Komponist John Persen skrev for en tid tilbake dette store innlegget om kulturpolitikk i Morgenbladet. Et viktig poeng for Persen er at kulturpolitikken må skille tydelig mellom kunst på den ene siden og kultur på den andre, og erkjenne at kunst står i motsetningsforhold til kultur, og dermed representerer en nødvendig kritisk funksjon i forhold til kulturen og samfunnet forøvrig. Andre stikkord for dette glitrende essayet er underholdning, estetikk og norske kulturinstitusjoner. Persens artikkel avfødte bl.a. svar fra komponist Helge Iberg, som Ballade vil bringe videre i morgen.

John Persen

Av John Persen, komponist

Kunst og kultur er ikke det samme. Noe forenklet kan en si at kunst er en uttrykksform som henvender seg til indivitets indre- og dypere dimensjoner, mens kultur dreier seg om felles normer, felles verdier, tradisjoner, livsformer, levemåter, forestillinger, og alle typer menneskelige aktiviteter. Kultur omfatter også synet på penger, fordeling av materiell goder, og muligheter for menneskelig vekst.

Fattigdom er ikke bare mangel på penger og materielle goder. Den er også manglende muligheter til menneskelig vekst, og til å leve et meningsfylt liv. Muligheter til menneskelig vekst betinger ikke alene god helse og utdanning, men også muligheter til å utvide det enkelte individs valgmuligheter.

Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn. I tillegg til etniske nordmenn, har samer bodd her minst like lenge som etniske nordmenn. Utover det har Norge gjennom hundrevis av år vært befolket både av kvener, tatere, og sigøynere, bare for å nevne noen.

Men det er først lenge etter at pakistanere og afrikanere begynte å komme hit at vi har begynt å snakke om Norge som et flerkulturelt samfunn.

Vi bruker forestillinger, tegn, og symboler til vår livstolkning. Men disse er ikke lenger begrenset til det lokale, regionale, eller nasjonale. Vi lever i globaliseringens tidsalder, der penger, forestillinger, tegn, og symboler, sammen med mennesker strømmer over landegrensene. Vi lever i en tidsalder der mennesker fra ulike kulturer befolker det lokale samfunnet.

Norge, i likhet med stort sett resten av verden, er ikke lenger et monokulturelt samfunn, men et flerkulturelt samfunn. Dersom vi i dag forstår, eller definerer, kultur utfra det geografiske, dvs. det lokale, regionale, osv., snakker vi definitivt som om vi levde i en forgangen tid.

Det flerkulturelle samfunn danner grunnlag for menneskelig utvikling. Fra min egen erfaring vet jeg at kulturmøter skaper ulikheter, og man mikser og plukker det beste fra alle kulturer. Det flerkulturelle samfunnet gir økt register av forestillinger, tegn og symboler, utvidet livsinnhold og mening, og muligheter for at noe nytt oppstår. Kulturmøter fører til hybride livstolkninger og levemåter, stedet av det annet, økte valgmuligheter, og nye kulturformer til vår egen dannelsesprosess. Den enkelte kulturs verdi består i kulturens forskjellighet fra andre kulturer. Ved å dyrke fram forskjeller i kulturer, motvirkes det diffuse og det “like”.

Kunst er en del av kulturen. Et kunstverk er en estetisk omforming av et gitt innhold til et selvtilstrekkelig hele, eksempelvis et dikt, et skuespill, et bilde, et musikkverk, etc.

Ordet estetisk, er adjektiv av estetikk, og betyr læren om det skjønne i kunsten, og om kunsten og dens vesen.

Kunsten er gjennom det skjønne, knyttet til det som umiddelbart virker behagelig på sansene, dvs. evne til å motta påvirkning som gir fornemmelse av en viss art gjennom syn, hørsel, lukt, smak, og / eller følelse. Ved at kunsten er knyttet til det skjønne, og taler til oss gjennom sansene, er den også knyttet til lyst, dvs. det å være opplagt på noe, det å ha trang til noe, – attrå, og – begjær. Kunsten er med andre ord forankret i seksualiteten, både i skapelses- og oppevelsesprosessen. Kunst er således et særegent og unikt språk, – en egenartet uttrykksform som henvender seg til indivitets indre- og dypere dimensjoner.

Kunsten uttrykker seg gjennom den estetiske form, og gjennom den blir kunstverket trukket ut av virkelighetens vedvarende prosesser. Kunstverket får en betydning og en sannhet i seg selv. Den estetiske omformingen gjør det mulig å fremstille virkeligheten på nytt gjennom et kunstverk, samtidig som den foreliggende virkelighet anklages. På den måten blir kunstens verden sannhetens fremtredelsesform, mens den dagligdagse virkeligheten fremstår som usannhet og bedrag.

Kunsten har således en kritisk funksjon. Den ligger i den estetiske formen, fordi den gir kunsten selvstendighet i forhold til virkeligheten. Kunsten blir med andre ord en kritisk kraft i en bedragersk verden. Et kunstverk er ekte og sant i kraft av å være et innhold som er blitt form. Møtet med kunstens ekthet og sannhet, får det som ikke finnes til å bli merkbar, synlig, uttalt, og hørt. Kunsten kjemper mot glemsel ved å få den forstenede verden til å tale, synge, og danse.

Kunsten kommuniserer med menneskelivets dybdedimensjoner og bidrar til endring av bevisstheten på en måte som omfatter våre instinktstrukturer, og dermed også våre behovssystemer. Den henvender seg til individet, til de indre menneskelige kvaliteter, som lidenskap, fantasi, og samvittighet. Den omformer og frigjør sanseligheten, fantasien, og fornuften. Kunsten er således en produktiv kraft som er kvalitativt forskjellig fra alt annet.

Kunsten bidrar ikke til økonomisk vekst, men til menneskelig vekst. Dens kvaliteter ligger ikke i det materielle, men kun i det immaterielle. Kunstens kvaliteter ligger i det som kommuniserer med menneskelivets dybdedimensjoner.

Underholdning er også en vesentlig del av kulturen, samtidig som den er stor industri som produserer varer for markedet.

For å få en forståelse av hva underholdning egentlig er, kan det være nyttig å presisere begrepet. Ordet underholdning er substantivet av verbet å underholde, som betyr fornøye, adsprede, holde under noe for å støtte det. Fornye betyr å glede, å more, å stille tilfreds. Adsprede betyr muntre, slik at en glemmer sin kjedsomhet. Adspredelse er substantivet til verbet adsprede, og betyr noe man kan forlyste seg med, fordrive tiden med, og er synonymt med fornøyelse, fritidsbeskjeftigelse, moro, skjemt, tidsfordriv, tidkort, tidtrøyte, underholdning. Med andre ord: Underholdningens funksjon er å få tiden mellom to gitte tidspunkter til å bli opplevd kortest mulig. Virkemidlet er å muntre slik at en glemmer kjedsomheten.

Produkter fra underholdningsindustrien fungerer i et marked. Det er derfor markedet som bestemmer kvaliteten til et underholdningsprodukt: Et produkt som ikke selger, er av dårlig kvalitet, og motsatt: Et produkt som selger godt, er av god kvalitet. Denne kvaliteten er den kommersielle kvaliteten, og har gyldighet innen all vareproduksjon, så lenge markedet fungerer.

Offentlig økonomisk støtte til enhver vareproduksjon, er i prinsippet undergraving markedet, og markedets mekanismer. En slik støtte til en bestemt vareproduksjon, vil således forhindre den nødvendige nyskaping og fornyelse. Offentlig, eller privat økonomisk støtte til produkter fra underholdningsindustrien, vil således redusere, eller undergrave, den viktigste egenskapen i underholdningsprodukter: Den kommersielle kvaliteten. Dermed blir kvaliteten av det som skulle muntre oss i den kjedsommelige tiden mellom fødsel og død, dvs. livet, redusert til noe som bare forsterker den uutholdelige kjedsomheten.

Institusjoner innen kulturlivet, og bygging av disse var / er i all hovedsak knyttet til den nasjonalromantiske epoken og utvikling av nasjonalstaten. Beliggenheten til institusjoner gjenspeiler deres posisjon i samfunnet, og er således en refleks av offentligheten. En av institusjonens viktigste funksjoner, ved siden av å produsere og formidle profesjonell kunst, var / er å gi nasjonen identitet. Institusjonene gir således bildet av landets politikk.

I Norge har institusjonsbyggingenen i klassisk forstand, stanset opp for flere ti-år siden. I de senere år har likevel politikerne oppdaget at Norge mangler en institusjon for å være kulturelt ferdig-utbygd, nemlig opera. I god forståelse av institusjoners funksjon og betydning, har man derfor ikke vært opptatt av hva som skal foregå inne i denne institusjonen, men av beliggenheten. Argumentasjonen for å bruke ufattelige 2 milliarder på en slik monumental bygning er i samsvar med denne nevnte forståelse av funksjon og betydning, dvs. ikke å gi muligheter for menneskelig vekst, ikke å fremme det kritiske, ikke å fremelske ny og overgripende sanselighet, ikke å fremme det nyskapende, men å synliggjøre at også Norge er en kulturnasjon

De etablerte institusjonene, her i den nye operaen, er, og vil således alltid være konservative, og tradisjonell. Konservative og tradisjonelle institusjoner, dvs. den ytre strukturen, bestemmer repertoaret, og tolkningsmåter, og resultatet blir således konservative og tradisjonelle forestillinger eller konserter. Institusjonens lover og regler er bestemmende. Ingen finner normalt på noe annet enn det institusjonen tenker seg på forhånd.

Institusjonene gir en form for trygghet: Den ytre strukturen tvinger, alt eksisterer innenfor de etablerte strukturer, og det støter ikke noen, eller mot noe. De konservative og tradisjonelle institusjoners fremste funksjon blir således å reprodusere forgangen skjønnhet, og å mystifisere virkelighet. Virkemidlet er historieløse tolkninger av det velkjente. – Og, følger du regler, unngår du alle ubehageligheter. Velger man å være uavhengig av disse, lider man nederlag. Institusjoner i tradisjonell forstand, er ytre strukturer som sikrer en utvikling mot kunstens død.

Kunst og kultur står i sterkt motsetningsforhold til hverandre. Kultur er, eller kan være kunstens verste fiende. Eksempler på dette er mange: Bokbålene i Tyskland / Europa før og under den annen verdens krig, rettsaken mot forfatteren Agnar Mykle på 1950-tallet, avskjedigelsen av organisten Liebig i Sagene Kirke i Oslo, bare for å ha nevnt noen.

Konservative og tradisjonelle kunstinstitusjonene er kunstfientlige, men bærebjelker i kulturen. Den beste kunsten gjør motstand mot det vedtatte, det forskjellsløse, det upersonlige, kulturen. God kunst er ikke bekreftelse på det som er, men bevisst forsøk på å bryte med nedarvede forestillinger. Kunsten får oss til å se, og erfare den kulturelt betingede virkeligheten på radikalt ny måte. Derfor er kunsten, i motsetning til kulturen, også bærer av et kritisk potensiale, som er nødvendig i et samfunn som kaller seg demokrati.

Norsk kulturpolitikk er diffus, utydelig, ideologiløs, og uten visjoner. Det politikerne sier om kunsten, begrenser seg til spørsmål om fordeling av penger, og skattefritak. I praksis går mer eller mindre all offentlig, og privat økonomisk støtte til kunstformål til de store, etablerte, konservative og tradisjonelle institusjoner. Kulturpolitikken er endimensjonal, og logikken er: En vei, framover, økt produktivitet, økte inntekter, og mer demokratisk fordeling av den offentlige støtte. Dette fører til det besnærende at resultatet kan måles i tall, som igjen fører til at kvalitet blir kvantitet. Institusjonenes årlige pressemeldinger om publikumstall blir deres viktigste deltakelse i offentlig kulturdebatt.

Den norske instrumentelle kulturpolitikken handler om mer demokratisk fordeling av flere penger til kultur, flere oppdrag til kunstnere slik at de tjener mer penger, samarbeid mellom kultur og næring for å styrke markedsføringen, økt statlig støtte til markedsføring av Norge som turistmål, støtte kultur og design for å fremme eksport av norske produkter og kulturbedrifter i utland, at kultur skal ha viktig rolle i å trekke nye aktiviteter til regionene, at livskvaliteten må sees som en viktigere forutsetning for nyskaping og dermed økt verdiskaping.

Felles for den instrumentelle kulturpolitikken er at verken kunst, eller kultur har noen verdi eller betydning i seg selv. Kunst og kultur er med andre ord et middel til å oppnå noe annet, og at dette “annet” har en anknytning til det materielle.

Den instrumentelle kulturpolitikken er i sin konsekvens ikke-kulturpolitikk. I Norge er kulturpolitikk således en mangel, noe som skulle ha vært der, men er det ikke.

I teaterstykket “Mens vi venter på Godot” opptrer ikke Godot på scenen, men blir likevel voldsomt tilstedeværende, fordi noen snakker om ham, hele tiden.

I Norge opptrer verken kunst- eller kulturpolitikken på den politiske arenaen, men i motsetning til Godot, forblir kunst- og kulturpolitikken fraværende, fordi ingen snakker om den.

De politiske partiene står overfor utfordringen å formulere nyskapende og helhetlig kulturpolitikk som er klar, tydelig,ideologisk, visjonær, og forankret i de indre menneskelige verdier.

Kulturpolitikken må gjøre tydelig skille mellom kunst på den ene siden, og kultur på den andre. Den må erkjenne at kunst står i motsetningsforhold til kultur, og at kunst representerer en nødvendig kritisk funksjon i forhold til kulturen, og samfunnet forøvrig. Kulturpolitikken skal ikke ha som mål bare å konserverer det gamle, kulturarven, og å finansiere nasjonale institusjoner. Den må også ha som mål å skape muligheter for menneskelig vekst, gi rom for det mangfoldige og det personlige, og å utvikle nødvendige infrastrukturer for å fremme det nyskapende. I den helhetlige kulturpolitikken er det nødvendig med egen politikk for kunst, fordi: Kunst dreier seg om menneskelig vekst. Menneskets, og individets muligheter for vekst på det indre plan må stå i sentrum for den nyskapende og helhetlige kulturpolitikken.

Publisert:

Del: