholderi er et ansvar for en sjef. Men det er også direktørens ansvar å presse de tingene. Walderhaug selv sa at smertegrensen hans som direktør lå på 7 millioner kroner i bevilgninger fra Kulturdepartementet. Da de bare fikk bevilget 5 millioner, trakk han seg. Dette medførte en sjeldent kraftig reaksjon i mediene. Til og med Bjørn Simensen rykket ut med kritikk av Kulturdepartementet, og sa helt konkret at Oslo-Filharmonien gjennom flere år hadde vært underbudsjettert. Det var først da saken ble offentlig at Giske snudde, og gav Walderhaug rett i at orkesteret var underbudsjettert. Uten den kraftige markeringen fra Walderhaug, og satsningen som han sto for gjennom markeringen av orkesteret, hadde saken neppe fått den samme oppmerksomheten, meiner Wikshåland.

Ingen spanande nysatsingar

”Det er Sarastes overbevisende grep om sin del av neste sesongs program, som ble lagt fram sist fredag, som påkaller interesse, og absolutt ingen ting annet”, skriv Wikshåland i Dagbladet-kommentaren.

Er du samd med Gullberg i at den økonomiske situasjonen ikkje nevneverdig har gått ut over programprofilen?

— Jeg er imponert over programmet som Saraste har lagt for sine egne konserter, han tar sitt kunstneriske ansvar på alvor. Men for øvrig synes jeg ikke det var noen særlig spennende nysatsinger der.

Kva er ditt syn på at Ultima-konserten er teken av programmet?

— Det er et svært dårlig signal; det sier noe om at det Ultima driver med, ikke angår kulturen. Oslo-Filharmonien har åpnet Ultima hvert år, og å kutte de båndene, sier framfor alt noe om hva Oslo-Filharmonien synes er viktigst i valget mellom å spille enda en konsert med Brahms eller å gi en av de viktigste samtidskonsertene i året. Det er selvfølgelig viktig å spille Brahms, men jeg mener det er forferdelig viktig for et orkester å være aktivt på banen i forhold til samtidsmusikk, seier Wikshåland.

— I denne situasjonen tror jeg at orkesteret ledes på feil fot, legg han til. – Musikerne virker som de bare er opptatte av å spille, de vil ikke ha noen innblanding fra administrasjonen – det virker som de tror at bare de spiller fint, kommer publikum. Den som fortsatt kan tro det i dag, har en dårlig virkelighetsoppfatning.

Publisert:

Del: