Ingen annen klassisk musikksjanger har ekspandert så kraftig i de nordiske landene etter 2. verdenskrig som operaen. Det har vært en sterk økning i antall scener, utøvere og oppførelser av nyskrevne operaer. Også i Norge har det vært stor produktivitet innenfor musikkdramatikkfeltet: I løpet av perioden etter 2. verdenskrig har det blitt skrevet omkring 80 musikkdramatiske verker her til lands. En hemmelighet som er godt bevart for de fleste. Her fører Eli Ringstad Risa Ballades lesere litt nærmere denne hemmeligheten, i en artikkel opprinnelig skrevet for den snart avsluttede Ultimafestivalen.

Ophelias: Death By Water Singing1 (Foto: Joakim Foldøy)

Av Eli Engstad Risa

Opera som kunstform har en relativt kort norgeshistorie å vise til. Sjangeren har vært under statlig forvaltning gjennom Den Norske Opera i mindre enn femti år. I motsetning til våre europeiske naboland hvor operaen har hatt en sterk binding til kongehus og aristokrati gjennom århundrer, har operainstitusjonen i Norge knapt et halvt sekel å se tilbake på. Dette har nødvendigvis satt sitt preg på det forholdet nordmenn har til sjangeren: Vi er noviser i operasammenheng. Repertoaret ved nasjonaloperaen domineres stadig av 1800-tallets kanon, og tradisjonen har en fremtredende stilling i forhold til den norske operadiskursen.

Tradisjonens dominans har også i stor grad kommet til uttrykk i de nyere norske operaverkene som har blitt fremført ved DNO. Samtidighetsbegrepet i disse samtidsoperaene har ofte ikke rommet særlig mer enn tidspunktet de er blitt framført på, og de nye norske musikkdramatiske verkene som har forsøkt seg på en fornyelse av sjangeren, har ofte vært å oppleve på andre arenaer. Selv om DNO er involvert i å utvikle nytt repertoar gjennom sitt engasjement i Operatoriet, et verksted hvor komponister og librettister får prøve ut ideer til samarbeid, har selve produksjonen og framføringen av nye verker hovedsakelig skjedd utenfor nasjonaloperaen.

De siste ti-femten årene har vi sett en oppblomstring av uavhengige scener og fora for utvikling og fremføring av nyere norsk musikkdramatikk. Og det er denne ikke-institusjonelle musikkdramatikken som i størst grad har stilt seg utfordrende til den tradisjonalismen som gjerne sies å feste ved den norske musikkdramatikken. Likevel er det påfallende å se hvordan en nasjonal tradisjonsbevissthet har gjort seg gjeldende innenfor musikkdramatikken i vårt århundre, også blant de yngre musikkdramatikerne som ikke har vært framført under nasjonaloperaens vinger.

I etterkrigstidens Norge ble det nasjonale befestet både gjennom utformingen av tonespråk og valg av tekstgrunnlag. Operaer av komponister som Edvard Fliflet Bræin, Geirr Tveitt og Johan Kvandal, som alle er blitt fremført ved Den Norske Opera, knytter i tråd med tiden an til den norske folkemusikken. Men det norsk-nasjonale artikuleres også i librettoene: Arne Eggens Olav Liljekrans er skrevet over en tekst av Henrik Ibsen, Jeppe av Geirr Tveitt over Ludvig Holbergs drama, Johan Kvandals Mysterier bygger på Hamsuns roman med samme navn. Ragnar Søderlinds fullføring av Griegs påbegynte opera Olav Tryggvason med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson i 2000, føyer seg inn i dette knippet av nasjonale ikoner.

Også yngre generasjoner av komponister har vendt seg mot tradisjonen for inspirasjon. Glenn Erik Haugland og Knut Vaage er begge komponister som gjennom sine musikkdramatiske verker knytter an til sentrale norske nasjonaldiktere: Arne Garborg i Hauglands Hulda og Garborg (2001) og Jon Fosse, som gjerne knyttes opp mot Ibsen, i Vaages kammeropera Nokon kjem til å komme (2000). Henrik Hellstenius har gått til den europeiske kanon i arbeidet med librettoen til sin opera Ophelias: Death by water singing, som får premiere under årets Ultima. Teksten i Opheliaser skapt i samarbeid med dramatikeren Cecilie Løveid, mens Hellstenius’ forrige opera, Sera fra 1999, hadde originalskrevet libretto.

Man kan spørre seg om operaens korte historie i Norge er medvirkende til bruken av en nasjonal kanon som kilde. Kanskje har norske musikkdramatikere funnet det nødvendig å knytte sin produksjon an til en norsk tradisjons-
og nasjonsbevissthet i mangel på en langvarig eller kontinuerlig norsk operatradisjon å gripe tilbake til. Opera som kunstform står også i et særegent forhold til tradisjonen. Forestillingen om operaen ruver over sjangeren, nærmest som en platonsk idé. Ideen opera lurer like under overflaten, og dukker opp i møtet med ethvert nytt musikkdramatisk verk, all nyskaping til tross.

Så ligger det også en konvensjonens tyngde i selve sjangerbetegnelsen: Opera betyr nettopp verk. Men det sluttede verket har også i Norge begynt å møte utfordrere. Ved siden av rikdommen av kammeroperaproduksjoner kommer yngre komponister på banen med sjangeroverskridende verker som beveger seg i musikkdramatikkens yttergrenser. Bildet hvor tradisjonen med all sin tyngde dominerer repertoaret er i endring.

Polemiske diskusjoner om operahus og dettes beliggenhet har ebbet ut, og kunstformen som sådan er i større grad i fokus. Norsk kulturråd har også satt i gang prosjektet AdOpera! som har som uttalt mål å bygge produksjons-
og repertoarkompetanse innenfor samtidsoperafeltet fram mot åpningen av Bjørvika-operaen i 2008. Men det er et lang lerret som skal blekes.

La oss vende tilbake til de 80 musikkdramatiske verkene jeg nevnte inn ledningsvis. Hvorfor er ikke denne produksjonsrikdommen bedre kjent? Nå skal rett være rett: Flere av verkene har aldri blitt fremført eller har fått sine
fremførelser i utlandet. Men det fraværet av oppmerksomhet som har vært kunstformen til del i Norge står ikke i forhold til det kunstneriske aktivitetsnivået.

En såvidt stor verkproduksjon fortjener oppmerksomhet og debatt. I et land hvor vi har kort fartstid når det gjelder musikkdramatikk og hvor tradisjonen har hatt en dominerende stilling, er diskursen omkring kunstformen
grunnleggende for vår forståelse av de nye verkene. Den norske offentligheten ønskes velkommen til å rydde plass for musikkdramatikken.

Eli Engstad Risa har hovedfag i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo 2005 med en oppgave om Antonio Bibalos Glassmenagerie. Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2005, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Ytterlige program-detaljer finner du på www.ultima.no.

Publisert:

Del: