“Et lite knippe motforestillinger”, har komponist Helge Iberg satt som undertittel på dette store essayet om det han kaller Ufrihetens Evangelium – forkynnelsen av et nærmest karismatisk budskap der markedsmarkedsmekanismene råder uten innvendinger, også innenfor den kultursfæren som burde danne motstykket til opportunismen, ratingtyrranniet, trendene og varetenkningen. Dette gjelder også musikklivet, og Iberg tar blant annet tak i den nye takten i TONO.

Helge Iberg

DEN NYE UFRIHETEN

Et lite knippe motforestillinger

preludium
Vi ble alle vitne til at Celinas Kjell Inge ikke fikk viljen sin på Kværners generalforsamling. Ergerlig for Celina selvfølgelig, men til stor jubel bl.a. fra storbedriftens ansatte. Kværner har nemlig en dyrekjøpt erfaring fra sin nære fortid som illustrerer et poeng som noen etter hvert har måttet ta innover seg. Vi har i de siste decennier blitt pumpet fulle av et nytt ufrihetens evangelium. Dette evangelium forkynnes med stor patos av vår tids desidert mest toneangivende fundamentalister, nemlig markedsdeterministene, en global karismatisk vekkelse som har sørget for å sause sin besnærende retorikk inn i tankestrukturer, logikk, og dagligtale på stort sett alle nivåer i samfunnet (nå sist også på generalforsamlingen i Norsk Komponistforening). ”Kværner Industries” var utsett til å bli det norske industrielle flaggskipet som skulle legemliggjøre denne totalitære visjon: Dogmet om at utviklingen er noe utenfor oss, som krever at vi må bli STORE, globale, urbane (og sette hele vår lit til Internett). Hvis vi ikke gjennomskuer og retter oss etter denne grunnleggende metafysikk, vil industri-Norge bryte sammen, svenskene vil komme og ta oss, og Karsten O’Five bli helt i villrede.

Nå viste det seg altså at Kværners klokketro på denne opp(kjøper)skriften resulterte i den verste rasering av et norsk industriselskap i moderne tid, og den nye generalforsamlingen var dermed forsynt med en berettiget ambivalens i forhold til enda et fusjonsorientert eventyr. ”Utviklingen” gikk altså på et av sine åpenbare nederlag denne gangen, men står fremdeles sterkt i kampen om sjelenes frelse.

den nye takten
Så også i norsk kultur og musikkliv, hvor sjelefreden etter sigende skal ha senket seg bl.a. i TONO, etter at utviklingsdemagogene sørget for en saftig korreksjon av tradisjonelle opphavsrettslige resonnementer.

Opphavsretten har naturlig nok vært bundet til en forståelse av ”verket” som unikt og ladet med en kulturell verdi. Denne kulturelle verdien er selvfølgelig forskjellig fra verk til verk (og gode verdimålere kan være vanskelige å definere), men en opphavsrettslig tankegang har måttet fremskaffe systemer som kan gjenspeile disse verdiene fordi opphavsretten faktisk er bundet til dem. Å ivareta opphavsretten betyr da å gjøre kulturpolitiske disposisjoner som er mest mulig kongruent med de verdiene som skapes. (Den sosialdemokratiske formulering ”å opprettholde mangfoldet” er bare et vikarierende begrep fordi ingen lenger tør å uttale ordet kvalitet eller verdi.)

Men dette resonnementet utfordres fra mange kanter. Nå sist fra de som mener opphavsretten bør nedlegges, fordi alt bør bli så tilgjengelig som mulig (et apropos til dette må være at tilgjengelighet etter hvert er blitt samfunnsproblem nr.1). Men først og fremst fordi populærkulturen har blitt så utviklet og selvbevisst at den motsetter seg å være predefinert som ”lav” i forhold til den ”høye” klassiske kulturen. Dermed har en enkel formalistisk verdireferanse gått fløyten.

Dette faktum er både vel og bra og skulle i utgangspunktet bare underbygge og nyansere våre muligheter for en fordomsfri kulturpolitisk håndtering, men i stedet har den populære forestillingen om at enhver verdiprioritering på kunstens område er umulig, blitt det nye omkvedet både blant høy og lav.

objektiv nei, rettferdig ja.
Denne forestillingen bygger blant annet på en ulykkelig sammenblanding av begrepet ”objektiv” og begrepet ”rettferdig”. Vi vet jo alle at det ikke er lett å sette karakter på en skolestil, eller å sitte i juryen i en arkitektkonkurranse. Men til tross for enigheten om at avgjørelsene aldri er basert på objektivitet eller objektive kriterier, regner vi som oftest med at det ”har gått riktig for seg”.

Og det er nettopp alt vi kan kreve av slike bedømmelser. Begrepet rettferdighet rommer ikke annet enn dette: rett ferd! Men for å utøve ”rett ferd” gjelder viktige imperative kriterier: Solid faglig bakgrunn, åpenhet, integritet, en viss tillit i det miljøet man tar avgjørelser i forhold til, likebehandling av alle fraksjoner og estetiske oppfatninger, aktiv motstand mot bevisste og ubevisste rangordninger osv. Når slike moralsk-faglige hensyn er tilgodesett, har man lagt grunnlaget for en rettferdig behandling.

Det viser seg nemlig at verdiladede avgjørelser ikke er så subjektive og tilfeldige som vi vil ha det til. Seriøse undersøkelser viser nettopp at når man virkelig blir stillet overfor estetiske eller etiske dilemmaer, så er ”den intersubjektive konsensus” slående. Det vil si at det bare sjelden er snakk om anarki og den sterkestes rett, men som oftest at en fornuftig dialog avdekker oppfatninger som mange eller langt de fleste kan enes om. De som en eller annen gang har sittet i en jury eller opptakskommisjon har nok en liknende erfaring.

Hvis man derimot ønsker å kvantifisere verdi etter objektive kriterier, kan man være sikker på å kjøre seg fast i grøfta før Karsten O’Five får sagt gakk. Enhver ”enkel” formalisering av kriterier skaper bare nye, uløselige floker. Det være seg lengde (antall minutter), bredde (antall instrumenter) eller høyde (antall septoler m/underdeling som kan stables oppå hverandre). Denne erkjennelsen har gitt TONOs nåværende og fremtidige vurderingskriterier et ”goddagmannøkseskaft-preg”, fordi begrepene som skal løse flokene er åpne og formale og må tolkes skjønnsmessig. Men skjønnsmessig prioritering og rettferdighet er ikke uforenlig. Det er viktig å ha klart for seg.

”hvem som egentlig skaffer penga”
Hovedmotstanden mot verdi- eller kulturpolitisk fordeling av TONOs inntekter går derimot ikke på en prinsipiell kritikk av muligheten for å foreta verdiprioriteringer overhodet. Det er argumenter av typen ”hvem som egentlig skaffer penga” som blir avgjørende for mange.

Og det er ingen tvil om popmusikkens dominans i radio og tv, mens kunstmusikk og smalere høykostprodukter bare utgjør en liten del av det totale musikkutbudet. Men lengre enn til å fastslå dette rekker ikke argumentene: Kringkastingsselskapene betaler for sin musikkbruk i form av en stor pott til TONO. NRK for eksempel, kjøper en stor musikkpakke som inneholder mange musikktyper og sjangere. Noe er billig, noe annet er dyrere, noe er veldig dyrt. NRK kjøper alt dette i en jafs, men overlater til bla. TONO å prise varene innbyrdes og etter sine egne kriterier. På den måten blir det faktisk mulig å legge en ren musikalsk argumentasjon til grunn for vurdering av økonomisk verdi, ved siden av det faktum at all musikk faktisk krediteres pr. spilleminutt. Ut fra denne synsvinkelen er det feil å hevde at det er popmusikken som finansierer de smalere uttrykkene. I stedet kan vi peke på en fornuftig samfunnskontrakt som gjør det mulig å leve med andre idealer og målestokker enn de primært kommersielle.

interludium
Det er jo på en måte ”urettferdig” at en råkjører som har smadret bilen sin mottar kaskodekning på 300.000 for å kjøpe seg en ny, mens du som har kjørt pent hele livet og trofast betalt alle forsikringsavdragene kanskje aldri mottar et øre. Men det aksepterer du fordi du ser verdien i en slik samfunnskontrakt i stort og på lang sikt. Slike fellesskaps-resonnementer er, når det kommer til et stykke, hele grunnlaget for sivilisasjon og samfunnsliv og det er dette grunnlaget som nå utfordres i stor stil på alle nivåer i samfunnet.

Politikerne er i ferd med å gi fra seg instrumentene for styring av kulturpolitikken. Den nye SørlandsBernander karakteriserer NRK som ”merkevare” (på linje med Pepsi), mens Einar Førde vil selge kringkastingshuset til høystbydende (han ser ikke at nettopp det ville være en glimrende metafor for nedleggelsen av allmennkringkastingen og hele opplysningsprosjektet).

For kapitalismen sprenger ikke kultursymbolene med dynamitt sånn som Thalibanistene i Afghanistan. Nei, de kjøper dem og lager McDonalds-restaurant i den fine atmosfæren. Hvorfor ikke legge Stortinget ut på eiendomsmarkedet? Det kunne bli en glimrende plassering for enda en ”Planet Hollywood”-opplevelsesrestaurant. Til og med i Norsk Komponistforening står det frem gamle kraftsosialister og forlanger at foreningen viser større vilje til pengeplassering og etterlyser frittstående næringslivskonsulenter for å få fart på sakene. Hvor er det forresten blitt av alle solidaritetsvisjonene fra musiker og artistmiljøet i 70-80åra ? Det er ikke lett å forstå at de som skrek høyt om solidaritet og kristensosialisme for tyve år siden nå er ivrige motstandere av en kultursolidarisk fordelingsmodell i TONO-systemet. Nå er det pengepungen først og idealene på permisjon. Men sånn går det når man blir innhentet av

den nye ufriheten.
Hvis vi tar et par skritt tilbake for å reflektere litt over vår egen tid, vil nok de fleste være enige i at vi nå befinner oss på toppen av en markedsliberalistisk epoke hvor ekstrem egoisme og materialisme ikke lenger vekker harme eller særlig motstand i kulturen.

Hvis vi velger å se for eksempel opphavsrettsproblematikken i lys av denne trenden, må vi innrømme at overordnede kulturpolitiske idealer nå må vike for den bastante kommersielle regnemåten. Og det er på en måte merkelig. Kulturlivet er jo det området som skulle levere motforestillingene og korreksjonene til resten av samfunnet. Kultur er holdninger, prioriteringer og dommer. Kultur er antitesen til de sentrifugale kreftene, markedsmekanismene, opportunismen, ratingtyrranniet, trendene, klisjeene og varetenkningen. Hvorfor aksepterer vi da at de uniforme, enveis-tenkende, unyanserte, beinharde og umusikalske pengetenkerne også skal få organisere vår livsverden?

svaret er ”utviklingen”.
Utviklingen er nådeløs. Den er det som kommer, enten vi vil det eller ikke. Den er de store internasjonale plateselskapene som bare trøkker på og Internett som kommer til å dominere alt og den nye lovgivningen i EU som snart vil være her og alle de unge som bare tenker individuelt og alle de gamle som snart er ute og bare se på Danmark og Finland for ikke å snakke om den uoversiktlige teknologien og de nye formatene og så var det noe Jon Bing hadde sagt og hvis ikke vi ligger i forkant her så kan vi bare pakke sammen og du vet verden står ikke stille Helge! (Nei da, Bendik.)

Før var det svært populært å angripe ufriheten i den Marxistiske historieforståelse, mens vestens individualtenkning var frihetens garantist. Den nye ufriheten er kanskje ikke så konkret som den gamle i Østeuropa, men redselen for ikke å følge med i utviklingen, er blitt en ny selvbekreftende ideologi som næres av avmakt og opportunisme.

Vi husker Europadebattene og hva som kom til å skje med Norge hvis vi ikke meldte oss på straks og uten motforestilinger, og vi husker stakkars Tønseth i Kværner som måtte spise seg stor for ikke selv å bli spist, og vi vet at det er ny takt i Tono, og det kan godt hende at fremtiden vil bekrefte at ”kompromisset” var bra, men kanskje var det bare begynnelsen til en utvikling som bare trenger seg på osv.

”Jeg vil gjerne ha betalt for den jobben jeg gjør, ikke avspises med almisser” spissformulerte komponisten Magne Hegdal som reaksjon på stipendiekompensasjon for reduserte avregninger. Det var antakelig et betimelig hjertesukk. Samtidsmusikken har alltid vært isolert i egen innhegning både med og mot egen vilje. Almissene bør derfor ikke gå til allmenn understøttelse i reservatet, men til bestillingshonorarer, markedsføring og plateproduksjon.

coda:
Den geniale kulturdiagnostiker Egon Fridell deler menneskets livsverden i en handlende, en tenkende og en formende del. Lavest på rangstigen står det økonomiske liv (det handlende mennesket) som omfatter alt som tjener til å tilfredstille våre materielle behov. Den tenkende (rasjonelle) sfære, er oppdagelser, oppfinnelser, vitenskap og teknikk; mens kunst, filosofi og religion tilhører den ypperste ”formende” sfæren. Dette er nok ikke lenger en adekvat kulturforståelse sett i lys av vår tids anarkistiske erkjennelse av verden som et rhitzomatisk (se ordbok), frittflytende system. Det er uansett slående at premissleverandørene i dagens samfunn har snudd Fridells skjema på hodet, med det handlende (bokstavelig talt!) mennesket i sentrum, mens kunstens og erkjennelsens område er redusert til et ubetydelig akvariumsprosjekt aller innerst på tørkeloftet.

Om du vil kommentere eller spinne videre på dette innlegget, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no.

Publisert:

Del: