Espen Hagen OIsen (33) fra Moelv oppdaget danseband som femåring. Etter 28 års læretid skal ha nå virkelig opp til eksamen.

Espen Hagen OIsen Foto: Frank Morgan Bakken

Mens de andre gutta på barneskolen snakket om den sære musikkvideoen til Soundgardens Black Hole Sun, sang på Nirvanas Rape Me og ønsket seg samme sveis som Billie Joe Armstrong i Green Day var det «guldbruna ögon» som gjaldt for unge Espen Hagen Olsen.

– Jeg hørte jo på de bandene som var populære, men de fenget meg i langt mindre grad. Jeg var bare fem år da jeg oppdaget sjangeren, som fascinerte meg. Det var lett og fengende musikk. Stemningen bergtok meg. I stedet for å bli lest for ville jeg heller høre på musikk, sier Hagen Olsen

Han nøyde seg heller ikke med å kun lytte til musikken.

– Jeg begynte ganske fort å synge og deltok på diverse musikkmønstringer og talentiader. Jeg kjøpte meg etter hvert et lite anlegg og lagde meg et repertoar på en times tid som jeg dro ut til foreninger og institusjoner for å spille. For dette fikk jeg noen hundre kroner, og det var mye penger for en 11-12-åring da. Det var tæring etter næring hele veien, og jeg kjøpte meg nytt anlegg og lignende etter hvert som jeg fikk råd til det.

– Ufortjent dårlig rykte
At hans musikalske tilbøyeligheter avstedkom en spydig kommentar her og en slengbemerkning der legger han ikke skjul på, men understreker at det aldri var noe som minnet om mobbing.

– Da de fant ut at jeg dro rundt og opptrådte, og i tillegg tjente penger på det, ble det stort sett slutt på kommentarene. Det var jo mange som spilte i band og som øvde mye, men som aldri kom seg ut av øvingslokalene.

– Det gjorde meg betenkt, og jeg funderte på om jeg burde øve mer, men spillejobbene jeg hadde var jo den beste øvinga man kan ha, forteller modølen.

Han blir litt oppgitt når noen indikerer at for å lykkes i dansebandsjangeren er det er nok å være blid på scenen og at bandmedlemmene har like dresser.

– Jeg er ikke så glad i sjangerbestemmelsen «dansebandmusikk», heller. Sjangeren har fått et ufortjent dårlig rykte, synes jeg. Ja, det er ganske lettfattelig musikk, men det er ikke enkelt å lage av den grunn, hevder han.

Espen Hagen OIsen Foto: Frank Morgan Bakken

Spellemannsnominert
Det var midt i tenårene snøballen så vidt begynte å rulle for Hagen Olsen. Han sendte inn en demosingel til programmet «For svingende», som var et fast innslag på lokalradioen på Gjøvik. Programlederen kjente tilfeldigvis en som var på utkikk etter vokalist, og slik ble Duo’ Je skapt.

– Dette var stort, og det var et steg opp for meg. Antall spillejobber i året økte plutselig til 40-50, og nå var det litt større jobber. I 2004 ble det også CD-utgivelse, minnes Hagen Olsen.

Men høydepunktene dette året var på ingen måte over. På dansebandfestivalen i Seljord hadde Vikingarna sin avskjedskonsert, og hadde i forkant annonsert at den som kunne flest sanger skulle få ta del i deres opptreden.

Hagen Olsen sendte inn sitt bidrag og ble trukket ut. Innslaget ble vist på TV, og den dyktige unggutten fanget interessen til en far og en sønn på Dokka. De var på utkikk etter vokalist, og tok kontakt.

– I ettertid er jeg blitt fortalt at jeg framsto litt avvisende, men vi fikk til et møte til slutt og hadde noen øvinger. Slik ble Sogns dannet, og med fullt band var dette enda et steg opp for meg. I 2007 deltok vi i konkurransen «Lyden av lørdag» på NRK, der Tore Strømøy ledet jakten på landets nye folkelige musikkstjerne.

– Vi ble landskjente over natta, og ble nedringt av arrangører. Dette tok oss litt på senga, men det var bare å hoppe i det. Året etter ble vi faktisk Spellemannsnominert for plata vår. Vi vant ikke, men det var uansett stor stas, forteller han.

Bandet ble oppløst i 2015, men sammen med en fra originalbesetningen har Hagen Olsen holdt seg varm med «avkommet» Sognsgutta som har hatt masse spillejobber i innlandet.

Absolutt vikar
I et relativt oversiktlig miljø var det flere som hadde lagt merke til Hagen Olsen. I fjor vår måtte Tore Halvorsen, vokalisten i Ole Ivars, hjerteopereres, og bandet sto midlertidig uten frontfigur.

– William Kristoffersen ringte meg da. Vi har jo møttes flere ganger tidligere, og de visste jo at jeg kunne sangene deres. Det var jo stort å få dette spørsmålet, og veldig moro å bli vist denne tilliten.

– Det krevde litt omorganisering før jeg kunne takke ja, men jeg tenkte at dette var «once in a lifetime». Jeg fikk inntrykk av at de var fornøyde med vikariatet mitt, sier Hagen Olsen.

– Var egentlig aldri i tvil
Tidlig i november kom nyheten om at Halvorsen gir seg som vokalist i bandet som fyller 55 år neste år. Spillejobbene ut året blir det siste Halvorsen gjør i bandet.

– De ringte meg ganske fort etter at Tore ga beskjeden om at han ville slutte. Jeg kunne ikke svare ja sånn på strak arm, for det er jo litt av en logistikk med familie, full jobb og andre musikalske prosjekter.

– Det tok vel noen dager og uker før jeg svarte ja, men innerst inne var jeg aldri i tvil om at jeg ville dette. Heldigvis har jeg ei hjemme som jeg møtte gjennom musikken, og som vet hva dette går ut på. Hun visste hva hun gikk til.

Les også: Nei, så kultivert du har blitt

33-åringen er ikke bare musiker. Til daglig er han i full jobb som kjøreskolelærer.

– Det er en fin jobb å ha i tillegg, og jeg kommer i utgangspunktet til å fortsette med det i hundre prosent stilling, men at det blir fri noen fredager er nok ikke utenkelig.

Ønsker å bidra med noe eget
Med Hagen Olsen på plass bak mikrofonen fikk Ole Ivars førstevalget sitt, og arvtakeren er allerede i gang med å sette sitt preg på bandet. En julesang er allerede spilt inn, og en ny plate ventes i løpet av neste år. Det at bandet ønsker å gi ut noe nytt er Hagen Olsen veldig glad for.

– Jeg ønsker jo ikke bare å skumme fløten ved å synge låter de har laget tidligere, og jeg kjenner jo litt på følelsen av å klusse med noen andres verk. Men jeg vet jo at de ikke hadde spurt meg om jeg ikke hadde vært respektert, og jeg har vel vist at jeg har nok sjangerforståelse til å mestre dette.

– Jeg har det jo litt i ryggmargen. Det er vanskelig å gå inn å erstatte en vokalist som Tore, og det er ikke uten ærefrykt jeg går til jobben. Jeg får ikke gjort noe annet enn å være meg sjøl, og jeg har fått med meg noe av det som er blitt skrevet i kommentarfelt etter at nyheten ble kjent. Det har vært mye positivt.

Publisert:

Del: