Odd Are Berkaak svarer her på Glenn Erik Hauglands innlegg i Ballade sist fredag. Han finner beklagelsene til formannen i Komponistforeningen “temmelig hyklerske”, og mener at Haugland bevisst legger seg på et buskisnivå for å undergrave rapporten rundt Norsk Musikkinformasjons virksomhet.

Jeg ser i ballade.no den 9.2 at lederen i Norsk Komponistforening, Glenn Erik Haugland, uttrykker ubehag etter å ha ‘braket sammen’ med undertegnede i Midt i Musikken på NRK P2 den 7.2. Episoden inntraff i anledning offentliggjøringen av min evalueringsrapport om Norsk musikkinformasjon. Et av forslagene i rapporten er at det historisk nære forholdet mellom Norsk Komponistforening og NMI løses opp. Dette falt tydeligvis lederen for foreningen tungt for brystet.

Jeg finner Hauglands beklagelser temmelig hyklerske i og med at han sto for både dunder og brak selv. I sitt første innlegg i studio slynget han ut beskyldninger om at rapporten var ‘full av faktafeil’, ‘et venstrehåndsarbeid’, ‘skivebom’, ‘tendensiøs’ og preget av ‘lettvinte påstander’. I løpet av den påfølgende diskusjon var han imidlertid ikke i stand til å komme frem med en eneste feil eller begrunne noen av de sjikanøse påstandene. Etter at mikrofonene var skrudd av, spurte jeg hvordan en leder for en av de tunge organisasjonene i norsk kulturliv kan få seg til å opptre på den måten. Jeg fikk til svar at han anså det som sin oppgave ‘å undergrave rapporten’. Replikken er avslørende fordi den viser at når man ikke liker budskapet, tar man budbringeren.

Joda, det er riktig at du fikk deg en skyllebøtte etterpå. I min del av verden er det nemlig ikke slik at man kan tillate seg å si hva som helst om et dokument bare fordi man føler at konklusjonene truer ens egne interesser. Et visst lavmål av etterrettelighet forventes.

I ditt innlegg i ballade.no begynner du med å vise vilje til større saklighet, men henfaller umiddelbart til samme språkbruk. Etter ganske få linjer karakteriseres jeg som full av fordommer, en mytebygger, jeg utpeker Komponistforeningen som ‘selve hovedskurken’, jeg blander sammen faktiske forhold, jeg ‘jamfører det offentliges rolle vis a vis den nye kunstmusikken med misbruk av skattepenger’, jeg er useriøs, jeg gjør ingen forsøk på å analyserer årsaker, jeg lar det ‘skinne igjennom’ at støtte til ‘smal musikk’ ikke er en offentlig oppgave og jeg synger ‘halvkvedede viser om mulig korrupsjon og misbruk av statlige midler og andresnusketheter.’ Du Allstyrendes! Tror Haugland for alvor at han må skjelle og smelle på denne måten for å ‘undergrave rapporten’? Er den virkelig så farlig?

En amerikansk kollega av meg spurte seg selv en gang hvorfor kunstnere er i stand til å hisse seg så kraftig opp i forsvaret av sine posisjoner, mens næringslivsledere som tross alt styrer med verdensøkonomien, forholder seg relativt kontrollerte selv i pressede situasjoner. Hans konklusjon var at jo mindre som står på spill, jo mer hisser man seg opp. I denne situasjonen står slett ingenting på spill.

Ingen av forslagene i rapporten innebærer noen som helst begrensning av Komponistforeningens makt eller virkefelt, eller truer dens interesser på annen måte. Spesielt ikke hvis det er slik som Haugland hevder, at foreningen ikke har noen spesielt nær tilknytning til Norsk musikkinformasjon. Det står nemlig ikke i rapporten at NKF ‘nærmest eier’ NMI, det står at det er en nær tilknytning. Jeg presiserer dette på to måter. For det første at foreningen er aktiv i å sikre de tjenestene som man anser som de viktigste i forhold til komponistenes faglige og økonomiske interesser. Det vil naturligvis enhver interesseorganisasjon gjøre. Hauglands voldsomme utbrudd er et talende eksempel på nettopp det. For det andre sier jeg at ‘komponistmiljøet’, altså ikke foreningen, men det han kaller ‘enkeltkomponister’ og fraskriver deg ansvar for, legger beslag på en urimelig andel av senterets ressurser. Haugland spør triumferende hvordan en kan foreslå skilsmisse all den stund det ikke har vært noe ekteskap. Jeg spør meg da, hvis det ikke har vært noe ekteskap, hva er da så smertefullt med skilsmisse? Da kan man jo bare gå hver til sitt.

Jeg foreslår videre at produksjonsdelen ved NMI, d.v.s. kopieringen og distribusjonen av notemateriale skilles ut fra senteret og legges inn under Komponistforeningens sekretariat. Det uttrykkes helt tydelig, uten noen mulighet for saklig misforståelse, at en forutsetning for en slik flytting må være at de nødvendige ressurser tilføres foreningen. Det er således helt galt som Haugland påstår, at jeg skulle være av den oppfatning at det ikke er en statlig oppgave å drive informasjon om ‘smal musikk’. Tvert imot. Mitt poeng er imidlertid ikke hvor produksjonen av disse notene havner, men at den skilles ut fra NMI slik at ressursene der kan innrettes mot informasjonsarbeid for norsk musikk slik de er ment. Mitt oppdrag var å evaluere NMI, ikke Komponistforeningen. For min del kan noteproduksjonen legges til Oslo Sporveier eller Bastøfergene, bare den sikres.

Jeg vil også minne om at hvis NKF ikke liker forslaget, så har de all anledning til å avverge det i NMIs styre, hvor de sitter med styreformannen. Det er naturligvis ikke jeg, men NMIs styre som skal sette rapportens forslag ut i livet. Den prosessen er allerede i gang. Til forskjell fra Komponistforeningen finner NMI selv at rapporten er et grundig og nyttig stykke arbeid som de nå bruker i forbindelse med ansettelsen av ny direktør. Den fungerer allerede som et instrument i den omorganiseringen som er i gang. Det vil også bli holdt et internt heldagsseminar på grunnlag av utredningen, og jeg har full tillit til at det ikke vil bli ført på det buskisnivået Haugland legger opp til.

La oss så se på hovedspørsmålet: Kan en med rimelighet påstå at det eksisterer et nært forhold mellom Komponistforeningen og NMI? Ut fra vanlige kriterier for institusjonell nærhet – formelt og uformelt – er mitt svar ja. Kriteriene er følgende. Et miljø innenfor NKF tok i sin tid initiativ til dannelsen av NMI gjennom en rekke henvendelser til Norsk kulturråd. I den prosessen ble de avgjørende retningslinjene lagt både når det gjelder virksomhetsområde og organisasjonsform. Det samme gjelder formålsparagrafen. Den daværende lederen av NKF satt samtidig i Kulturrådets musikkutvalg, som var den instansen som tok stilling til henvendelsen og anbefalte de første bevilgningene. NMIs styreleder har hele tiden kommet fra Komponistforeningens rekker, inkludert den nåværende som ble valgt for noen måneder siden. I institusjonens vedtekter heter det: “Styrets formann oppnevnes av Norsk Komponistforening.” Videre går det frem i mitt intervjumateriale at personer i NKFs eget sekretariat omtaler NMI med den største selvfølgelighet som ‘informasjonsbyrået vårt.’ Det er lite troverdig at disse holdningene ikke skulle være kjent for organisasjonens valgte leder. På grunnlag av denne typen data trekker jeg min konklusjon. Så kan man selvfølgelig ha en annen oppfatning av dette, men det er saklig sett vanskeligere å argumentere for det motsatte syn.

Det andre spørsmålet melder seg da: Har dette forholdet lagt uheldige føringer på NMIs virke. Svaret fra min side er igjen bekreftende, og det begrunnes på følgende måte. Selve utgangspunktet for at evalueringen kom i stand, var at NMIs stab i ulike sammenhenger følte at forholdet til Komponistforeningen og miljøet rundt var for nært og trengte en avklaring. Man ville derfor få utredet sitt virksomhetsområde fra en ekstern synsvinkel. Dette er i seg selv et tegn på at noe ikke var som det burde være. Enkeltkomponister kunne for eksempel klage på NMIs tjenester på en måte som gav entydig inntrykk av at man anså senteret for å være en privat og ikke en offentlig tjenesteyter. Dette kom tydelig fram i en rekke av de intervjuene jeg hadde med Hauglands kolleger. Det gjaldt slike ting som individuell oppfølging ved konserter i utlandet. Det er vanskelig å forestille seg at dette skulle være ukjent for Haugland. En slik praksis, som NMIs stab til en viss grad så seg nødsaget til å etterkomme, trakk etter mitt skjønn unødig store ressurser bort fra senterets egentlige informasjonsvirksomhet.

Videre er det slik at det som fortsatt er senterets formålsparagraf, ble formet på et tidspunkt da det som i dag er NMI var et utvalg innenfor Komponistforeningen. I denne formålsparagrafen heter det den dag i dag at man med ‘norsk musikk’ i hovedsak mener ‘seriøs’ musikk. Jeg kommer altså med den formastelige påstand i mine konklusjoner at man med ‘norsk musikk’ naturligvis bør mene norsk musikk, hverken mer eller mindre. Dette finner Norsk Komponistforenings leder ytterst tendensiøst og fordomsfullt.

Selv om Haugland beskylder meg for ikke å analysere årsaker og sammenhenger, er det altså min analyse at dette nære forholdet, med de påviste føringene det har hatt på virksomheten, er med på å gjøre NMI til en litt uheldig organisatorisk hybrid. Den får karakter av samtidig å være en interesseorganisasjon og en offentlig tjenesteyter. Den blir således liggende i et litt uryddig farvann mellom særinteresser og allmenninteresser, noe som vanskeliggjør en rasjonell bruk av ressursene. Dette er imidlertid ikke et særtilfelle i norsk sammenheng. Historikerne har påvist at store deler av den norske statsbygningen kan sies å ha vokst fram gjennom liknende prosesser. Særinteresser har gjennom sine organisasjoner vært pådrivere i oppbyggingen av offentlige institusjoner og det statlige byråkratiet. En slik korporativ institusjonalisering har til og med den fordelen at det har bidratt til å skape en relativ nærhet mellom topp og bunn i det norske samfunnet. Problemet er bare at det i en tid hvor større og større deler av kunstlivet, også genremessig, trekkes inn i det offentlige rom og nyter godt av felles midler, vil en slik struktur kunne virke favoriserende på allerede etablert miljøer. Dette er et kulturpolitisk og forvaltningsmessig såpass viktig spørsmål at det etter mitt syn fortjener en betydelig mer rasjonell diskusjon enn den skittkastingen komponistmiljøet legger opp til.

Til slutt, Haugland: jeg vet ikke om du egentlig er klar over hvor komisk din sammenlikning av meg med ‘rockejournalister med høy gatetroverdighetsfaktor’ virker. Hvis det kommer dem for øre som rammes av sammenlikningen, blir de nok enda sintere enn deg. Gud trøste og bære oss alle!

Publisert:

Del: