Morten Eng fra Rockeweb melder seg igjen på debatten om rockkritikk, og mener at tilstanden til dagens rockmusikk og dagens rockjournalister er bedre enn man gjerne får inntrykk av – vel og merke hvis man går utenom musikkdekningen i de store avisene.

I gode gamle dager fikk vi papirutgaver av Puls og Beat i postkassa, og hvis vi kikka godt etter kunne vi finne Gateavisa og Nye Takter godt gjemt nederst og bakerst i Narvesen-hyllene. Noen av oss var helt avhengig av disse tidsskriftene for å overleve.

Bladene inneholdt solide reportasjer, mye bakrunnsstoff, flotte anmeldelser og man fikk et spesielt forhold til mange av de som skreiv. For rockefanatikere var det ikke så mange steder man kunne få slike ting, selv om man også til til en viss grad anmeldte og skreiv om rock i aviser og blader. Årsaken til at vi ikke får disse papirutgavene lenger er jo selvsagt at ingen kunne klare å tjene penger på de, samtidig som det ble for tøft å drive de på rein idealisme, selv om man prøvde hardt lenge. Når man hevder at både tidsskrifter, anmeldelser og oppfølging av rock var bedre før, så glemmer man helt at vi befinner oss i en helt ny mediaverden, alle som vil drive med noe møter tøffere krav til lønnsomhet og vi har fått noe som heter internett. I dagens internett-verden er det definitivt ikke noe lettere å drive på med store, tunge, fyldige musikkfanziner. Hvor mye koster det å sende en mann til New York for å dekke en rockefestival med nye oppadstormende band i en uke?

Frafall av de fyldige musikkavisene i papirutgave har ført til at man må tenke helt annerledes, noe man er i ferd med å lykkes med. Puls, Nye Takter og svenske Feber er blant de få som har fortsatt i en helt ny drakt. De er bare en skygge av hva de var, men det har ingenting med at de har dårligere medarbeidere, dårligere anmeldere, eller at interessen for rock er blitt mindre. Etter min oppfatning har rocken aldri stått sterkere enn nå, hverken nasjonalt eller internasjonalt. Oppfølginga av rock har aldri vært bedre enn nå. Det har aldri vært flere fanziner som skriver om rock enn det er nå. Det blomstrer og gror på alle kanter. Det eneste som mangler er at politikerne forstår at rock har vært den dominerende musikkformen for et flertall av folket siden 60-tallet og bør behandles deretter.

Det har imidlertid skjedd store forandringer med hensyn til hvor man kan lese om, høre på og skrive om rock. I dag kan man lese om tusenvis av rockeband når man vil på nettet, på nettsider som er små, ressursvake, men ofte glimrende og idealistiske. Man er ikke avhengig av Pop Spesial en gang i uka for å høre rock på radioen, man kan laste ned så mye rock man har plass til på Pcen via MP 3, og det spilles rock i et hundretalls nærradioer rundt om i landet. Alle som gidder kan lage sin egen nettside og skrive om hvilket rockeband man vil. Hvis man er flink nok klarer man å spre budskapet om nye blomstrende rockeband til et utall antall mennesker. Historien om Belle and Sebastian er ikke lenger unik. Jeg lager en rockeside fordi jeg elsker rock – og hvis jeg klarer å få flere folk til å like Guided By Voices, Link Wray, Dipsomaniacs, Residents, Zappa og Thule så har jeg gjort noe bra for rocken. Jeg skriver anmeldelser som hverken er spesielt bra eller viktige, men jeg vil at flere folk skal oppdage hvor mange bra rockeband som faktisk eksisterer.

Når enkelte i denne debatten hevder at musikkpressen ikke klarer å følge med på det som skjer i dagens rockenorge, så tar de fryktelig feil. Hadde ikke nye rockeband blitt tatt i mot med åpne armer av dusinvis av fanziner, rockeklubber og små plateselskap, så ville aldri rocken blomstret slik den gjør nå. Det er selvsagt heller ikke riktig at man var flinkere til å skrive anmeldelser før i tida. Vi hadde noen navn (i denne debatten omtalt som Guder av de godt etablerte som er i stand til å skrive omfattende og høytravende innlegg som ingen dødelige forstår) som hadde en voldsom påvirkningskraft fordi det ikke var andre som anmeldte for eksempel nye plata til The Replacements i 1985 enn Puls. I dag har vi Dagbladet og VG, som gir Destinys Child terningkast 6, mens nye plater med Cosmic Rough Riders og Bardo Pond knapt blir nevnt, som med sine hundretusenvis av lesere påvirker hva folk skal kjøpe. Livsfarlig for rocken !!!!

Dagens musikkskribenter er som rocken i år 2001; full av kunnskap, entusiasme, glede og pågangsmot.

Hvis de som liker rock jobber med hverandre og ikke mot hverandre, så legger man grunnlaget for at rocken som kunstform vil vokse seg enda sterkere i åra som kommer. Støtt opp om små plateselskap, små fanziner på nettet, rockeklubber, rockeforum, nærradioer, musikkaviser i papirutgave og for all del, bytt ut blokkfløyta med gitar på barneskolene.

Vennlig hilsen Morten Engh, Rjukan

Publisert:

Del: