I forbindelse med Norsk Jazzforums årsmøte, som setter kjønnsfordeling på dagsorden, benytter stipendiat Anne Lorentzen anledningen til å formidle litt tallmateriale om tingenes tilstand i norsk musikk generelt med henblikk på dette temaet i de respektive organisasjoner. – Ser vi isolert sett på den relative kjønnssammensetningen i musikerorganisasjonene har vi all grunn til å være nedslått, mener hun.

Anne Lorentzen_skyer

Av Anne Lorentzen, stipendiat, Høgskolen i Telemark

Landsmøtet i Norsk jazzforum setter kommende helg kjønn på dagsordenen, muligens som den første norske interesseorganisasjonen for musikere. Det kan saktens behøves. Med en kvinneandel på bare 14,5 % fremstår Norsk jazzforum som mer konservativ enn den norske kirke, som til sammenligning kan skilte med en kvinneandel blant prestene på 19 %.

Situasjonen er riktignok noe bedre i Grammofonartistenes forening (GramArt) som organiserer etablerte og uetablerte grammofonartister, men heller ikke hos GramArt kommer kjønnssammensetningen blant musikerne bedre ut enn blant prestene. Populærmusikerne i GramArt kan skilte med en kvinneandel blant på vel 18 %, en andel som synes å ha stått på stedet hvil helt siden 2002, da slike tall for første gang ble innhentet.

Blant komponistene og deres foreninger er situasjonen ikke noe bedre. I populærkomponistenes forening NOPA utgjør andelen kvinner i underkant av 13 %, i Norsk komponistforening 9,3 %, og i Ny Musikks komponistgruppe skarve 7 %. Situasjonen ser riktignok lysere ut dersom vi legger til grunn medlemsfordelingen i TONO, som krever inn penger på vegne av komponistene. Her ligger andelen kvinnelige komponister på rundt 17 %.

Bølge eller skvulp?

Har da ikke noe forandret seg i norsk musikkliv de siste årene? Skrev ikke musikkjournalistene nylig om en jenteinvasjon av nye kvinnelige artister i forbindelse med årets by:Larm? Noe må da ha forandret seg! Svaret synes å være både ja og nei, noe også musikkjournalistene selv lot til å mene der de delte seg i to; de som så en ”bølge”, og de som så et lite ”skvulp”.

Ser vi isolert sett på den relative kjønnssammensetningen i musikerorganisasjonene har vi all grunn til å være nedslått. Ser vi derimot nærmere på GramArts medlemssammensetning av sangartister, som jo vanligvis er den type musikere de fleste forbinder med artistkategorien, forandrer dette bildet seg nokså mye. Et slikt nærblikk viser at blant de som har oppgitt stemmen som hovedinstrument er det hele 53,2 % menn og 46,8 % kvinner.

Til dette er det minst to ting å si. Det ene er at kjønnsfordelingen mellom menn og kvinner innenfor kategorien sangartist kan synes å være langt jevnere enn det forskningen hittil har reflektert over.

Dette er både interessant og oppløftende. Samtidig er det også slik at i den samme perioden hvor journalistene har innvarslet en ny ”kvinnebølge” blant norske artister, så har den mannlige sangerandelen i GramArt faktisk vært større enn den kvinnelige. Hva mer er, den mannlige andelen av sangerne ser også ut til å ha hatt en sterkere økning enn andelen kvinnelige sangartister.

Kvinnebølge eller mannebølge?

Nå skal det med en gang sies at de tallstørrelsene jeg her opererer med er forbundet med usikkerhet. For det første er det ikke sikkert at GramArt er den mest representative organisasjonen for norske sangartister, slik også sangartistkategorien i seg selv er både vid og mangeartet. For det andre er det ikke sikkert at alle nye artister organiserer seg i en musikersammenslutning som GramArt. Og for det tredje er det også visse usikkerhetsmomenter knyttet til tallene fra GramArt i seg selv, som jeg her velger å la ligge.

Dersom vi skyver disse usikkerhetsmomentene til side, og legger de tallene med minst usikkerhet til grunn, tallene fra perioden 2006-2007, står vi imidlertid overfor en økning av mannlige sangartister på hele 50 %. Økningen av kvinnelige sangartister er også høy, litt i overkant av 35 %, men den er 15 % mindre enn den mannlige tilveksten. Legger vi til grunn den mest usikre perioden i GramArts medlemsmateriale, nemlig hele perioden 2004-2007, indikerer denne perioden en enda sterkere økning av sangartister. I denne perioden skal nemlig GramArt ha hatt en tilvekst av mannlige sangartister på mer enn 100 %, mens den kvinnelige andelen sangartister til sammenligning skal ha økt med ”bare” vel 90 %.

Hva så med spørsmålet om den nye såkalte ”kvinnebølgen” i norsk musikk? Kan den avskrives eller bekreftes? Tallene fra GramArt gir som nevnt ikke noe sikkert grunnlag for å konkludere. Særlig gjelder dette for årene før 2006.

Dersom vi likevel legger til grunn at medlemsandelen i GramArt kan oppfattes som en indikator i denne sammenheng, kan vi antyde følgende: Det synes å ha vært en sterk nyrekruttering av kvinnelige sangartister de siste par årene, i alle fall til GramArt.

Denne veksten kan likevel ikke taes til inntekt for noen isolert ”jentebølge”. Dette av den enkle grunn at ”guttebølgen” har vært større enn ”jentebølgen”, enten vi snakker om perioden 2006-2007, eller de siste tre-fire årene. Begge de journalistiske synspunktene, hhv. ”bølge” og ”skvulp”, har derfor i en viss forstand noe for seg, på samme måte som de også begge i en viss forstand tar feil.

Instrumentalistene

Den mest kjønnskjeve situasjonen er likevel å finne blant instrumentalistene, også her i favør av de mannlige musikerne. Som i 2002 er den mannlige sangeren i flertall, samtidig som mannlige musikere sprer seg utover en rekke instrumentgrupper, med elbass, gitar, trommer og keyboard som de mest utbredte. Det er også blant disse sistnevnte at den største medlemsøkningen til GramArt kan sies å ha funnet sted i løpet av hele perioden 2004-2007, og det i form av en fordobling.

Økningen av kvinnelige instrumentalister har til sammenligning vært svært beskjeden, relativt sett. Vi snakker her om en økning på mellom 0,1 til 0,5 prosentpoeng. Også her er det imidlertid lyspunkter. Om vi legger den relative fordelingen til side kan vi si at det også har skjedd en interessant økning blant de kvinnelige musikerne, selv om den relativt sett er beskjeden i forhold til de mannlige. Her er det tale om en noe nær fordobling av antall kvinnelige trommeslagere (fra 6 trommeslagere til 10), mer enn en fordobling av bassister (fra 3 bassister til 7), en nærmere tredobling av kvinnelige gitarister (fra 15 til 42), og en nærmere firedobling av kvinnelige pianister (fra 4 til 18).

Avslutter vi der vi begynte, med Norsk jazzforbund, viser forbundets medlemsfordeling en stor grad av samsvar mellom jazzutøvere og utøvere innen populærmusikk generelt. Av en medlemsandel på 15 % er nemlig bare 3,7 % av jazzforumets kvinnelige medlemmer instrumentalister, mens 10,9 % er vokalister. Dette tilsvarer langt på veg situasjonen i GramArt, hvor andelen kvinnelige sangere per i dag utgjør 10,7 % av organisasjonens totale antall musikermedlemmer, og de kvinnelige instrumentalistene bare 3,4 %.

Giske svinger pisken

En skillelinje mellom jazz og annen populærmusikk synes derfor å gå ved sangmikrofonen. For mens kvinnelige jazzutøvere langt på veg overlapper kvinnelige populærmusikkutøvere med tanke på hvordan de fordeler seg mellom stemme og instrumenter, fremstår sangerrollen som et langt mindre aktuelt alternativ for den mannlige jazzutøveren enn for den mannlig populærutøveren. Hva dette skyldes er et interessant spørsmål som må stå ubesvart i denne omgang.

Hovedkonklusjonen her må bli at det er på høy tid at fredningen av musikkfeltet i likestillingspolitisk sammenheng tar slutt. Tallene tyder på at det kan være mye å tjene på å begynne å betrakte musikkarbeidsmarkedet som et hvilket som helst annet arbeidsmarked, hvor endringer i kjønnsammensetningen ikke forventes å komme av seg selv.

Det synes heldigvis også kulturminister Trond Giske, som nå er i ferd med å svinge likestillingspisken også over musikk-Norge. Musikerorganisasjonene bør merke seg dette og følge Norsk jazzforums eksempel, før kulturministeren tvinger dem.

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Aftenposten. En noe forkortet versjon er publisert der den 28. april. Artikkelen gjengis her i sin helhet med velvillig tillatelse fra forfatteren.

Publisert:

Del: