I april la Kulturdepartementet ut et høringsnotat om den nye åndverksloven. En rekke sentrale aktører og organisasjoner i musikk- og kulturlivet har i løpet av sommeren gitt sine vurderinger av lovforslaget. Ballade vil i tiden fremover gi en del smakebiter fra denne viktige debatten, og bringer her videre første del av høringsuttalelsen til Elektronisk Forpost Norge, som advarer mot det sterke presset internasjonale mediekarteller har satt inn mot forbrukernes rettigheter. – Retten til å ta betalt for kopier er noe helt annet enn retten til å kopiere, skriver EFN blant annet. – Det første er copyright; det siste er en menneskerett, retten til å få del i og videreformidle kulturarven.

Mp3-illustrasjon

Av EFN – Elektronisk Forpost Norge

Elektronisk Forpost Norge har mottatt Kultur- og kirkedepartementets høringsnotat til endringer i Åndsverkloven og vil her komme med synspunkter og kommentarer til forslaget.

Elektronisk Forpost Norge (EFN) er en elektronisk rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i nettsamfunnet. EFN er opptatt av medborgerskap og juridiske rettigheter, personvern, samt tekniske, politiske og kulturelle aspekter ved datastøttet kommunikasjon såsom Internett og arbeider for åpne og demokratiske infrastrukturer for bruk og tilgjengelighet av informasjon i datanett. EFN arbeider for informasjonstilgjengelighet og for erkjennelsen av digitale mediers sentrale rolle for kunnskapsspredning, bevaring av åndsverk, og opprettholdelsen av en demokratisk offentlighet i samfunnet.

Disse målene blir dessverre motarbeidet av internasjonale mediekarteller som bruker copyright, opphavsrettslovgivning og andre immaterielle rettigheter (“intellektuell eiendom”) som brekkstang for å gjerde inn kunnskap og åndsverk. EFN er av den oppfatning at det er ingen nødvendig konflikt mellom forbrukerrettigheter og opphavsrettigheter, og det er få skapende mennesker som er motstandere av forbrukerrettigheter. I den senere tid er det imidlertid spesielt forbrukerrettighetene som har blitt utsatt for et vedvarende press fra sterke lobbygrupper på kartellenes vegne, og som derfor har stått sentralt i EFNs virksomhet. EUCD bærer dessverre mye preg av slik påvirkning, og EFN innser at forbrukerne vil komme til å miste en del rettigheter og friheter i denne runden, ut fra de føringene som direktivet gir. EFN ønsker generelt å fokusere på positive muligheter i teknologien såvel som i direktivet der dette er mulig, og setter også pris på de positive mulighetene departementet har funnet og gitt uttrykk for i høringsnotatet.

I det følgende vil EFN påpeke og foreslå enda noen flere muligheter for å opprettholde forbrukerrettigheter som er forenlige med direktivet. I andre tilfeller vil vi argumentere for det alternativet som vi tror er minst skadelig for forbrukerne (“det minste ondet”). I noen tilfelle vil vi påpeke spørsmål eller problemstillinger som ser ut til å være uavklart i høringsnotatet og i direktivet, og der vi ber departementet om å vurdere og klargjøre nærmere konsekvensene av, rammebetingelsene for eller tolkningen av problemstillingen eller endringsforslaget.

1.1 FORBRUKERRETTIGHETENE: EFNS REFERANSERAMME

De forbrukerrettighetene det er snakk om i forbindelse med opphavsrett og åndsverk kan samles under overskriften “Eksemplarrettigheter”. Eksemplarrettighetene er da de rettighetene en kunde eller gavemottaker har til et lovlig kjøpt eller mottatt eksemplar som man dermed er den lovlige eier av.

Det å kjøpe et eksemplar av et verk innebærer retten til å:

* Låne bort eksemplaret
* Gi bort eller selge eksemplaret
* Ta kopier til eget privat bruk av eksemplaret
* Lese/bruke eksemplaret så ofte/mange ganger en vil
* Bruke eksemplaret med eller uten selvvalgt tilleggsutstyr, eller på selvvalgt og lovlig ervervet avspillerutstyr

Disse rettighetene har alltid vært uadskillelig forbundet med eierskap av eksemplaret. Eiendomsrett til eksemplaret består altså i å ha disse eksemplarrettighetene. Det nye er imidlertid at teknologien har imidlertid utviklet seg slik at det nå er mulig å frata mennesker rettigheter som man tidligere ikke trodde kunne fjernes.

EFN har i utgangspunktet ikke noe prinsipielt imot ordninger med utleie, lån, lisensiering osv. av eksemplarer av verk. Derimot ser vi en betenkelig undergraving og fjerning av eksemplarrettighetene ved at (1) slik utleie, lisensiering o.l. misrepresenteres som kjøp/salg av eksemplarer, (2) til tross for at eksemplarrettighetene er helt eller delvis fjernet og (3) uten at prisen er redusert tilsvarende. Dermed avskaffes eller undergraves eksemplarrettighetene indirekte og gradvis. Den amerikanske opphavsrettsjuristen og lærebokforfatteren Pamela Samuelson uttrykker dette slik: “The main purpose of DRM is not to prevent copyright infringement but to change consumer expectations about what they are entitled to do with digital content.” (DRM — Digital Rights Management, eller tekniske beskyttelsesmekanismer så som kopisperrer.)

Dette viser at forbrukerrettighetene eroderes og trenger lovbeskyttelse. EFN støtter de seks rettighetene som er definert av forbrukerrettighetsorganisasjonen DigitalConsumer.org og som er grunnlaget for to lovforslag, nylig omforent, for å lovbeskytte forbrukerrettigheter i USA (“The Boucher Bill” og “The Digital Choice and Freedom Act”). Disse seks rettighetene er:
1. Retten til å “tidsforflytte” (timeshift) innholdet (bruke det når du vil)
2. Retten til å “romforflytte” (spaceshift) innholdet (bruke det hvor du vil, i hvilken spiller du vil)
3. Retten til å sikkerhetskopiere (ta back-up) (denne retten må være ubegrenset i tid og antall, dvs. ikke styrt av kopisperrer)
4. Retten til å velge plattform eller avspiller etter eget ønske
5. Retten til å endre format eller oversette innholdet til andre formater
6. Retten til å bruke verktøy/teknologi for å gjennomføre rettighetene ovenfor.

Dette danner referanserammen eller utgangspunktet for EFNs vurderinger, forslag og ønsker (sammenlign også EFNs lovforslag om Leserett til åndsverk, se vedlegg). I tillegg kommer noen prinsipielle betraktninger om kopiering som samfunnsverdi så vel som kopieringens praktiske nødvendighet pga. digitale mediebæreres manglende robusthet.

1.2 KOPIERING SOM SAMFUNNSVERDI
Alle materialer slites, og digitale informasjonsbærere (CD- og DVD-plater, harddisker osv.) er mindre holdbare og robuste enn de tradisjonelle “analoge” bærerne (vinylplater, kassetter, papirbøker). Slitasje- eller friksjonsskader på en digital informasjonsbærer medfører større tap av innhold og funksjonalitet enn tilsvarende på en analog bærer. Videre har CD- og DVD-plater innebygd planlagt foreldelse, idet industrien bevisst valgte å ikke laminere platene. Men digitale verk er lette å kopiere, og kopien får like god kvalitet som originalen. Kopiering for back-up blir derfor den logiske og nødvendige løsningen på dette holdbarhetsproblemet.

Uten teknisk kopieringsmulighet og lovbeskyttet kopieringsrett har ikke forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt eget materiale. Kun retten og muligheten til å kopiere til privat bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet. Alt digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert må regnes som tapt.

Private samlinger av bøker, plater og andre verk spiller en vesentlig rolle for bevaring av verkene og formidling av kulturelle verdier til nye generasjoner. Mange offentlige institusjoner som biblioteker, arkiver, museer m.m. har sin historiske opprinnelse i private samlinger.

Samfunnsmessige interesser tilsier at borgerne må ha muligheten til å etablere og opprettholde sine digitale samlinger av informasjon på samme måte som de hadde da de analoge og mer håndgripelige og robuste informasjonsbærerne var enerådende. Vi kan ganske enkelt ikke tolerere at innholdsleverandørene og
distributørene av digital informasjon av musikk, bøker, film m.m. legger premisser for vår bruk av dette materialet som styrer og evt. avskaffer vår fremtidige tilgang til vår kulturarv. En slik monopolisering av vår felles kulturelle og intellektuelle kapital innebærer en form for tanke- og kunnskapskontroll som er uforenlig med et fritt, demokratisk samfunn.

Kopieringsfiendtlighet og forsøk på å skape kunstig knapphet på og tilgangskontroll over digitale verk blir derfor en dypt kulturfiendtlig praksis som er ødeleggende for både selve åndsverkene, for deres skapere og brukere, og for kulturinstitusjonene som forvalter, bevarer og tilgjengeliggjør åndsverk.

1.3 ENERETTEN — EN MODERNE FORSTÅELSE
Historisk oppsto copyright som en inntektsgaranti for forfattere for å hindre trykkere i å trykke og selge bøker uten avtale med og fortjeneste til forfatterne. Copyright oppsto da det ble mulig å skape fortjeneste gjennom det å kopiere — altså idet kopiering ble en viktig inntektskilde for skaperne av åndsverk, samtidig som kopiering kunne misbrukes av andre til å generere illegitime inntekter på bekostning av skaperne. Å kopiere noe var en kostbar og arbeidskrevende prosess og var derfor ensbetydende med et ønske om å tjene penger på kopieringen. Det ble derfor satt likhetstegn mellom eneretten til å tjene penger på verket og eneretten til å kopiere verket, siden dette kun var to aspekter ved samme prosess.

I dag er virkeligheten en helt annen. Det å kopiere har blitt allemannseie fordi det er så enkelt og billig — kopiering er i mange tilfelle nesten gratis både økonomisk og målt i arbeid/tid. Dermed har det oppstått gratiskulturer basert på deling av verdier i sosiale og kulturelle fellesskap. Den lovfestede retten til privat kopiering eller privatbrukskopiering (paragraf 12 i Åndsverkloven) reflekterer til en viss grad dette faktum, og gir en ganske god beskyttelse av denne sosiale og kulturelle praksis.

EFN mener at i dagens samfunn er eneretten til å tjene penger på verket og retten til å styre over kopiering (eksemplarfremstilling) to forskjellige ting. Eneretten til å tjene penger på verket bør bestå, og bør danne forståelsen for hva opphavsrettens enerett innebærer (sammen med de ideelle rettighetene). Ikke-kommersiell kopiering derimot — gratiskopiering eller privatbrukskopiering — er derimot noe helt annet, det er kultur og samfunn. Sagt på en annen måte:”Copyright er ikke retten til å ta kopier, det er retten til å TA BETALT FOR kopier” (Erik Naggum).

Copyright — et begrenset og kortvarig monopol på retten til å ta betalt for kopier — er fremdeles en god ide. Kommersiell kopiering bør fortsatt være ulovlig uten samtykke fra den som har opphavsretten. Men idag er kopiering som nevnt blitt så mye enklere og billigere at det er allemannseie. Teknologisk utvikling har muliggjort ikke bare stadig nye former for medier, verkstyper og kopiering – men også gratis kopiering som sosial, kulturskapende, reklamerende og bevarende aktivitet. Nye teknologier peker bort fra det vi kan
kalle Eksemplarkontrollparadigmet, der inntekter er knyttet til salg av fysiske eksemplarer eller telling av antall eksemplarer eller aksesser. I en verden der digitale verk er “flytende” eller distribueres i nettverk uten å befinne seg på et fast, fysisk medium eller informasjonsbærer trenges det nye økonomiske modeller som tjener både de som skaper og bruker verkene, såvel som de som skaper og bruker nye teknologier og tjenester, et annet interesseområde for EFN.

Det er derfor det er så vesentlig at retten til å ta betalt for kopier er noe helt annet enn retten til å kopiere. Det første er copyright; det siste er en menneskerett, retten til å få del i og videreformidle kulturarven. Privat kopiering er ikke bare en privat rettighet, det er også en kulturformidlende og samfunnsbevarende praksis.

Det riktige ville derfor være ikke å innskrenke retten til privat kopiering, men derimot å styrke denne retten og uttrykkelig fastslå at den er uavhengig av medier og format (slik EFN foreslår i sitt lovforslag, se vedlegg. EFNs lovforslag har vært behandlet i Stortingets lovutredningskomite og EFN vil følge opp lovforslaget videre via politiske kanaler.).

I den private sfære må kopiering være fri og ansees som et gode (privatbrukskopiering). Også utenfor den private sfære må kopiering ansees som et gode og være mest mulig fri, i kombinasjon med avgifter, tvangslisenser, avtalelisenser, osv. Det vesentlige for EFN er å unngå restriksjoner på kopiering, unngå forkrøpling av eller forbud mot nye teknologier, og unngå overvåkning over, logging og detaljregulering av hva brukerne kan foreta seg på sine datamaskiner. Økonomiske løsninger bør gjenspeile bruksmønster (jo mer man kopierer, jo mer betaler man), men bør også gjenspeile kulturpolitiske målsetninger, slik at også de små og mindre bemidlede kan få tilgang til kulturarven.

På side 9 i høringsutkastet skriver departementet at “På tross av den hurtige teknologiske utvikling, har det ikke vært behov for å introdusere nye begreper i Åndsverkloven for å tilpasse loven til de nye utnyttelsesformer.” EFN mener at en eksplisitt styrking i loven av forbrukerrettighetene, f.eks. gjennom å innføre de to begrepene “eksemplarrettigheter” og “leserett” hadde vært ønskelig.

EFN er klar over at ikke alle disse idealene kan realiseres i dagens politiske klima, men ønsker allikevel å presentere dem som referanseramme for våre forslag, vurderinger og ønsker til høringsnotatet om endringer i Åndsverkloven. Med dette vender vi nå til EFNs konkrete kommentarer, forslag og ønsker.

Samtlige høringsuttalelser i denne saken kan lese på denne undersiden hos Kultur – og Kirkedepartemenetet. Her finner du også selve høringsutkastet, samt en saksoversikt. Del to av EFNs høringsuttalelse, der de går nærmere inn på detaljer i høringsforslaget, kan du lese her på Ballade i morgen. Nedenfor finner du i tillegg en rekke relaterte artikler og leserinnlegg om kopieringsproblematikken – inkludert høringsuttalelsene til TONO og PNEK, som vi bragte videre alt i slutten av juni.

Publisert:

Del: