I regi av Norsk tonekunstnersamfund møttest eit antal representantar frå det klassiske musikklivet til debatt på Norges musikkhøgskole mandag. Temaet for debatten var den paradoksale utviklinga den klassiske musikken opplever, med ein kanskje sterkare plassering i samfunnet nokonsinne kva gjeld nivå, antal utøvarar, institusjonar og konsertar – samstundes som ein opplever ei marginal merksemd i mediene. Ballade har snakka med initiativtakar til møtet, Ole Bøhn, rektor ved Norges musikkhøgskole, Eirik Birkeland, og musikkjournalist i P2 Halfdan Bleken.

Eirik Birkeland, Ingrid Maria Hanken, NMH

Av Ida Habbestad

“Aldri har det vært så mange utøvere av klassisk musikk i Norge. Arrangement blir godt besøkt, kor og korps rundt i landet blomstrer og vi får snart et nytt operahus. Likevel er folk mindre bevisst på klassisk musikk, og den blir sjelden synliggjort i media. Hvorfor?”

Med dette som utgangspunkt inviterte Norsk tonekunstnersamfund til open debatt på Norges musikkhøgskole mandag.

Ein fullsett Levinsal med eit nokså breidt utval representantar frå det klassiske musikklivet, samt politikarar og representantar frå næringslivet, tilseier at dette er spørsmål som i stor grad engasjerer det norske musikkmiljøet. Etter innlegg ved konsertmeister Ole Bøhn, rektor ved Norges musikkhøgskole Eirik Birkeland, dirigent Terje Boye-Hansen, redaktør for Klassisk musikkmagasin Mona Levin, leiar for Lytterforeningen for klassisk musikk Tore Brantenberg, musikkritikar Ståle Wikshåland, og prosjektsjef for musikk i NRK Alf Magnus Reistad, var ordet fritt, og den nokså omfattande talarlista vitna om at det er mange meiningar kring desse spørsmåla.

Ballade har her snakka med initiativtakar til møtet, Ole Bøhn i Norsk tonekunstnersamfund, rektor ved Norges musikkhøgskole Eirik Birkeland, samt musikkjournalist i P2 Halfdan Bleken, som er sterkt uenig i måten ein tek opp dette temaet på.

NRK sitt kulturansvar
Ole Bøhn – det er viktige ting utøvarorganisasjonen set på dagsorden. Kva er målet med å ta opp desse spørsmåla?

— Målet for debatten er å fokusere på ting som har opptatt folk som driver med klassisk musikk i lang tid. Vi synes den klassiske musikken er kommet i bakgrunnen fremfor andre former for kunst, og da særlig popmusikken. Nå var ikke dette ment bare som en fremstilling av et klagemål, vi vil også prøve å belyse hva vi som utøvere kan gjøre bedre for at musikken skal bli mer synlig og derved også viktigere i samfunnet – at den får tilbake den plassen den har hatt før, og som vi synes den har mistet.

Prosjektsjef for musikk i NRK, Alf Magnus Reistad, meiner situasjonen er langt frå så ille som det Tonekunstnersamfundet oppfattar. På mandagens møte sa han at den klassiske musikken er priviligert i forhold til ein del andre uttrykk. Forstår du kva han meiner med det?

— Nei, jeg forstår ikke det. Vi synes den klassiske musikken har en altfor smal del i NRK, både i fjernsyn og radio. Jeg setter ikke sjangerne opp mot hverandre, og jeg har ikke noe imot popmusikk eller rock, men NRK har et kulturansvar. Vi savner musikk i folkekanalen fordi det er en del av oppdragelsen, vi savner at NRK kan drive en bevisst musikkpolitikk.

Aukande medvit kring problemstillinga
Føler du at de med dette møtet har komme vidare?

— Ja, det gjør jeg. Jeg var veldig skuffet over at det ikke var flere kulturredaktører til stede. Men folk begynner i alle fall å snakke om disse tingene, man er bevisste på dem, og vi som er musikere også – vi opplever at vi har et veldig stort ansvar selv. Min kjepphest er repertoaret, at vi greier å finne et repertoar som ikke bare involverer fordums mestre, men også de kommende. Og vi har et ansvar for å bruke vår kreativitet, for eksempel angående hvor vi kan spille: musikk behøver ikke bare være på de tradisjonelle konsertstedene.

Kom det fram nokre konkrete resultat?

— Ja, nå har vi en dialog, nå kan vi snakke sammen. Først og fremst med NRK. Vi vil sammen med Lytterforeningen for klassisk musikk ta et direkte møte med folk fra NRK i slutten av april, seier Bøhn.

Journalistar som sabotørar?
Kulturjournalist i P2, Halfdan Bleken, heldt eit innlegg der han uttrykte at det i eit slikt forum er lett å kjenna seg meir som ein sabotør enn som ein som brenn for den klassiske musikken, og han åtvarar mot å danna fiendebilete mellom desse to gruppene – altså utøvarsida og journalistsida. Kva tenkjer du om det?

— Jeg vil ikke konfrontere Bleken om dette. Det er sikkert mange dedikerte medarbeidere i NRK, – men så må det være noe med den høyere ledelsen som gjør at de ikke får kommet til.

Men du er med på tanken hans om at det i ein reell debatt bør vera stor breidde i utvalet av innleiiarar?

— Ja, det er jeg litt enig med ham i. Vi kunne hatt et bedre sammensatt panel. I et annet møte bør man kanskje ha med noen fra utøverorganisasjonene innenfor populærmusikk. Men kanskje er det heller ikke så nyansert dette her, kanskje ser folk forholdsvis likt på tingene likevel?

Manglande evne til å analysera problemet?
Musikkjournalist i P2, Halfdan Bleken delar neppe den oppfattinga. Under debatten heldt han eit, i følgje han sjølv uførebudd – men dertil engasjert innlegg. Mellom anna heldt han fram at ein i dette forumet manglar evna til å analysera kva problemet eigentleg inneheld. Kva legg du i det, Halfdan Bleken?

— Jeg mener at møtearrangøren åpenbart allerede hadde svaret klart. Man mener at problemet ligger hos pressen – og har ikke noen videre analyse enn det. Man spør ikke hvorfor pressen ikke er interessert. Jeg mener at pressen går etter de ting de til enhver tid oppfatter som aktuelt i samfunnet. Personlig har jeg som journalist hatt synspunkt på den klassiske musikkens stilling i dag mange ganger, jeg har hatt kommentarer i radio og i avisene – men dette avføder aldri noen debatt fra musikklivet, annet enn når noen føler at de må forsvare sine egne ting. Det eneste man da er opptatt av, er å forsvare sin egen posisjon – ”dette kan ihvertfall ikke gjelde oss”.

Hjelper det å slutta med kjole og kvitt?
Men både Bøhn og fleire av dei andre innleiarane set fokus på at dette også er utøvarane sitt ansvar?

— De satte ikke fokus på det, men det stemmer at det var enkelte slike sidekommentarer. Ikke minst fra NMHs rektors side. Men innfallsvinkelen er etter mitt syn ikke den rette. Jeg har mange ganger prøvd å stille spørsmål ved om det virkelig er slik at man ved å skifte mellom rødt og grønt og blått lys på scenen og slutte med kjole og hvitt kan gjøre den klassiske musikken mer tilgjengelig. Jeg mener at det simpelthen er måten den låter på som er vanskelig. Men disse synspunktene avføder aldri noe annet enn at man får beskjed om å holde kjeft, ellers blir det Frp-tilstander i landet.

— Jeg kjenner ikke til Tonekunstnersamfundet i særlig grad, men jeg kjenner til Lytterforeningen, og jeg stiller spørsmål ved om organet kan betraktes som en seriøs samtalepartner. Jeg har inntrykk av at de ikke er reelt interesserte i noen virkelig samtale, men mest i sine egne postulater. Gjennom for eksempel å bruke energien sin på å legge skylden på journalistenes manglende – eller, når det ikke passer, for gode utdannelse, og å insinuere at kritiske røster, sånne som jeg, har vikarierende motiv som sabotasje av musikken.

Stadige reproduksjonar – med friskhet og glød?
Kva meiner du så at ein burde gjera?

— Det krever et kjempelangt svar. Jeg har skrevet en rekke artikler om dette i Aftenposten og i Morgenbladet, utenom 14 års virksomhet i radioen. Her har jeg stilt spørsmål om den klassiske musikken kanskje er for tung i en tid hvor det skal gå fort, den er krevende, opererer med lange buer som fortellerteknikk hvor det krever at du er med hele tiden – kanskje er det derfor den eldre klassiske musikken, som barokkmusikkk nå slår an; fordi den har kortere forløp, og ikke er arketetonisk bygd opp på samme måte som romantisk musikk.

— I all korthet står den seriøse musikken idag på to søyler, samtidsmusikken og den klassiske/historiske musikken. Samtidsmusikken har problemer med å kommunisere med publikum, mens den klassiske musikkens store utfordring er at den er henvist til å skulle reprodusere, å stadig repetere ting med friskhet, glød og overbevisning. Noe som er svært vanskelig.

Nye innfallsvinklar
Så langt problematikken – kva meiner du ein kan gjera med dette?

— Noen innfallsvinkler har vist seg fine. Den store utfordringen for den musikken som ikke er samtidsmusikk, er at den er repeterende. Hva skal man gjøre med det faktum at det er vanskelig å holde den frisk i publikums og utøvernes ører?

— Jeg tror man som kunstner stadig må lete etter nye innfallsvinkler. Det å bare polere, å bare være ute etter å oppnå en høyere teknisk perfeksjon er dødfødt. Man bør finne noen grep som kan gjøre det mer interessant. Jeg synes den historiske oppføringspraksisen er interessant fordi den kontinuerlig reviderer. Forståelsen av historien endrer seg over tid, og dermed kan du stadig bygge den om. Men institusjonene er ikke interesserte i dette, man bygger bare på den ubevisste tradisjonen man står i, med unntak kanskje når man blir smittet av dirigenter fra tidligmusikkbevegelsen. Det å hevde at at et tradisjonelt symfoniorkesters framføring av klassisk musikk fra høyromantikken og bakover er et moderne uttrykk, når orkesteret som ensembletype knapt har endret sin form og sammensetning og heller ikke sin oppføringspraksis siden 1910-20, er etter min mening mer enn tvilsomt.

— Men det finnes kanskje også andre innfallsvinkler for den klassiske musikken? F.eks. å spille Brahms som elektronika. Hva vet jeg? Poenget er at noe må gjøres hvis denne musikken skal klare seg i lengden. Noe det selvsagt er all grunn til å håpe på. Men denne klubben som hadde møtet mandag er ikke i nærheten av å stille spørsmål ved hvordan musikken de elsker faktisk låter i dag. Deres perspektiv er at det er hevet over enhver tvil at den er stor slik den fremstår. Og hellig. Slikt ligner litt for mye på dogmatisme.

Norges musikkhøgskole arena for vidare debatt
Åstad for debatten var Norges Musikkhøgskole, og rektor Eirik Birkeland ser institusjonen som ein viktig arena for denne typen diskusjonar. Han nemnte under debatten at musikkhøgskulen er interessert i å fokusera vidare på desse spørsmåla. På kva måte tenkjer ein seg dette gjort?

— Musikkhøgskolen har planer om å ta initiativ til årlige konferanser, med både musikkfaglige og musikkpolitiske temaer, seier Birkeland. – Dette ønsker vi å gjøre i samarbeid med andre aktører, innenfor kulturfeltet og utdanningsfeltet. Dette temaet er vesentlig, og noe vi godt kan tenke oss å sette opp på en konferanse, men da med romsligere tidsramme og en fyldigere deltakerliste.

Ein langsiktig tanke
Trur du det kom noko konkret resultat ut av nettopp dette møtet?

— Jeg synes det var utmerket å komme sammen for å få diskutert de utfordringene vi står ovenfor. Men vi må tenke langsiktig og ha retning og framdrift i det vi holder på med. Det er jo flere utfordringer som ligger der; de går på publikumstilslutning, rekruttering av et yngre publikum, og den generelt sterke konkurransen i forhold til andre kulturytringer som er blitt mer markant i løpet av de siste tiårene.

— Og det er utfordringer i forhold til å fornye den klassiske tradisjonen, som går dels på å klare å få opp mer nytt og levedyktig repertoar som står seg på konsertplakatene – hvor noe av det også når fram til et større publikum. Og det er også grunnleggende problemer som går på selve formidlingen av klassisk musikk, den har lett for å kunne bli rituell, og selve konsertformen ser ut til å virke som den stenger mange ute.

Utfordring å nå fram også i dei breide kanalane
Er problematikken opp mot media så ille som det vert skissert?

— Når det gjelder i hvilken grad den klassiske musikken synliggjøres i media, har vi gode kulturkanaler som Ballade, P2, Alltid klassisk og andre som når de som er faglig interesserte. Men utfordringen ligger i å kunne nå fram også i de brede kanalene, og i dagsavisene. Når Ståle Wikshåland på mandagens møte sier at Dagbladet rent faktisk har minst like mye klassisk musikkjournalistikk nå som de hadde på Simen Skjønsbergs tid som kulturredaktør, kan det hende det er riktig. Men samtidig har det vært en eksplosjon i antallet klassiske konserter, så sjansen for at de enkelte konsertene faktisk blir omtalt har blitt uhyre liten. Med det tatt i betraktning, mener jeg at det ikke er noe å skryte av om man har samme millimeter spalteplass i dag som i 1970.

— Det er mange mulige lyttere, mange som sier de faktisk hører på klassisk musikk eller kan tenke seg å gjøre det, men i forhold til antallet potensielle publikummere er det få som faktisk går på konsert. Det er viktig at vi er åpne for å prøve nye veier, nye måter å formidle på, uten av vi devaluerer selve innholdet i musikken.

Ny musikkjournalistutdanning?
Det dukka opp eit spørsmål om samarbeid om musikkjournalistikkutdanning, samarbeid med journalisthøgskolen – er det aktuelt?

— Det er noe jeg godt kunne tenke meg å se på muligheten av. Det er en utfordring å få frem folk som har god innsikt i musikk og en god penn til å kunne skrive nettopp i dagsavisene. Men utfordringene ligger i stor grad i rådende holdninger i avisredaksjonene, og slik sett trenger man kanskje heller å snakke med redaktørene – eller med dem som deler ut pressestøtte. Det hjelper lite å skyte på journalistene som møter opp på debatt og som faktisk jobber med dette.

Om vi på NMH kan bidra med å animere gode studenter til å gå videre med det, hadde det vært veldig bra, og jeg tar gjerne en prat med journalisthøgskolen for å se om vi kunne gjort noe felles.

Publisert:

Del: