NRK-kommentator Halfdan Bleken kommer i dette essayet med et kraftig varsko for den klassiske musikkscenen, som han hevder er preget av ett kunstsyn hvor høytid og stivnethet er det mest iøynefallende, og hvor ikonisering av fortidens store menn og deres verker er målet. Han hevder at det i dag er laber og synkende interesse for denne musikken, samt et stadig eldre publikum. Det klassiske musikkmiljøet gjør etter hans syn alt for å feie dette problemet under et støvete teppe, fordi “alt for mange har altfor mye å tape på at situasjonens alvor kommer frem i lyset”. – Den klassiske musikkens hegemoni er brutt, skriver Bleken blant annet. – Og mye tyder på at det er for alltid.

Pamela O'Connel: "Concert Violinist"

Av Halfdan Bleken, journalist/programleder/produsent, Musikkavdelingen, NRK

For en tid tilbake var jeg på en konsert i hovedstaden. Konsertarrangøren var en av de beste og mest erfarne i byen, lokalet var et av byens beste lokaler for denne typen musikk, det var annonsert i avisene, de tre unge musikerne var utenlandske og av toppklasse, og det samme var musikken: Beethoven og Brahms sto på programmet – to av de tre store B’er i musikkhistorien.

Klokken nærmet seg halv åtte, det forgylte interiøret i den gamle restaurerte salen midt i Oslo sentrum med 500 plasser, skinte velopplagt, og de to svære prismekronene glitret over hodene til – 21 mennesker. 21. Denne senvinterkvelden i Oslo. 21 i en sal for femhundre. Av både kunstnerisk og vitenskapelig interesse foretok jeg en nærmere undersøkelse av dette publikummet etter konserten: Av de 21 var 1 konsertarrangørens representant, 1 var der for å bla notene for pianisten, og 7 var i familie med musikerne. Det blir tilsammen 9. 21 minus 9 gir 12. 12 mennesker var altså kommet uten andre motiver enn å høre musikken. 12 stykker i en by med nærmere 1 million innbyggere.

Internasjonal trend
Denne historien er sann, og den er typisk – og den er ikke typisk norsk. Fra mange vestlige land idag rapporteres det om laber og synkende interesse for den klassiske musikken, samt et stadig eldre publikum. For 20-30 år siden var situasjonen en annen: Hvis man hadde en såkalt seriøs musikkinteresse den gangen, så gikk man på slike konserter som den jeg her har fortalt om. Men slik er det ikke lenger: Man kan godt ha en stor interesse for tonekunst idag uten å sette sine ben i Filharmoni eller på kammerkonserter. Rett og slett fordi den klassiske musikkens hegemoni er brutt. Så enkelt er det: hegemoniet er brutt, og mye tyder på at det er for alltid.

Stikker hodet i sanden
Grunnen til at det ikke snakkes om dette andres steder enn i Fremskrittspartiets populistiske kamptaler, er at det klassiske musikkmiljøet gjør alt for å fortrenge problemet, stikke hodet i sanden, håpe at det ordner seg, la være å snakke om det: I god, gammeldags, borgerlig ånd når pinligheter ikke er til å komme utenom. Dette forsterkes selvsagt av at her er det alt for mange som har alt for mye å tape på at situasjonens alvor kommer frem i lyset: Millioner og atter millioner av kroner forvaltes av statsdrevne orkestre, opera og musikkonservatorier, og tusenvis av mennesker arbeider innenfor feltet.

Også journalister, som på ingen måte bør gjøre noe så uttillatelig som det jeg gjør nå: Pisse i brønnen, dolke i ryggen,være en stikker, i det som oppfattes som ikke bare en truet, men også en idealistisk høyverdig moralsk bransje. Men hvilken moral er det denne bransjen står for?

Topp eller bånn
Man lar unge mennesker bruke årevis på å lære seg det som er nødvendig for å gjøre en podiejobb som den jeg har beskrevet her. Man lar dem satse idealistisk på saken, man gjør dem villige til å forsake mye, i timer innelåst på øverommet, daglig – år etter år. For at de skal nå toppen. Og så byr man dem dette: gull og forlorent glitter og en nesten tom sal. En vanlig vinterkveld i Oslo, hvor det riktignok foregikk ni andre konserter samtidig, men hvor dette var den eneste med klassisk musikk. Det er ikke å nå toppen, det er bånn.

Verkene som ble presentert denne kvelden tilhører det som med rette er blitt benevnt “den vestlige kulturens største klangmonumenter”. Med tiden er disse klangmonumentene blitt 150 til 200 år gamle, og det er blitt stadig tydeligere at de er fra en annen tid; en tid med mindre kryssklipping og mindre inntrykks-kjapphet enn idag. Denne musikken kommer fra en tid da historiefortellingen fortsatt spilte en rolle. Den tiden da folkeeventyrene ble samlet inn og hvor man leste høyt og hørte den lange historien uten å dette av lasset etter ett minutt.

Historiefortellingen idag er i miskreditt, den er blitt kjedelig, og enda verre er situasjonenen for den ordløse historien: For det er det den klassiske musikken er: Lange, ordløse fortellinger i et abstrakt konsentrasjonskrevende sprog, som ikke er automatisk medfødt, slik noen liker å tro. Bedre blir ikke den klassiske musikkens stilling av at konservatoriene og tradisjonen for det meste krever, og lærer bort, til unge musikere en fortellerstil som er basert på et umoderne og feilaktig kunstsyn. Et kunstsyn hvor høytid og stivnethet er det mest iøynefallende, og hvor ikonisering av fortidens store menn og deres verker er målet. Dette skinner konstant igjennom ved de fleste klassiske konserter idag, om så utøverne er de mest velrenomerte, og det spenner ben for musikken og undergraver dens kraft og saft.

Gravalvor
Det er nok å se på musikerne mens de spiller: Ved klassiske konserter er det som regel kav umulig å se om musikerne spiller en scherzo eller en marcia funebre: Det første er en “spøk”- scherzo – og det andre en sørgemarsj. Begge deler spilles med samme gravalvorlige mine, uten antydning til smil. Og det sier noe om holdningen til musikerne, for de holder seg ikke når de spiller en scherzo, det er ikke derfor de er så alvorlige: En vits er nemlig seriøse saker når det er Beethoven som forteller den, måvite. Man ler jo ikke i kirken når lignelsen om den rike mann og kamelen leses opp heller, ikke sant? Derfor presenteres den mest banale lille valsemelodi, som Brahms eller Beethoven har lagt inn som oppgløtt i sine komposisjoner, med samme stereotype himmelvendte blikk og fokus flere kilometer ute i rommet. For dette er stort, hele tiden, hver tone er stor. Den er STOR. Måvite. Som sagt: Når historiefortellingen med ord er ille ute i kjappheten og overstimulansens tidsalder, så er den ordløse historien fortalt av en dårlig forteller som lirer historien av seg som en skoleflink unge med tillært patos, enda verre stilt.

Publikum svikter
Situasjonen for den klassiske musikken har som sagt forverret seg kraftig de senere ti-årene, og før eller senere vil lenkene som holder sammen på denne delen av musikklivet briste, og da først i det svakeste leddet. Her er dét sannsynligvis publikum. Når publikum svikter, og det må man vel si at det allerede har gjort på den konserten som er skildret her, da ryker hele greia, inklusive den klassiske musikken selv. Den blir da å finne forseglet og mumifisert i CD-platenes plastikk-sarkofag – eller kanskje på internet.

“Den klassiske musikkens gull og forlorne glitter” ble opprinnelig publisert som P2-kommentaren 29. mars 2003, og kan også leses på denne siden hos Nrk.no/nyheter. Ballade takker Bleken og NRK for velvillig tillatelse til viderepublisering. Om du ønsker å kommentere saken videre, tar Ballade som vanlig i mot alle innlegg på denne adressen.

Publisert:

Del: