Musikkskribent Svein Egil Hatlevik kommenterer gårsdagens utspill til kulturrådets Hallgrim Berg, som ønsket mer informative plateomslag: – Berg argumenterer ikke som et menneske som elsker god musikk, som elsker god kunst – men som en byråkrat. Han har latt jobben som kulturbyråkrat gå ham til hodet, han er besatt av en byråkratisk demon, og budskapet han kommer med er helgrimt, mener Hatlevik.

Byråkrat (Illustrasjon: Red Labor/Iron Resistance)

Av Svein Egil Hatlevik

Hallgrim Berg, mangeårig kulturpolitiker for Høyre, folkemusikkutøver og medlem av Kulturrådet, lot seg i går intervjue av NRK, hvor han uttrykte følgende budskap:

“Jazz- og elektronikabransjen lager ubrukelige platecovere, uten skikkelig informasjon om verken artister eller musikk.”

Som leder for Kulturrådets innkjøpsordning for fonogrammer, kunne han dessuten opplyse at dersom han mente at to plateutgivelser holdt det samme kvalitetsmessige nivå, ville Kulturrådet foretrekke å kjøpe inn det albumet hvis cover inneholdt mest informasjon om hvilken stilart musikken på plata tilhører, biografien til utøverne eller andre former for encyklopedisk trivia. De som ikke er enige med ham, tildeles den lite flatterende karakteristikken “urbane fjompenisser”.

Rune Grammofon

Plateselskapet Rune Grammofon ble trukket frem som en leverandør av plateutgivelser som ikke tilfredsstiller Bergs informasjonskrav. Rune Grammofon har siden starten hatt en enhetlig designprofil, formgitt av Kim Hiorthøi. Omslagene til disse platene har som fellestrekk at de benytter seg av et konsekvent minimalistisk formspråk.

I noen tilfeller, som utgivelsen av Arne Nordheims Dodeka (2002) og Fartein Valens The Eternal (2000) har omslagene vært utstyrt med tekster som forklarte hvorfor og hvordan disse utgivelsene var viktig dokumentasjon av norsk musikkhistorie. Dodeka inneholdt tidligere uutgitt materiale fra Nordheims studieopphold i Warszawa på starten av søttitallet, og Valen regnes som Norges første atonale komponist. Han døde i 1952.

I andre tilfeller, som eksempelvis Supersilents 5 (2001) og Maja Ratkjes Voice (2002), er den tekstlige informasjonen i omslaget svært sparsommelig. Det kan være mange grunner til dette.

Supersilent har i løpet av sin karriere vært konsekvent i sin minimalisme, og når de i intervjuer er blitt konfrontert med den, har de uttrykt at det er et bevisst estetisk valg fra deres side: “Musikken skal tale for seg selv”.

Det nevnte Ratkje-albumet er, i løpet av tiden som er passert siden utgivelsen, blitt stående som en milepæl i den norske støymusikkens korte historie. Her er det fristende å legge til at nettopp dette kan ha vært vanskelig å forutse første gang plata ble gitt ut, men når den en gang havner i den norske musikken etter årtusenskiftets kanon, kan det være på sin plass med informasjon om hvorfor og hvordan ”Voice” påvirket sin samtid.

— Her står det noe om hver eneste slått

Hallgrim Berg trekker fram folkemusikkutgivelser som forbilledlige: “Her står det noe om hver eneste slått”, sier han entusiastisk til NRKs Kulturnytt, om historien, opprinnelsessted og så videre.

Men, og dette er et opplagt poeng, man skriver historie om historien etter at den er inntruffet, og man skriver om slåtters historie og opprinnelse fordi de har en historie og en opprinnelse. Og Hallgrim Berg er ingen fjompenisse; man kan ikke bruke slike opplagte poenger til å kritisere hans utfall mot norsk omslagsdesign.

Nei, det sentrale ankepunktet for Berg går ut på at det er irriterende for de stakkars ansatte i musikkbutikkene, som ikke umiddelbart kan lese på baksiden av omslaget at fonogrammet skal settes i hylla for slugdecore, porngrind eller tidligmusikk. Videre gjør sparsommelig tekst i omslaget bibliotekenes klassifisering av kunstverket mer tungvint. Og – ikke minst – det gjør Kulturrådets saksbehandling mer tidkrevende.

Besatt av en byråkratisk demon?

Man kan stille seg følgende spørsmål: Synes Hallgrim Berg at et maleri hvor det ikke står på bildet hva det skal forestille er et dårlig maleri? Enn videre: Har han ikke registrert at omslagsdesign i løpet av de omtrent 100 årene fonogrammet har eksistert, er blitt en egen kunstform – med en rekke understrømninger: minimalistiske og maksimalistiske, utadvendte og innadvendte?

Og: Har han heller ikke registrert at visuell kommunikasjon er en uttrykksform som er blitt stadig viktigere etter oppfinnelsen av for eksempel fotoapparatet, fjernsynet og datamaskinen? I et samfunn hvor visuelle uttrykk spiller en stadig større rolle, må også kunstnerne jobbe, leke og eksperimentere med hva som lar seg uttrykke gjennom rent visuelle virkemidler. Og viktigere: De må kunne gjøre det uten å være redd for å bli straffet av en kulturbyråkrat som opptrer sjåvinistisk på skriftmediets vegne – på samme måte som vi ikke kan akseptere at Kulturrådet favoriserer musikk med tekst framfor musikk uten tekst.

Det er vanskelig å se for seg at en person som Berg, som har vært utøver og politiker innenfor kulturfeltet i en årrekke, mener at omslagsdesign som uttrykksmedium er forbudt territorium for kunstnerisk mangfold.

Likeledes virker det ikke sannsynlig at en mann som er så godt bevandret innen kulturlivet som Berg, seriøst er av den oppfatning at det er byråkrater, arkivarer og musikkbutikkmedarbeidere er den viktigste målgruppa for de som lager musikk, og som nedlegger seriøs og grundig innsats i at omslaget skal kommunisere innholdet på plata på den måten de selv mener er formålstjenlig.

Hallgrim Berg argumenterer ikke som et menneske som elsker god musikk, som elsker god kunst – men som en byråkrat. Han har latt jobben som kulturbyråkrat gå ham til hodet, han er besatt av en byråkratisk demon, og budskapet han kommer med er helgrimt: “For noen urbane fjompenisser av noen kunstnere dere er som stikker kjepper i hjulene for effektiv saksbehandling!”

Og her kommer det sentrale poenget: En kunstner lager ikke sitt verk som en bruksanvisning for at saksbehandlinga skal gå kjapt, slik at sånne som Hallgrim Berg skal slippe å jobbe overtid.

En påminnelse: Det er kulturbyråkratiet som skal tjene kunsten – ikke omvendt.

Svein Egil Hatlevik er musikkskribent og komponist og utøvende musiker innenfor feltene black metal, støymusikk og elektronika.
For ytterligere informasjon, se denne artikkelen i Aftenposten.

Publisert:

Del: